Flexiplate

Fleksiplater for innspilling.
Flexiplate med programvare fra magasinet Interface Age, mai 1977.

Flexiplate (av latin: flexibilis = fleksibel, bøyelig) er en grammofonplate laget av myk plast. Den var billigere enn den harde plasten som ble brukt til vanlige singelplater, og hadde som regel bare riller på den ene siden, mens den andre var blank.

Flexiplater var gjerne brukt til reklameformål eller som vedlegg til ukeblader og ulike spesialmagasiner.[1] De kom i alle mulige farger. Kvaliteten var dårligere enn på ordinære singelplater av hard plast, noe som var merkbart når slike ble tatt i bruk til musikkformål. De ble svært raskt slitt.[2] Dessuten var hastigheten lavere, som på LP-plater 33 o/min., og på enkelte taleplater helt ned i 16 o/min. Enkelte platespillere hadde nemlig hele fire hastighetsvalg; 16, 33, 45 og 78 o/min. Platene var også svært lette, noe som kunne medføre at vekten på stiften kunne få platen til å slutte å rotere.

En av de største ulempene med flexiplast-plater er at de sliter mer på stiften enn vanlige grammofonplater.[trenger referanse]

Flexiplast montert på kartongkort

[rediger | rediger kilde]

En variant av flexiplatene er den tynne plastskiva som ble montert på kartongkort, og som i Norge ble svært populære som julekort på 1960-tallet. Det ble brukt gjennomsiktig plast slik at en kunne se billedmotivet gjennom platerillene, som en slags forløper for billedplatene som ble så populære som spesialutgivelser på ordinære singler og LP-plater omkring 1980.

Eksempler på plateutgivelser på flexiplast

[rediger | rediger kilde]

Vi finner flere eksempler på bruk av flexiplast som barneplater tidlig på 1960-tallet, foruten i ukebladet Hjemmets musikkonkurranse (hvor «All I Want» med Kirsti Sparboe og The Vanguards ble kåret som lesernes favoritt), The Pussycats’ spesialsingel for POP-Revyen, eller i magasinet Guitar Player Magazine, som, selv lenge etter at CD-en var tatt i bruk på 1980-tallet, fortsatte å legge ved flexiplater med musikkeksempler til sine utgivelser.

I 1982 utga Capitol Records tre Beatles-flexisingler. Disse ble i en kort periode delt ut til kunder i utvalgte forretninger som kjøpte Beatlesplater.

  • Rød flexisingel: «All My Loving» / «You've Got To Hide Your Love Away»
  • Hvit flexisingel: «Rocky Roccoon» / «Why Don't We Do It In The Road»
  • Blå flexisingel: «Magical Mystery Tour» / «Here Comes The Sun»

Fra omkring 1990 har CD, DVD og senere også internett overtatt markedet for flexiplater.[1]

Flexisingler

[rediger | rediger kilde]
  • Kirsti Sparboe og The Vanguards: «All I Want» / Kirsti Sparboe og Kjell Karlsens orkester: «Hvem har sagt jeg savner deg» / Vals. Hjemmets ønskeplate 1966. Sonoprint AB Norge. NCB
  • The Pussycats: «Smile at Me». Poppy Sound (1967)
  • John Lennon: «Let's Talk». Beatles Fan Records. Sonopresse Int. Rotterdam APPLE BFR003 (1983)
  • Creation: «Chinatown (Spesialmix)» – Vedlegg til Topp (ungdomsblad) (1986)
  • Drama: «Dramas julemix» – Vedlegg til Topp (1987)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Ryan Foley (18. juni 2007). «Disposable Pop: A History of the Flexi Disc». Stylus Magazine (på engelsk). Arkivert fra originalen 28. juli 2021. Besøkt 19. august 2020. 
  2. ^ Jay Balfour (17. mai 2016). «Bend But Dont Break: The Resilience Of The Flexi Disc». Vinyl Me, Please (på engelsk). Besøkt 19. august 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata