Fredrik Paasche | |||
---|---|---|---|
Født | 3. feb. 1886[1] Bindal[1] | ||
Død | 1. sep. 1943[1] (57 år) Uppsala[1] | ||
Beskjeftigelse | Historiker, litteraturhistoriker | ||
Embete | Professor i europeisk (særlig tysk) litteratur | ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Ektefelle | Eva Christina Mörner (1928–)[2] | ||
Søsken | Olaf Amundsen | ||
Barn | Eystein Paasche | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Vår Frelsers gravlund[1] | ||
Medlem av | Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (1943–)[3] | ||
Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1934)[4] Æresdoktor ved Uppsala universitet (1941)[5] | ||
Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Utdannelse | Filosofisk doktorgrad, UiO 1915 | ||
Johan Fredrik Paasche (født 3. februar 1886 i Bindal, død 1. september 1943 i Uppsala[6]) var en norsk litteraturhistoriker og professor i europeisk litteratur i 1920 og middelalderlitteratur i 1938.
Han var sønn av sogneprest og stortingsrepresentant Olaf Kristian Amundsen, og bror av juristen og politikeren Olaf Amundsen. Han var yngst av fem sønner og kom til verden på sin morfar Johan Fredrik Paasches dødsdag. Det ble derfor bestemt at han skulle føre morfarens slektsnavn videre, da moren ikke hadde noen brødre.[7] I 1905 tok han sin mors pikenavn Paasche. Han var gift to ganger, begge ganger med svenske kvinner.[6]
I oppveksten gikk Paasche på skole i Bodø, men da faren fikk sognekall i Onsøy ble sønnen innskrevet ved Oslo katedralskole. Her fikk han overlærer Jens Christopher Delphin Schive til norsklærer. Da klassen leverte inn sin første norske stiloppgave, syntes Schive at Paasches besvarelse var så moden at han beskyldte gutten for å ha jukset og skrevet av etter en eller annen bok. Paasche meldte seg etter dette ut av katedralskolen og tok i stedet artium på et toårig kurs, der han ble preseterist.[8]
Han skrev om Luther, Goethe, kong Sverre, Olav den hellige, Snorre, oversatte Njåls saga og skrev første og tredje bind av Norsk litteraturhistorie (Bull-Paasche-Winsnes-Houm) (1926 og 1932). Han var også en aktiv foredragsholder og bidro til første utgave av Norsk biografisk leksikon.
Hans største faglige interesse som litteraturhistoriker var middelalderen. Hans Kristendom og kvads, en studie i norrøn middelalder (1914) lanserte nye, kontroversielle teorier om at skaldediktningen på Island på 1100- og 1200-tallet var preget av kristendommens verdensbilde. Hans første fagområde ved universitetet var tysk litteratur, hvor han var dosent fra 1917 og professor fra 1920. Han ble professor i middelalderlitteratur i 1938, og i eksil i Sverige under annen verdenskrig ble han æresdoktor i teologi ved universitetet i Uppsala. Hedenskap og kristendom, studier i norrøn middelalder utkom posthumt i 1948.
Paasche mottok Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse i 1934.[9] Han ble æresdoktor ved Uppsala universitet i 1941 og medlem av Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien i 1943.[10][11]