Fête galante (fransk «kjærlighetsfest») er en betegnelse på en populær beskjeftigelse blant rike aristokrater i perioden mellom 1715 til omtrent 1770. Begrepet blir særlig brukt i sammenheng med en tradisjon innen fransk malekunst.
Etter at Ludvig IV døde i 1715 forlot hoffet de overdådige salene i Versailles til fordel for mer intime lokaler i Paris der de kunne danse, flørte og iscenesette små commedia dell'arte-opptrinn. Aktiviteten er nært beslektet med, nærmest en variant av fête champêtre, som var elegante og påkostede hagefester for aristokratiet.
Det franske fête galante-maleriet framstiller medlemmer av hoff og aristokrati mens de hengir seg til dans, musikk og erotikk i parker og hager. Antoine Watteau regnes som «oppfinner» av og fremste representant for stilen, som ble til som et kompromiss mellom to motstridende hensyn: på den ene siden levde Watteau av å selge bilder hovedsakelig til privatpersoner som foretrakk motiver fra hverdagslivet, på den andre siden ønsket Watteau anerkjennelse av det offentlig oppnevnte Académie des Beaux-Arts. Problemet var at akademiet rangerte bilder med samtidsmotiv som moralsk mindreverdige sammenlignet med «oppbyggelige historiemalerier» som framstiller historiske og mytiske motiv. Ved å male sin tids mennesker inn i landskap som påminnet om det mytiske landskapet Arkadia[1] oppnådde Watteau å få avsetning for sine bilder samtidig som Académie klassifiserte maleriene hans som peinture d’histoire og dermed på det høyeste nivå.
Andre som malte i denne tradisjonen er Jean-Baptiste Pater, Nicolas Lancret, Jean-François de Troy og Jean-Honoré Fragonard.