Giovanni Picchi | |||
---|---|---|---|
Født | 1571 Venezia | ||
Død | 17. mai 1643[1] Venezia | ||
Beskjeftigelse | Organist, komponist, lutenist, cembalist | ||
Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
Giovanni Picchi (ca. 1571–1643) var en italiensk luttenist, organist og komponist.
Picchi var en sen representant for den venetianske skolen og fikk betydning i en periode da instrumentale musikkformer startet å differensieres i eksempelvis sonata og canzona.
I henhold til dødsattesten fra 1643 var Picchi 71 år gammel da han døde, og ble dermed sannsynligvis født i 1571 eller 1572. Den første kjente dokumentasjonen av ham er en illustrasjon på tittelbladet til Fabritio Carosos dansebok Nobilità di dame (1610) der han framstilles som luttspiller og betegnes som «Professore di ballare».
I 1615 ble Picchi organist ved Scuola Grande i Venezia, dagens Santa Maria Gloriosa dei Frari.[2] I 1624 søkte han posten som andreorganist ved Markuskirken, men ble vraket til fordel for Giovanni Pietro Berti.
Det er stort sett bare bevart instrumentalmusikk etter Picchi. En toccata og tre passamezzos er funnet i samleverk og han publiserte 19 canzonas for ensembler, Canzoni da sonar (1625).
Picchis «Intavollatura di Balli d'Arpicordo» er en viktig kilde til dansemusikk for klaviaturinstrumenter.[3] Dansene for cembalo er av tre typer: i tredelt takt, i tredelt takt koplet med saltarelloer og stykker over en basso ostinato. De fleste stykkene med ostinatobass er varianter av romanesca-mønsteret.