Gunnar Haarstad | |||
---|---|---|---|
Født | 12. nov. 1916[1]![]() | ||
Død | 13. apr. 1992[1]![]() | ||
Beskjeftigelse | Militært personell ![]() | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Norge |
Gunnar Haarstad (1916–1992) var en norsk jurist og polititjenestemann, medlem av motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, og senere leder for Politiets Overvåkningstjeneste i femten år.
Haarstad ble født i Nittedal som sønn av politisersjant Jørgen Haarstad og Agnes Azora Bordoe.[2] Han hadde sportsskyting som en av sine hobbyer og deltok flere ganger i den nasjonale konkurransen Landsskytterstevnet, hvor han vant juniorklassen tre år på rad.[3] I sitt første år som senior oppnådde han en fjerdeplass. Haarstad var også til stede under ISSF Verdensmesterskapet i skyting i Helsingfors i 1937, hvor han deltok i en skytekonkurranse mellom de skandinaviske hovedstedene.[4] Blant hans skolevenner fra videregående skole var Tore Gjelsvik, som tok private skyteundervisning fra Haarstad tidlig i 1940.[3] Etter å ha fullført sin videregående utdanning ved Oslo Katedral Skole i 1936, studerte han juss ved Universitetet i Oslo og ble uteksaminert som cand.jur. i 1941. Hans første jobb var som junioradvokat i Halden kommune.[2] Fra 1942 arbeidet han ved politiet i Oslo.[5] Haarstad giftet seg med Inger Tøger-Lie i 1942.[2]
Under den tyske invasjonen av Norge i april 1940 deltok Haarstad i den norske kampanjen. Senere deltok han i ulike motstandsaktiviteter, inkludert arbeid for den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU.[2] Han ble arrestert av tyskerne 11. juni 1944 og holdt i Møllergata 19 til 14. februar 1945, da han ble internert i Grini fangeleir frem til krigens slutt.[6]
Haarstad deltok som politietterforsker under rettsoppgjøret i Norge etter andre verdenskrig. Fra 1948 ble han nestkommanderende under leder Asbjørn Bryhn ved Politiets Overvåkningstjeneste (POT). Fra 1958 til 1967 var han politimester i Sør-Varanger kommune. Da Bryhn måtte forlate POT i 1967, returnerte Haarstad til Politiets Overvåkningstjeneste som ny leder og ledet tjenesten frem til han gikk av med pensjon i 1982.[2][7] Etter pensjoneringen publiserte han boken I hemmelig tjeneste. Etterretning og overvåkning i krig og fred i 1988. Han døde i Bærum kommune i 1992.[2]