Gunnar Isachsen

Gunnar Isachsen
Født3. okt. 1868[1][2][3]Rediger på Wikidata
Drøbak
Død19. des. 1939[2][3]Rediger på Wikidata (71 år)
Asker
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedKrigsskolen
SøskenLouise Isachsen
BarnFridtjov Isachsen
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden
St. Olavs Orden
Charles P. Daly Medal (1931)

Gunnerius Ingvald Isachsen (født 1868 i Drøbak, død 1939 i Asker) var en norsk offiser og oppdager.

Isachsen ble premierløytnant i kavaleriet 1891, rittmester 1899, fikk avskjed som fastlønnet offiser 1917 og major i landvernet 1924. Gunnar Isachsen var bestyrer (og senere den første direktør) ved Norsk Sjøfartsmuseum fra 1923.

Han var med på Otto Sverdrups ekspedisjon med «Fram» 1898-1902 som topograf, og kartla store områder av inntil da ukjente øyer nord for Canada. Fra 1903 til 1905 deltok han i fransk militærtjeneste i Algerie og Paris, og i 1906 og 1907 ledet han ekspedisjoner til Svalbard. Disse var utsendt og bekostet av fyrst Albert I av Monaco.

I 1909 og 1910 ledet han ekspedisjoner til Spitsbergen finansiert av den norske stat, en pionérinnsats for det senere norske systematiske forskningsarbeid på Svalbard. Ved Spitsbergenspørsmålets behandling på fredskonferansen i Paris 1919 var Gunnar Isachsen den norske regjerings tekniske delegerte. Isachsen deltok i ekspedisjoner til Øst-Grønland i 1923 og 1924, og var med særskilt oppdrag på hvalfangst i Rosshavet 1926-27, Statens hvalinspektør i Sørishavet 1929-30, leder av den fjerde Norvegia-ekspedisjonen rundt Sydpolkontinentet 1930-31.

Han var gift to ganger, 1903 og 1916.[4] I først ekteskap med Signe Amalie Eide (1876-1911) fikk han seks barn. Tre av dem vokste opp. Den eldste var Fridtjov Isachsen. I andre ekteskap med Marie Sophie Frederikke Steenstrup (1884-1958) fikk han ytterligere åtte barn. Fem av dem vokste opp.[5]

Æresbevisninger

[rediger | rediger kilde]

Han er avbildet på et norsk frimerke utgitt i 2006 i anledning 100-årsminnet for utforskningen av Svalbard.

I Canadisk Arktis er en værstasjon Isachsen oppkalt etter ham.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Reiser på Spitsbergen 1906 og 1907. (1908)
  • Ishavsfolk og ferder I: Det Norske geografiske selskabs aarbok 1916-1919 (1921) (ny utgave 1997)
  • Norske fangstmænds færder til Grønland (1922) (særtrykk av geografisk selskabs årbok 1919-21)
  • Grønland og Grønlandsisen (1925)
  • Jorden rundt efter blåhvalen (1927)
  • En ishavsskippers saga (1928)
  • Samt flere artikler i Vitenskapsselskapets skrifter, geografisk selskaps årbok og Sjøfartsmuseets årbøker. Se Sambok for 51 treff
  • Ole R. Thoresen «Gunnar Isachsen in memoriam». I: Norsk sjøfartsmuseum 1914-1939. 1940

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Autorités BnF, oppført som Gunnerius Ingvald Isachsen, BNF-ID 10399848x[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Gunnar eg. Gunnerius Ingvald Isachsen, Norsk biografisk leksikon ID Gunnar_Isachsen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6bh7vfx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norsk biografisk leksikon, bind 6 side 556
  5. ^ geni.com om Gunnar Isachsen

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]