Gyula Ortutay | |||
---|---|---|---|
Født | 24. mars 1910[1][2] Subotica | ||
Død | 22. mars 1978[1][2] (67 år) Budapest | ||
Beskjeftigelse | Antropolog, politiker, universitetslærer | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | University of Szeged (1928–1934) | ||
Barn | Tamás Ortutay Mária Ortutay | ||
Parti | Independent Smallholders, Agrarian Workers and Civic Party | ||
Nasjonalitet | Ungarn | ||
Gravlagt | Kerepesi-gravlunden | ||
Medlem av | Det ungarske vitenskapsakademiet | ||
Gyula Ortutay (født 24. mars 1910 i Szabadka, død 22. mars 1978 i Budapest) var en ungarsk folklorist og politiker.
Han introduserte i mellomkrigstiden en ny retning innenfor folkediktningen, som fokuserte på det kreative element knyttet til den enkelte tradisjonsbæreren. Han tok også initiativ til utgivelsen av en omfattende samling av ungarske folkediktgenrer Új Magyar Népköltési Gyűjtemény (1940–1976), som utkom i hele 18 bind.
Etter andre verdenskrig ble hans forskning dreid i mer historisk-materialistisk retning, hvor produksjonsmåten, produktivkreftene og det kollektive element ble de mest virksomme størrelser. Marxismens inntreden i Ortutays vitenskap førte også til at den dialektiske tankegang vant innpass i tradisjonsforskningen.
En mer programmatisk påstand om at kommunismen nødvendigvis skapte bedre vilkår for utviklingen av folkediktingsgenrene førte til et heftig svar fra den jødisk-amerikanske folkloristen Alan Dundes. De politiske premissene for begge deres innfallsvinkler var imidlertid så ulike, og viljen til å forstå hverandres synspunkter i minimal grad til stede, slik at det hele fortonet seg som en ren skinndiskusjon.
Ortutay var professor i folkloristikk. I perioden 1957-1963 var han også rektor ved universitetet i Budapest. Dessuten var han kulturminister i årene 1947-1950.
I 1978 ble Gyula Ortutay tildelt Det ungarske vitenskapsakademis gullmedalje, den såkalte «Akadémiai Aranyérem».