Haakon VII Land | |||
---|---|---|---|
Land | Norge | ||
Oppkalt etter | Haakon VII | ||
Haakon VII Land 79°18′24″N 12°05′52″Ø | |||
Haakon VII Land er et landområde på nordvestlige Spitsbergen, Svalbard. Det avgrenses geografisk mot Woodfjorden og Liefdefjorden i nordøst, Kongsfjorden i sørvest og isbreen Isachsenfonna i sør. Haakon VII Land grenser mot Albert I Land i vest, James I Land i sør og Andree Land i øst. Landområdet er oppkalt etter Haakon VII, Norges konge 1905–1957.[1]
Hele området ligger inne i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Det er mange fuglefjell i vest langs Kongsfjorden, hvorav hele fire på Blomstrandhalvøya og fire midtfjords langs Krossfjorden like nord for Fjortende Julibreen. Innenfor Blomstrandhalvøya ligger Blomstrandhamna fuglereservat på noen småøyer. Helt i vest er Guissezholmen fuglereservat utenfor Kapp Guissez. Ingen av fuglefjellene har mer enn 10 000 hekkende individer. Det er bare rein i nord og øst, ikke i de svært isdekte områdene i vest og sør. I fjorden i vest påtreffes derimot hvithval og en god del sel.
Landområdet er delt i to på midten i retning nord-sør, av en renne i fjellandskapet som er bredekt med to nord-sør-gående hovedbreer: Monacobreen (408 km²) i nord om renner ut i Liefdefjorden, og Isachsenfonna (1000 km²) i sør. Andre store breer er Holtedahlfonna (1375 km²) i James I Land som er den sørøstlige fortsettelsen av Isachsenfonna, videre i selve Haakon VII Land Isachsenfonnas sidebreer Karlsbreen i øst, og i vest Blomstrandbreen (102 km²), Fjortende Julibreen (81 km²) og Tinayrebreen (53 km²).
Området er kupert med topper jevnt over opp til 1300 meter i sør og øst, noe lavere i vest. Høyeste topp er Eidsvollfjellet med 1 454 moh, Fred Olsenfjellet (1312 m) og Risefjella (1305 m) i øst ved Bockfjorden, og Kronprins Olavs fjell (1006 m) i vest ved Krossfjorden. Innerst i Bockfjorden i nordøst er det varme kilder.
Området utgjør den sentrale og østlige del av Det nordvestlige terreng, et kaledonsk foldeområde fra kambrosilursk tid. Underlaget i vest er klassisk prekambrisk gneis og migmatitt. Men over dette er det gjennomskjærende, riftdal-pregede ganger av diabas fra tiden like før kambrium. Grunnfjellsoverflaten brytes opp i og rundt Raudfjorden, hvor det skjærer inn sørgående soner av dypbergsartige mylonitter. Foldingene fra det kaledonske sammenstøtet kan være svært uttalte. Nord for Kongsfjorden finner vi generelt mye gneis, migmatitt og granitt, mange steder med innlagte skjærsoner med marmor og kvartsitt.[2] I øst langs kystområdene av Woodfjorden starter den devonske grabenen med flerfargede sandstein og skifer, avgrenset av Breibogen-forkastningssonen.
Bockfjorden, som er en sidefjord av Woodfjorden i nordvest, har varme kilder som en rest av nyere tiders vulkanisme fra neogen. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen.
Det er ingen permanente bosettinger i Haakon VII Land. Tidligere tiders hvalfangere gikk ikke inn i Kongsfjorden, men i nyere tids landbasert fangst har Kongsfjorden vært mye brukt på alle strandsidene. På østkysten av fjorden ligger Blomstrandhalvøya som har en lang historie med både fangst og prøvedrift etter mineraler.