Hans von Luck

Hans von Luck
Født15. juli 1911Rediger på Wikidata
Flensburg
Død15. juli 1997Rediger på Wikidata (86 år)
Hamburg
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserJernkorsets ridderkors
Det tyske kors i gull

Hans Ulrich Freiherr (friherre) von Luck und Witten (født 15. juli 1911, død 15. januar 1997) var tysk oberst i Wehrmacht under andre verdenskrig, kjent som «Erwin Rommels pansersjef» og innehaver av Jernkorsets ridderkors og Det tyske kors i gull.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i en gammel militærslekt. Kirkebøker viser at hans forfedre kjempet med hell mot tatarene i Schlesien i 1213, og fikk lov å tegne inn en tatarlue i sitt våpenskjold. Navnet «von Luck» nevnes i flere av brevene Fredrik den store dikterte.[1]

Faren, Otto von Luck, var marineoffiser og oppholdt seg på den tyske marinebasen Qingdao i Kina da sønnen kom til verden hjemme i Flensburg. I 1913 kom det nok en sønn, Ernst-August. Under første verdenskrig deltok Otto i Jyllandsslaget i 1916, og ble deretter forflyttet til sjøkrigsskolen i Mürwik (Mørvig) i Flensburg.[2] Han ble regnet som den flinkeste atleten i tysk marine, og når han kom hjem om ettermiddagen, hendte det at han gikk på hendene opp trappene til øverste etasje i full uniform. De to sønnene besøkte ham på sjøkrigsskolen og lekte om bord i krigsskipene. Men i juli 1918 døde Otto av spanskesyken. I november samme år brøt det ut et opprør blant matrosene i Kiel, og kadetter fra sjøkrigsskolen ble slept rundt i Flensburgs gater av mytterister. To kadetter klarte å få gjemt seg hjemme hos Luck-familien.[3]

Enken mistet hjemmet sitt, og for å forsørge barna, giftet hun seg med en marineprest som også arbeidet ved sjøkrigsskolen. Han praktiserte en «prøyssisk» barneoppdragelse med kortklipt hår og sengene oppredd på militært vis. Det var hard straff for glemme tiden. I 1917 begynte Hans von Luck etter stefarens ønske på klosterskole og fikk dermed lært seg latin og gresk. Om han brukte et fremmedord, forlangte stefaren at han hentet en ordbok, selv om de satt og spiste, og leste opp definisjonen. Som 17-åring fikk Luck såvidt sin Abitur i havn. Det var forbudt å røyke når man hadde på seg skolens lue, og uheldigvis hadde rektor sett at Luck og en skolekamerat en søndag hadde glemt seg og gjort akkurat det. Dermed var de i praksis utvist. Luck var kommet inn ved Reichswehr der det bare var 140 plasser til tusen søkere, og ville miste plassen uten Abitur. Rektor lot nåde gå for rett, men Luck fikk anmerkningen nedsatt fra «godt» til «tilfredsstillende».[4]

Han var svært glad i hester og ble sendt til et kavaleriregiment i Schlesien, men til sin skuffelse snart forflyttet til 1. motoriserte bataljon i Øst-Prøyssen. Snart skjønte rekruttene at Reichwehrs syv infanteribataljoner var ment å utgjøre kjernen i den senere panserstyrken. Versaillestraktaten forbød bruk av panservogner i den tyske hær, men general Hans von Seeckt inngikk en hemmelig avtale med Russland slik at unge tyske offiserer årlig fikk tre måneders kursing i bruk av stridsvogner i Ural. Luck var satt opp til et slikt kurs i 1933, men det ble avlyst pga Hitlers maktovertakelse i januar samme år.[5]

Hans von Luck undergikk 1929-32 beinhard trening med mekanikerkurs og intensiv kjøreopplæring hos Reichswehr, med sikte på sertifikat for alle typer kjøretøy. I 1931 simulerte de også kjøring av panservogn ved å kjøre rundt i små personbiler med påmonterte liksom-våpen. Han fikk også ri mye. I 1931 og 1932 ble han også kurset på infanteriskolen i Dresden, der han ble kjent med general Rommel, den mest populære av lærerne. I Dresden tok Luck også timer i russisk og ble kjent med Don-kosakker som var flyktet dit etter den russiske revolusjon. Hjemme hos flyktningefamilien von Satin traff han Sergej Rachmaninov som var bror til fru von Satin. At Luck kunne språket, ble svært nyttig da han etter krigen satt i russisk fangenskap. I 1932 avla Luck offiserseksamen og ble forflyttet til 2. motoriserte bataljon ved Kolberg.[6]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Høsten 1932 ble Luck utnevnt til løytnant og lærte opp rekrutter. Slik han hadde lært av Rommel, la han vekt på trening i felten. I 1933 da Adolf Hitler var blitt kansler, ble det en gang i all hemmelighet, midt på natten, levert stridsvogner. Rekruttene ble opplært i å bruke dem, men bare om nettene, for dette var et brudd på Versaillestraktaten med Heinz Guderian i en sentral rolle. I løpet av 1934 kom det til maktkamp mellom Ernst Röhms SA og SS, og videre mellom SA og Wehrmacht. 30. juni marsjerte Luck og hans menn til Stettin, pålagt å arrestere den lokale SA-ledelsen i det som ble de lange knivers natt. Luck så utrensingen av SA som en lettelse. Ingen ante at SS kom til å utvikle seg til den neste maktfaktoren.[7]

I 1936 ble Luck overflyttet til Potsdam og trente med et motorsykkelkompani. Ofte dro han inn til Berlin der han besøkte Franz von Papen som venn av sønnen. I oktober 1938 ble han beordret til tjeneste ved en ny panserenhet i Bad Kissingen i Bayern. Like etter hendte krystallnatten uten at hæren reagerte. Luck mente at handlingslammelsen var fremkalt av at Reichswehr fordret en apolitisk holdning, at rekruttene kom fra Hitlerjugend og var drillet i fanatisme, og at Hitler utnyttet militærets troskapsed til ham i 1934.[8]

Fra 1937 var det bare mulig for tyskere å kjøpe utenlandsk valuta verd 15 Mark, men Luck lastet bilen sin full av drivstoff og matvarer før avreise. I løpet av mellomkrigstiden fikk han besøkt Skandinavia, England, Frankrike, Tsjekkoslovakia, Polen og Italia. I 1939 var han på ferie i Sveits da han ble hjemkalt fordi divisjonen var satt i beredskap. Offisielt skulle de delta i «en stor, realistisk militærøvelse». Det ble delt ut løsammunisjon, men de fikk med seg ekte ammunisjon. 26. august ble denne delt ut. Da hadde Lucks menn slått leir på noen marker ved grensen mot Polen og skjønte at de skulle invadere landet. De var et godt stykke inne i Polen før de møtte motstand utpå kvelden 1. september og havnet i skuddlinjen. De beundret polakkene for deres patriotisme og mot. Et polsk rytterregiment angrep noen tyske stridsvogner; de var blitt lurt til å tro at stridsvognene var snekret sammen av treverk.[9]

Invasjonen i Frankrike

[rediger | rediger kilde]
Tysk infanteri i Frankrike, Bundesarchiv

10. mai 1940 krysset Luck og hans menn den belgiske grensen. 12. mai stod de ved Meuse. Gummibåtene de prøvde å krysse elven med, ble skutt i senk av franskmennene. «Røyklegging!» ropte Rommel som gikk inn for lynkrig og skjøt to hus i brann. Røykteppet skjulte tyskerne ferd i gummibåter. Franskmennene «kjempet som løver», men om natten hentet tyskerne de første stridsvognene over elven. 18. mai rullet de inn i Cambrai, vendepunktet i første verdenskrig da britene første gang introduserte stridsvogner.[10] Alle broer var sprengt, elvebåtene senket. Luck ble truffet av et skudd i hånden, men var tilbake dagen etter med armen i fatle. Han fikk noen britiske fanger til avhør, og den ene var en gammel venn av Luck fra oppholdet i London like før krigen, noe som satte krigen i et enda mer absurd lys. Slike tapstall hadde de aldri hatt før, og Hitler ga ordre om stopp i fremrykkingen. Rommel fortsatte likevel, så oppslukt av fremrykkingen at han ikke engang fikk med seg da adjutanten falt død om, like ved siden av ham. En gang kom de under voldsom ild fra det som viste seg å være tysk artilleri som ikke hadde fått med seg at deres egne var så langt fremme.[11] I slutten av mai falt kompanisjefen, major Erdmann, og Rommel utnevnte Luck til å overta posten som ny kompanisjef, selv om han var blant de yngste. 2. juni fikk Rommel overrakt Jernkorsets ridderkors av Hitler personlig i Charleville, og Luck fikk Jernkorset av 1. klasse. 9. juni nådde de kysten, og Rommel kunne sende meldingen: «Vi er ved havet».[12] 22. juni 1940 ble våpenhvilen signert. Luck ble tildelt kontorplass i Bordeaux, mens den franske regjering flyttet til Vichy. Luck tenkte at han og hans menn fortjente en kveldsdrink. Kusken anbefalte et maison serieuse. Det visste ikke hva et «seriøst hus» var, men det viste seg å være et bordell. De tok likevel et glass sjampanje etter at Luck innrømmet at han hadde glemt portforbudet han selv hadde innført.[13]

Katedralen i Smolensk, 1911. Her deltok von Luck i en messe i 1941.

Operasjon Barbarossa

[rediger | rediger kilde]

22. juni 1941 deltok Luck i innmarsjen i Russland. I Smolensk deltok han i det presten hevdet var den første messen siden den russiske revolusjon. Soldatene spiste Pervitin for å holde seg våkne under den endeløse fremrykningen.[14]

Pga raselovene ble Luck nektet å gifte seg med sin forlovede, Dagmar, fordi den ene oldefaren hennes var jødisk, slik at hun var 1/8 jødinne.[15]

Afrikakrigen og Normandie

[rediger | rediger kilde]

I april 1942 ble Luck forflyttet til Nord-Afrika og førte ørkenkrig under Rommel, men på D-dagen var han forlagt i Normandie.[16] Luck disponerte en amfibiebil, og med den allierte fremrykningen i hælene krysset han sammen med sine menn krysset Seinen som de siste i den flytende bilen.[17]

Nederlaget

[rediger | rediger kilde]

14. januar 1945 rykket russerne frem med tre armeer og inntok Schlesien. I februar ble Lucks divisjon sendt østover med tog, men i Berlin fikk han et kort møte med Dagmar, som senere flyktet til Lucks mor i Flensburg, byen der Hitlers arvtaker, admiral Dönitz, etablerte sitt hovedkvarter fra 1. mai 1945.[18] Veiene øst for Berlin var fylt av flyktninger, men militærpolitiet hjalp til sist Lucks menn å ta seg igjennom. 9. februar lyktes Lucks menn, med luftstøtte fra Hans-Ulrich Rudel, i å kjempe seg inn i Küstrin, rydde en korridor frem til festningen og få inn forsyninger til forsvarerne. Luck etablerte sitt hovedkvarter på en bondegård, der han fant kjelleren full av silkestrømper, parfyme og andre luksusvarer fra folk som hadde byttet til seg mat. Utpå kvelden kom Dagmar uventet, syklende på Autobahn fra Berlin. Faren hennes var død i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Like uventet meldte utenriksminister von Ribbentrop sin ankomst. Hitler hadde sendt ham for å besiktige situasjonen ved Küstrin. Luck tilbød å ta ham med til sine menn som lå i stilling langs Oders vestbredd, men Ribbentrop skyndte seg tilbake til den ventende bilen med en forsikring om at han oppfattet situasjonen som «god». Dagmar og hennes sykkel returnerte til Berlin på en lastebil.[19]

Først altfor sent ga Hitler ordre om tilbaketrekning fra Oder. Da hadde den røde hær rykket forbi de tyske styrkene på begge sider. Tidlig i mars 1945 beordret Hitler en våroffensiv med divisjoner som ikke lenger fantes. Luck deltok i slaget ved Lauban (polsk: Lubań), som var bemerkelsesverdig som den tyske hærs siste vellykte motangrep, krigens siste store tyske seier. Byen Lauban forble på tyske hender frem til krigens slutt i mai 1945.[20] 27. april 1945 ble Luck og hans menn tatt til fange av russerne, og han satt fem år i Gulag.[21]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

I en alder av 38 måtte han begynne livet forfra, som resepsjonist på et hotell i Hamburg. Han traff Dagmar igjen, men de skiltes som venner, og hun giftet seg med en annen. Et par år senere omkom hun i en bilulykke.[22] Luck fikk arbeid for et eksportfirma som skulle etablere seg i Angola der han kom til å føle seg hjemme.[23] Som årene gikk, traff han også igjen gamle kampfeller - både tyskere og tidligere motstandere på alliert side. I 1985 møtte han en av damene fra Bletchley Park som hadde avkodet alle meldinger fra ham og Rommel, og hilste gledesstrålende på ham: «Jeg vet alt om Dem og Deres bragder i Nord-Afrika!»[24]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 17), Vega forlag, Oslo 2008, ISBN 978-82-8211-027-3
  2. ^ Sjøkrigsskolen Mürwik i Flensburg
  3. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 18-19)
  4. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 19-20)
  5. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 21)
  6. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 22-23)
  7. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 24-25)
  8. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 28-30)
  9. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 32-39)
  10. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 47-49)
  11. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 50-51)
  12. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 52-55)
  13. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 61-66)
  14. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 97)
  15. ^ Anmeldelse av Lucks erindringer Panzer Commander
  16. ^ Rick Atkinson: «No place to hide», Washington Post 22. mai 1994
  17. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 224)
  18. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 256-59)
  19. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 261-65)
  20. ^ German tactical victory; battle of Lauban
  21. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 277.82)
  22. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 340)
  23. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 343)
  24. ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 121)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]