Harold Burrough | |||
---|---|---|---|
Født | Harold Martin Burrough 4. juli 1889[1] Herefordshire | ||
Død | 22. okt. 1977[1] (88 år) Hindhead Lungebetennelse | ||
Beskjeftigelse | Marineoffiser | ||
Embete | |||
Utdannet ved | St Edward's School | ||
Ektefelle | Nellie Wills Outhit (1914–1972) (avslutningsårsak: død)[2] | ||
Far | Charles Burrough[3] | ||
Mor | Georgina B. Long[3] | ||
Barn | Lilian Hilda Margaret Burrough[3] John Outhit Harold Burrough[3] Gladys Helen Burrough[3] Pauline Mary Burrough[3] William James Burrough[3] | ||
Nasjonalitet | Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
Utmerkelser | Kommandørridder av Order of the British Empire Storkorsridder av Order of the Bath (1949) Distinguished Service Order (1943) | ||
Troskap | Storbritannia | ||
Våpenart | Royal Navy | ||
Tjenestetid | 1903–1949 | ||
Militær grad | Admiral | ||
Kommandoer | HMS «London» | ||
Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
IMDb | IMDb | ||
Harold Martin Burrough (født 4. juli 1889 i Herefordshire, død 22. oktober 1977 i Hindhead) var en britisk marineoffiser. Han var admiral i Royal Navy og nestsjef for marinens stab under den andre verdenskrig. Han ble høyt dekorert for sin militære innsats.
Han ble født som den tiende sønnen av pastor Charles Burrough og hans hustru Georgina Long. Burrough begynte sin karriere som marinkadett i 1903 etter å ha vært student ved St Edward's School ved University of Oxford. Han var første gang i krigshandlinger under den første verdenskrig som kanonoffiser om bord i krysseren HMS «Southampton»[4] da han deltok i Jyllandsslaget i 1916.[4] Han ble senere gjort til kommandant av femte jagerflotiljen i 1935 og av HMS «Excellent» («fregatt av stein», marinens festning på land) i nærheten av Portsmouth i 1937.[4] I 1939 ble han forfremmet til assisterende sjef for marinens stab.[4]
I 1943 ble han belønnet med Distinguished Service Order[5] etter et vellykket angrep mot de norske øyene Vågsøy og Måløy i Sogn og Fjordane den 27. desember 1941[6] hvor ni av fiendens skip ble senket av den britiske marinen og av luftvåpenet, og garnisonene ble utslettet av militære styrker. Burrough tjenestegjorde for staben i to år fram til 1942. I juli i dette året ble han gitt kommandoen over eskortestyrken for Operasjon Pidestall, hvor oppdraget var å frakte kritisk nødvendige forsyninger til Malta. Deretter ble han gitt kommandoen over de allierte marinestyrkene i angrepet på Alger under Operasjon Torch foruten også dirigere landgangen i nordvestlige Afrika.
Etter at han ble utnevnt til kommanderende flaggoffiser for Gibraltar og Middelhavet i 1943,[4] etterfulgte han admiral Bertram Ramsay som de alliertes øverstkommanderende i marinen, ekspedisjonsstyrken (ANFX),[4] som følge av Ramsays død i en flyulykke. I planleggingen av de alliertes maritime strategier og operasjoner arbeidet han nært med den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower under krigens siste år og var en av de som signerte dokumentene for Nazi-Tysklands overgivelse den 7. mai 1945 ved Reims i Frankrike.
Han ble værende som marinekommandant i okkupasjonen av Tyskland etter krigen,[4] hvor blant hans oppgaver var opprettelsen av en tysk minerydder-administrasjon (GMSA). Han ble deretter øverstkommanderende av Nore ved munningen av Themsen i 1946.[4] Han gikk av i 1949,[4] adlet som æresridder av Bath (GCB) det samme året.[7] Burrough ble også tildelt Order of the British Empire.
Burrough giftet seg i 1914 med Nellie Wills, datter av C.W Outhit av Halifax i Nova Scotia i Canada. De fikk to sønner og tre døtre. Hans kone døde i 1972, etter 58 års ekteskap. Burrough døde fem år senere i oktober 1977 i Hindhead i Surrey.