Harold Raeburn
| Harold Raeburn | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. juli 1865 Edinburgh | ||
| Død | 21. des. 1926 (61 år) Edinburgh | ||
| Beskjeftigelse | Ornitolog, fjellklatrer | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Warriston Cemetery | ||
Harold Andrew Raeburn (født 21. juli 1865 i Edinburgh, død 21. desember 1926 i Edinburgh) var en britisk fjellklatrer og ornitolog. Han har blitt beskrevet som Skottlands mest kjente fjellklatrer i de første to tiårene av 1900-tallet.[1]
Raeburn, som var ungkar hele livet, klatret mange ruter på Ben Nevis i perioden 1896–1901. Han var allerede en aktiv ornitolog, og det er mulig at denne interessen fikk ham til å begynne med fjellklatring. Fra 1902 klatret han i både Alpene og i Norge. I juli og august 1902 foretok han flere førstebestigninger i Jotunheimen sammen med Kristian Tandberg og George Paus. I juli 1903 var han blant de første kjente bestigerne av Sætretindane og Grøtdalstindane i Sunnmørsalpene. Somrene 1913 og 1914 var han med på ekspedisjoner som nådde toppen av fire av de største fjellene i Kaukasus. I 1920 var han med på en ekspedisjon til Kanchenjunga i Nepal, og i 1921 var han klatresjef under den store britiske ekspedisjonen til Nepal som undersøkte hvordan Mount Everest eventuelt kunne bestiges (noe som først lyktes i 1953). Under denne ekspedisjonen ble han syk og han døde noen år senere.[1]