Harry Bresslau | |||
---|---|---|---|
Født | 22. mars 1848[1][2][3][4] Dannenberg[5] | ||
Død | 27. okt. 1926[1][3][4][6] (78 år) Heidelberg[7] | ||
Beskjeftigelse | Middelalderhistoriker, historiker, universitetslærer, diplomatician | ||
Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin | ||
Barn | Hermann Bresslau Ernst Bresslau Helene Bresslau | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Bergfriedhof | ||
Medlem av | Bayerische Akademie der Wissenschaften Det ungarske vitenskapsakademiet Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1920–) (ekstraordinær medlem)[8] Det prøyssiske vitenskapsakademiet Graeca | ||
Harry Bresslau (født 22. mars 1848 i Dannenberg, død 27. oktober 1926 i Heidelberg) var en tysk historiker som særlig forsket på historiske dokumenter.
Harry (også Heinrich) Bresslau studerte i Göttingen og Berlin, først juss, og senere historie. Blant hans viktigste lærere var Johann Gustav Droysen og Leopold von Ranke, hvis assistent han var. Rett før sin habilitasjon ble han overlærer ved Frankfurts Philanthropin. Efter habilitasjonen (1872) ble Bresslau i 1877 utnevnt außerordentlicher Professor ved Universitetet i Berlin. Han forfektet et nasjonalliberalt syn og stod nær alt det tyske.
På grunn av sine arbeider og publikasjoner om middelalderens historie – og særlig sine kunnskaper i de historiske hjelpevitenskaper – var han i perioden 1888-1903 leder av sentraldireksjonen for «Monumenta Germaniæ Historica» og redaktør av det middelalderhistoriske tidsskriftet Neues Archiv fur ältere deutsche Geschichtskunde. I 1890 ble han ordinær professor i Strassburg. Fra 1907 var han medredaktør av Archiv für Urkundenforschung.
Blant Bresslaus mange vitenskapelige arbeider og aktpublikasjoner kan nevnes Die Kanzlei Kaiser Konrads II (1869), Diplomata centum (1872), Zur Judenfrage. Sendschreiben an Heinrich von Treitschke (andre opplag 1880), Die Kassettenbriefe der Königin Maria Stuart («Historisches Taschenbuch», 1882), Handbuch der Urkundenlehre für Deutschland und Italien (I, 1889, andre opplag 1912-15). Han utgav også den tredje delen av «Jahrbücher des Deutschen Reichs unter Kaiser Heinrich II» (1874) og «Jahrbücher des Deutschen Reichs unter Konrad II» (to bind, 1879-84); han reviderte i tillegg de saliske keisernes tid i Heinrich von Sybel og Theodor von Sickels store verk «Kaiserurkunden in Abbildungen» (1881–82). Et særlig grundig arbeide er hans oversettelse av Samuel von Pufendorfs berømte skrift «De statu imperii germanici» (1870).