| Hedwig and the Angry Inch | |||
|---|---|---|---|
| Manus | John Cameron Mitchell | ||
| Musikk | Stephen Trask | ||
| Sangtekster | Stephen Trask | ||
| Forestillinger | 1998 Broadway 2000 West End 2001 Toronto 2004 West End 2002 Wien 2002 Berlin 2005 Tokyo 2005 Britisk turné 2007 Tokyo 2008 Frankfurt 2009 Frankfurt 2010 Rio de Janeiro 2010 Frankfurt 2011 Praha 2011 San Miguel 2011 Frankfurt 2012 Tokyo 2013 Berlin 2014 Broadway 2014 Berlin 2014 Bremen 2014 Amsterdam 2015 Berlin 2016 Amerikansk turné 2016 Berlin 2016 Istanbul 2016 Stockholm 2017 Frankfurt 2019 Christchurch | ||
Hedwig and the Angry Inch er en rockemusikal med musikk og tekst av Stephen Trask og manus av John Cameron Mitchell. Musikalen følger Hedwig Schmidt, en østtysk sanger i et fiktivt rockeband, som forteller historien om sin egen barndom som sønn av en amerikansk generalmajor i det okkuperte Vest-Berlin. Karakteren Hedwig ble inspirert av Mitchells egen barnevakt, som var prostituert i bobilparken hun bodde i, i Junction City i Kansas. Musikken er sterkt knyttet til 70-tallets glamrock med forbilder som David Bowie, John Lennon og de tidlige punkartistene Lou Reed og Iggy Pop.
Musikalen åpnet Off-Broadway i 1998 og vant en Obie Award og Outer Critics Circle Award for beste Off-Broadway-musikal. Produksjonen gikk i to år og ble satt opp i flere amerikanske byer med ulike ensembler. I 2000 åpnet musikalens første West End-produksjon, og musikalen har senere blitt satt opp i en rekke byer over hele verden.
I april 2014 åpnet musikalen sin første Broadway-produksjon på Belasco Theatre. Produksjonen vant en Tony-pris for beste nyproduksjon av en musikal. Forestillingen hadde sin siste forestilling 13. september 2015. En nasjonal turné åpnet på San Franciscos Golden Gate Theatre i oktober 2016 og hadde sine siste forestillinger på Kennedy Center i juli 2017.[1]
I 2001 tilpasset, regisserte og spilte John Cameron Mitchell hovedrollen i en filmatisering av musikalen, også kalt Hedwig and the Angry Inch.[2]
Hedwig var opprinnelig en støttekarakter i stykket, løst basert på en tysk barnevakt og prostituert som arbeidet hos Mitchells familie da han var tenåring og bodde i bobilparken Junction City i Kansas. Karakteren Tommy, som i utganspunktet var hovedpersonen i stykket, var basert på Mitchell selv: begge var homofile, sønner av en militærgeneral, dypt romersk-katolske og fascinerte av mytologi. Hedwig ble hovedkarakteren da Trask oppmuntret Mitchell til å vise frem sitt første materiale på drag-klubben Squeezebox i New York i 1994. Her ledet Trask husbandet, og Mitchells kjæreste, Jack Steeb, spilte bass.
Mitchell og Trask ble enige om at stykket burde utvikles gjennom konserter på klubber og ikke i et teater, for å på den måten bevare rockeenergien. Mitchell var svært påvirket av Squeezebox' dragartister som fremførte rockemusikk, og mange av Hedwigs tidlige fremføringer inkluderte coverlåter med nyskrevne tekster for å fortelle Hedwigs historie: Fleetwood Macs «Oh Well», Televisions «See No Evil», Wreckless Erics «Whole Wide World», Yoko Onos «Death of Samantha», Pere Ubus «Non-Alignment Pact», Chers «Half Breed», David Bowies «Boys Keep Swinging», Mott the Hooples «All the Young Dudes» og The Velvet Undergrounds «Femme Fatale», for å nevne noen. En tysk glamversjon av Debby Boones «You Light Up My Life» ble i en tidlig versjon brukt som musikalens finale.
Mitchells andre konsert var som vert på Squeezebox med Deborah Harry fra bandet Blondie på plakaten. Det var for denne anledningen at Mike Potter designet parykken som i dag har blitt Hedwigs kjennemerke. Parykken ble opprinnelig lagd av toalettruller pakket inn med syntetisk hår. Mitchell, Trask og bandet Cheater (Jack Steeb, Chris Wielding, Dave McKinley og Scott Bilbrey) fortsatte å utvikle materialet på nattklubber som Fez Nightclub og Westbeth Theater Center i fire år før stykket hadde premiere Off-Broadway i 1998.
Mitchell har forklart at Hedwig ikke er en transkvinne, men en kjønnsskeiv karakter. Mitchell uttalte «she’s more than a woman or a man. She’s a gender of one and that is accidentally so beautiful».[3]
Konseptet rundt sceneproduksjonen er at publikum er på den kjønnsskeive rockesangeren Hedwig Robinsons konsert mens hen følger den adskillig mer vellykkede rockestjernen Tommy Gnosis' turné rundt i landet. Flere ganger i løpet av forestillingen åpner Hedwig døren på scenen for å høre på Gnosis' konsert som spiller i et tilstøtende lokale. Gnosis restituerer etter en ulykke som nesten ødela karrieren hans, etter å ha krasjet bilen sin i en skolebuss, mens han var høy ohg fikk oralsex av Hedwig selv. Hedwig bestemmer seg for å fortelle hens egen historie («Tear Me Down»).
Hedwig er hjulpet av assistenten, bakgrunnsartisten og hens mann, Yitzhak. Yitzhak, som er en jødisk dragqueen fra Zagreb, har et usunnt og gjensidig avhengig forhold til Hedwig. Hedwig misbruker ham verbalt gjennom forestillingen, og det blir klart at hen er truet av hans naturlige talent som overskygger hens eget. Hedwig beskriver hvordan hen ble enig om å gifte seg med Yitzhak etter å ha fått ham til å sverge på å aldri opptre som kvinne igjen, og Yitzhak fordømmer Hedwigs behandling av ham. For å videreutvikle musikalens utydelige kjønnsskiller har rollen som Yitzhak blitt spilt av en kvinnelig skuespiller i flere produksjoner.
Hedwig forteller sin livshistorie som begynte da hen var Hansel Schmidt, en «jentegutt» som vokste opp i Øst-Berlin. Hansel blir oppdratt av sin følelsesmessig fraværende mor etter at hens far, en amerikansk soldat, forlot familien. Hansel finner trøst i vestlig rockemusikk, og blir fascinert av en historie som heter «The Origin of Love», basert på Aristofanes' tale i Platons Symposium. Historien forklarer at tre kjønn av mennesker en gang eksisterte: «barn av Solen» (to menn som henger sammen), «barn av Jorden» (to kvinner som henger sammen), og «barn av Månen» (en mann og en kvinne som henger sammen). Alle var tohodede, firearmede og firbeinte skapninger. Sinte guder splittet disse tidlige menneskene i to, noe som resulterte i mennesker på en livslang søken etter sin andre halvdel. Hansel er fast bestemt på å finne hens andre halvdel, men er overbevist om at hen er nødt til å reise til vesten for å gjøre det.
Dette blir mulig når Hansel, nå i 20-årene, møter den amerikanske soldaten Luther Robinson som overtaler hen til å begynne å kle seg i drag («Sugar Daddy»). Luther forelsker seg i Hansel og de to bestemmer seg for å gifte seg. Planen vil tillate Hansel å forlate det kommunistiske Øst-Tyskland for den kapitalistiske Vesten. For å være gift må paret bestå av en mann og en kvinne, og Hansels mor – Hedwig – gir Hansel hennes navn og pass, for så å finne en lege som kan utføre en kjønnsskifteoperasjon. Operasjonen er mislykket, og Hansels kirurgisk konstruerte vagina gror igjen. Hedwig står igjen med en dysfunksjonell, én-tommers hudflenge mellom bena «med et arr som går som et sidelengs grimase på et øyeløst ansikt» («Angry Inch»).
Hedwig drar til Junction City i Kansas og lever som Luthers kone. På deres første bryllupsdag forlater Luther Hedwig for en annen mann. Samme dag annonseres det at Berlinmuren har falt og Tyskland vil gjenforenes, noe som betyr at Hedwigs offer var for ingenting. Hedwig kommer gjennom bruddet ved å lage en ny, mer glamorøs og feminin identitet til seg selv («Wig in a Box»), og hen danner et band ved navn The Angry Inch.
Hedwig blir venn med broren til et barn hen sitter barnevakt for, en sjenert og kristen tenåring ved navn Tommy Speck, som blir fascinert av en sang Hedwig skriver til ham («Wicked Little Town»). De samarbeider på sanger og innleder et forhold. Sangene deres blir en suksess, og Hedwig gir ham artistnavnet «Tommy Gnosis». Hedwig er sikker på at Tommy er hens sjelevenn, og at hen ikke kan blir uten ham. Tommy synes derimot at Hedwig er avskyelig i det han finner ut at hen ikke er en biologisk kvinne, og forlater hen («The Long Grift»). Gnosis vokser til å bli en svært vellykket rockestjerne med sanger Hedwig skrev, både alene og sammen med ham. Den «internasjonalt oversette» Hedwig og hens band, The Angry Inch, blir tvunget til å forsørge seg selv ved å spille på småbarer.
Hedvig blir mer og mer ustabil ettersom kvelden utfolder seg, før hen til slutt bryter ned og tar av parykk, klær og sminke. Hen tvinger Yitzhak til å fremføre («Hedwig's Lament»/«Exquisite Corpse»). På høyden av sitt eget sammenbrudd ser hen ut til å forvandle seg til Tommy Gnosis, som både ber om og tilbyr tilgivelse i en reprise av sangen Hedwig skrev til ham («Wicked Little Town (Reprise)»). Hedwig, uten kostyme, aksepterer til slutt seg selv og gir parykken sin til Yitzhak. Med fred i sjelen går Hedwig av scenen og Yitzhak tar over hens siste sang, kledd i drag («Midnight Radio»).
Selv om Yitzhak synger bakgrunnsvokal på nesten alle sangene i forestillingen blir sangene merket med «Hedwig med Yitzhak» dersom Yitzhak har betydelige mengder sololinjer i sangen. Stykket er fremført uten pause.
‡ I den originale Off-Broadway-produksjonen synges ikke denne sangen av Yitzhak, men av den musikalske lederen Skszp. I Broadway-produksjonen fra 2014 synger Yitzhak sangen i stedet.
§ Denne sangen blir fremført av Tommy Gnosis som er ment å bli spilt av den samme skuespilleren som Hedwig.
En sang fremført av Yitzhak og bandet, «Random Number Generation», ble inkludert på albumet til Off-Broadway-ensemblet, men er ikke med i partituret. Broadway-produksjonen hadde sangen klar til å spilles dersom Hedwig måtte forlate scenen, sammen med «Freaks», en sang fra filmen.[4]
I nyproduksjonen fra 2014 blir et subplott lagt til historien, samt et lite nummer for å støtte oppunder det. I en parodi av The Hurt Locker forklarer Hedwig at en musikalversjon av historien kun spilte én kveld før den gikk av plakaten under pausen, og at hen overtalte produsenten om å la hen fremføre på det som ellers ville vært en tom scene. På et tidspunkt finner Hedwig tittelsangen fra forestillingen, «When Love Explodes», og lar Yitzhak synge den. Hedwig stopper ham før han får sjansen til å synge siste tone. Yitzhak synger hele sangen, i tillegg til et manglende vers, fra Revival Cast-albumet.
Hedwig and the Angry Inch hadde premiere Off-Broadway på Jane Street Theatre 14. februar 1998, og lukket 9. april 2000, etter 857 forestillinger. Regi var ved Peter Askin og musikalsk regi ved Jerry Mitchell, med Hedwig opprinnelig spilt av John Cameron Mitchell og Yitzhak spilt av Miriam Kort.[5] Teateret ligger i ballsalen på Hotel Riverview, som en gang huset det overlevende mannskap på Titanic, noe som ble påpekt i den opprinnelige produksjonen.
Skuespillere som spilte Hedvig i denne Off-Broadway-produksjonen inkluderte Michael Cerveris, Donovan Leitch, Ally Sheedy, Kevin Cahoon, Asa Somers,[6] og Matt McGrath.
Denne produksjonen vant Obie-prisen[7][8][9][10] 1998 Special Citations for Stephen Trask og ensemblet,[11] og Outer Critics Circle Award for beste Off-Broadway-musikal.
Hedwig and the Angry Inch åpnet på West End på Playhouse Theatre 9. september 2000 og lukket 4. november 2000, med Michael Cerveris i hovedrollen.[12]
Neil Patrick Harris spilte i den første Broadway-produksjon på Belasco Teater, som begynte sine forhåndsvisninger 29. mars 2014. Forestillingen hadde permiere 22. april det samme året. Harris spilte tittelrollen til 17. august 2014. Regi var ved Michael Mayer med musikalsk regi ved Spencer Liff. Lena Hall spilte Yitzhak, Hedwigs mann, frem til april 2015.[13][14] Denne produksjonen vunnet flere Tony awards, inkludert for beste nyproduksjon av en musikal,[15] for beste mannlige hovedrolle (Harris) og for beste kvinnelige birolle (Hall). Arianne Phillips, som designet kostymene til filmen fra 2001, ble nominert for beste kostymedesign i en musikal.
Etter Harris forlot produksjonen tok Andrew Rannells over rollen som Hedwig fra og med 20. august 20 2014,[16] etterfulgt av Michael C. Hall, som spilte Hedwig fra 16. oktober 2014 til 18. januar 2015.[17][18] Produksjon hadde deretter medskaperen John Cameron Mitchell i hovedrollen, som spilte fra 21. januar til 26. april.[19] Darren Criss tok over rollen som Hedwig 29. april og spilte frem til 19. juli.[20] Taye Diggs inntok rollen 22. juli, frem til produksjonen stengte 13. september 2015.[21]
Etter Lena Hall forlot produksjonen 4. april 2015 tok Rebecca Naomi Jones over som Yitzhak 14. april 2015. Da hadde Shannon Conley spilt rollen i omtrent en uke.[22]
Broadway-produksjon stengte 13. september 2015 etter 22 forhåndsvisninger og 507 forestillinger.
Denne versjonen av musikalen legger historien til moderne tid med Hedwig som opptrer på det forlatte settet til den fiktive Hurt Locker: The Musical,[23] som stengte halvveis i sin første opptreden.[24] Hedwig forklarer at hun var i stand til å overbevise en av produsentene om å la henne å bruke den ellers ubrukte scenen fordi produksjonen stengte så raskt.[25] Falske Playbill-brosjyrer for musikalen ligger strødd over hele teateret og omtaler ulike elementer ved musikalen, som Hedwig til tider nevner gjennom hele forestillingen. Regissør Michael Mayer uttalte at de kom opp med ideen for Hurt Locker: The Musical som en måte å forklare Hedwigs tilstedeværelse i et Broadway-teater.[26] Det ble også brukt som en måte å oppdatere manuset til moderne tid.[27] Ulike aviser har kommentert positivt på falske Playbill-brosjyrer, både som et element i musikalen og som et stykke separtert fra selve forestillingen.[28]
En nasjonal turné av Broadway-produksjonen fra 2014 begynte i San Franciscos Golden Gate Theatre 4. oktober 2016 med Darren Criss som Hedwig og Lena Hall som Yitzhak. Hall spilte tittelenrollen som Hedwig én gang i uken med åtte forestillinger, noe som gjør henne til den første skuespilleren til å spille både Hedwig og Yitzhak i samme produksjon.[29][30] Hall og Criss endte spilleperiodene sine 27. november 2016,[31] og fra 29. november 2016 til 2. juli 2017 spilte Euan Morton og Hannah Corneau henholdsvis Hedwig og Yitzhak[32].
I 2019 lagde og spilte John Cameron Mitchell i The Origin of Love Tour: The Songs and Stories of Hedwig, en nedstrippet forestilling med fokus på musikk og historier i førsteperson om tilvirkningen av den opprinnelige Off-Broadway-produksjonen. Mitchell bega seg ut på turné for å samle inn penger til medisinske kostnader for sin mor, som lider av Alzheimers. I tillegg til sanger fra Hedwig and the Angry Inch inkluderer den også nummer fra Mitchells musikalske podcast Anthem: Homunculus, hans film How to Talk to Girls at Parties og coversanger fra artister som David Bowie.[33]
I 2020 baserte TV-serien Riverdale musikalepisoden i fjerde sesong på Hedwig and the Angry Inch.[34]
Originalproduksjonen vant en Village Voice Obie Award og Outer Critics Circle Award for Beste Off-Broadway-musikal.
Broadway-produksjonen fra 2014 ble nominert til åtte Tony Awards det samme året, blant annet Tony-prisen for beste mannlige hovedrolle i en musikal (Neil Patrick Harris), Tony-prisen for beste kvinnelige birolle i en musikal (Lena Hall) og Tony-prisen for beste regi av en musikal (Michael Mayer).[35] Produksjonen vant fire av prisene, og kom derfor på delt førsteplass over flest priser dette året, sammen med A Gentlemann's Guide to Love and Murder.
| År | Prisutdeling | Kategori | Nominert | Resultat |
|---|---|---|---|---|
| 1998 | Outer Critics Circle Awards | Enestående Off-Broadway-musikal | Vant | |
| Fremragende skuespiller i en musikal | John Cameron Mitchell | Nominert | ||
| Obie Award | John Cameron Mitchell | Vant | ||
| Stephen Trask | Vant | |||
| År | Prisutdeling | Kategori | Nominert | Resultat |
|---|---|---|---|---|
| 2014 | Tony Awards | Beste nyoppsetting av en musikal | Vant | |
| Beste mannlige hovedrolle i en musikal | Neil Patrick Harris | Vant | ||
| Beste kvinnelige birolle i en musikal | Lena Hall | Vant | ||
| Beste lysdesign i en musikal | Kevin Adams | Vant | ||
| Beste kostymedesign av i en musikal | Arianne Phillips | Nominert | ||
| Beste regi av en musikal | Michael Mayer | Nominert | ||
| Beste scenedesign i en musikal | Julian Crouch | Nominert | ||
| Beste lyddesign i en musikal | Timothy O'Heir | Nominert | ||
| Drama Desk Awards | Fremragende nyoppsetting av en musikal | Vant | ||
| Fremragende skuespiller i en musikal | Neil Patrick Harris | Vant | ||
| Drama League Awards | Fremragende nyoppsetting av en Broadway- eller Off-Broadway-forestilling | Vant | ||
| Eminent opptreden | Neil Patrick Harris | Vant | ||
| Lena Hall | Nominert | |||
| Outer Critics Circle Awards | Fremragende nyoppsetting av en musikal | Vant | ||
| Enestående lysdesign (teater eller musikal) | Kevin Adams | Vant | ||
| Fremragende skuespiller i en musikal | Neil Patrick Harris | Vant | ||