Hengevingslekten | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Phegopteris | |||
Populærnavn | |||
hengevingslekten, hengevinger | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Planteriket | ||
Divisjon | Karplanter | ||
Klasse | Bregner | ||
Orden | Polypodiales | ||
Familie | Hengevingfamilien | ||
Økologi | |||
Antall arter: | > 20 | ||
Habitat: | terrestrisk, sjelden fjell/berg | ||
Utbredelse: | hovedsakelig tropene | ||
Inndelt i | |||
|
Hengevingslekten (latin: Phegopteris) med underliggende seksjoner er en gruppe (slekt) av bregner innenfor hengevingfamilien, som igjen inngår i den store, monofyletiske ordenen Polypodiales.[1]
Det er fortsatt vanlig å inkludere Pseudophegopteris og Macrothelypteris som egne seksjoner i den store hengevingslekten Phegopteris, som egentlig bare hadde 3 arter, men som nå omfatter en rekke arter fra nevnte to underslektene. Dessuten er flere arter innen myrtelgslekten del av en klade som utgjøres av hengevingslekten.
Bladskaftene kan ha noen, spredte skjell, men ellers er de glatte. Det er to karstrenger nederst på bladskaftene. Bladene er generelt dobbelt parflikede, på artene i Norden ofte med litt avstand mellom bladene. Ofte er bladene litt ulikt formet eller satt – hengeving (Phegopteris connectilis) har to ned-hengende blader nederst (derav navnet).
Sporehushopene (sori) på disse bregnene er nesten alltid runde, og sitter på "tradisjonelt" vis nær bladkanten. Sporehushopene er omgitt av enten et tynt slør (indusium) som faller av tidlig, eller de mangler slør overhodet. Kromosomtallet (x) er oftest 27-36.
I Norden og Norge har vi 1 art – vanlig hengeving er utbredt i hele Norden, Færøyene og det vestlige Island.
Nyere forskning (Smith et Al, 2006) basert på genetikk, viser at slekten Phegopteris er mer atskilt enn de andre slektene i hengevingfamilien, og at denne slekten fylogenetisk sett skiller lag med de andre allerede ved roten av familietreet.
Følgende er seksjonene innenfor slekten (Smith et Al, 2006), samt noen av de artene i disse: