Henri Lemaître
| Henri Lemaître | |||
|---|---|---|---|
| Født | 17. okt. 1921[1] Mortsel | ||
| Død | 20. apr. 2003 (81 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1946–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia | ||
| Nasjonalitet | Belgia | ||
Henri Lemaître (født 17. oktober 1921 i Mortsel nær Antwerpen i Belgia, død 20. april 2003 i Roma) var en belgisk katolsk prelat som virket i Den hellige stols diplomatiske tjeneste.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]Flamlenderen Henri Lemaître studerte ved presteseminaret i Mechelen og ble ordinert til prest den 28. juli 1946. Han fullførte studier ved Det pavelige diplomatakademi i 1946[2] og gikk deretter inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste.
Erkebiskop, apostolisk delegat, nuntius
[rediger | rediger kilde]Den 30. mai 1969 utnevnte pave Paul VI ham til titulærerkebiskop av Tongeren og apostolisk delegat til Kambodsja og Sør-Vietnam.[3] Han ble bispeviet den 20. juli av kardinal Leo Jozef Suenens, erkebiskop av Mechelen,[4] Medkonsekranter var erkebiskop Opilio Rossi som var nuntius til Belgia, og biskopen av Antwerpen, Jules Victor Daem.
Kambodsja, Sør-Vietnam
[rediger | rediger kilde]I Saigon, der hans tittel var apostolisk delegat, vurderte han i begynnelsen av 1970-tallet USAs utsikter for en militær seier som usannsynlig, basert på de katolske informasjonskilder han hadde opparbeidet.[5][6] Han opplevde hvoran Vietnamkrigen kom til sin avslutning i 1975, etter sammenbruddet som fant sted ikke lene detter at den amerikanske krigsinnsatsen ble nedtrappet.[7] Etter gjenforeningen av Nord- og Sør-Vietnam ble nuntien i 1976 utvist fra Vietnam sammen med de utenlandske misjonærer.
Uganda
[rediger | rediger kilde]Den 19. desember 1975 ble han utnevnt til apostolisk nuntius til Uganda,[8] der han tjenestegjorde som pavens representant etter erkebiskop Luigi Bellotti, som var blitt helt utkjørt.
Dette var under Idi Amins regjeringstid i Uganda, og erkebiskop Lemaître skulle i tillegg oppleve Uganda-Tanzania-krigen, som forårsaket konstellasjoner som førte at han ble kastet ut også fra dette landet.[5] Han trakk seg den 16. november 1981. Opplevelsene under Idi Amin hadde også tæret på hans krefter, som allerede var preget av tiden i Vietnam. Idi Amin var på den tiden blitt opptatt av å fremme islam og sikre seg støtte fra Muammar Gaddafi, og etter utvisningen av inderne lot han muslimske grupper overta mange av deres religiøse bygninger. Han fikk i 1977 også myrdet den anglikanske erkebiskopen i landet, Janani Luwum, som hadde fordømt[5] meget av hva Amin foretok seg, og de mange drap og uoppklarte forsvinninger. Det kan til og med vært Idi Amin som avfyrte det drepende skudd. Det kan ha vært nær ved generelle undertrykkelser av landets kristne.
Kirche in Not
[rediger | rediger kilde]I november 1981 ble han utnevnt til formann for hjelpeorganisasjonen Kirche in Not/Ostpriesterhilfe som etterfølger etter pater Werenfried van Straaten.
De fem nordiske land
[rediger | rediger kilde]Den 31. oktober 1985 var det tilbake til det pavelige diplomati. Da utnevnte pave Johannes Paul II ham til apostolisk pro-nuntius til Skandinavia, det vil si til Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige.[9] Også i denne posteringen ble han den direkte etterfølger etter erkebiskop Luigi Bellotti.
En apostolisk delegat eller nuntius har normalt en sentral rolle ved bispeutnevnelser; deres anbefalinger har vekt, skjønt ikke nødvendigvis avgjørende, verken formelt eller reelt. Under erkebiskop Lemaîtres tid i de nordiske land ble det foretatt kun tre disposisjoner om ledelsesnivåene i de syv bispedømmene/prelaturene: I desember 1987 ble den islandsk-ættede amerikanske jesuitt Alfred James Jolson utnevnt til biskop av Reykjavík, i 1987 fikk Stockholm en hjempebiskop i den engelske pasjonisten Leonard William Kenney, og i februar 1988 ble Georg Müller SS.CC. ikke biskop, men apostolisk administrator «sede vacante et ad nutum Sanctæ Sedis» av prelaturet Trondheim.
Nederland
[rediger | rediger kilde]28. mars 1992 ble han utnevnt til apostolisk nuntius i Nederland. Han trakk seg tilbake den 8. februar 1997 etter utnevnelsen av erkebiskop Angelo Acerbi som hans etterfølger i Nederland.
Han døde i Roma 20. april 2003. Han ble gravlagt på Wilrijk Steytelinck kommunale kirkegård i Antwerpen.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Clemente Micara (1879-1965) *1920
- Kardinal Jozef-Ernest van Roey (1874-1961) *1926
- Kardinal Leo Jozef Suenens (1904-1996) 1945
- Erkebiskop Henri Lemaître (1921-2003) 1969[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ ODIS, ODIS ID PS_2570[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Pontificia Accademia Ecclesiastica» (på italiensk). Pontifical Ecclesiastical Academy. Besøkt 2. juli 2019.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXI. 1969. s. 471, 742. Besøkt 2. desember 2019.
- ^ «Archbishop Henri Lemaître [Catholic-Hierarchy]». www.catholic-hierarchy.org. Besøkt 13. mai 2020.
- ^ a b c Singh, Madanjeet (2012). Culture of the Sepulchre: Idi Amin's Monster Regime. Penguin Books India. s. 96–7. Besøkt 2. juli 2019.
- ^ Stummvoll, A. Alexander (2018). A Living Tradition: Catholic Social Doctrine and Holy See Diplomacy. Wipf and Stock Publishers. s. 71. Besøkt 2. juli 2019.
- ^ «Catholics hope for religious freedom». UCA News. 4. januar 2012.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXVIII. 1976. s. 156, 157. Besøkt 26. desember 2019.
- ^ «Pope John Paul II appointed a new Vatican ambassador...». UPI. 31. oktober 1985.
- ^ www.catholic-hierarchy.org lemaitre, lest 50. mars 2022