Herbert Jankuhn
| Herbert Jankuhn | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. aug. 1905[1][2][3] Węgorzewo[4] | ||
| Død | 30. apr. 1990[1][3] (84 år) Göttingen[5] | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, arkeolog, forhistoriker, universitetslærer, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Friedrich-Schiller-Universität Jena Kongelige Litauske Provinsskole | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland Vest-Tyskland[2] | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
| ||
Herbert Wilhelm Alfred Jankuhn (født 8. august 1905 i Angerburg i Østpreussen, død 30. april 1990 i Göttingen) var en tysk arkeolog og professor som var tilknyttet nazismen.
På 1930-tallet meldte han se inn i SA, SS og NSDAP.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble født i den lille byen Angerburg i Østpreussen, som i dag er en del av Polen. Familien var høyreorienterte, konservative tyske nasjonalister. Faren var lærer i grunnskolen, og kjempet i form av et polemisk skrift mot den litauiske okkupasjonen av Memelland i 1923 som følge av første verdenskrig.
Jankuhn tok abitur ved et gymnas i Tilsit i 1924. Før han begynte å studere samme høst, meldte han seg til militær grunnutdanning i Reichswehr og gjennomgikk seks ukers infanteriopplæring i Königsberg. Han begynte deretter å studere høsten 1924 i Königsberg, hvor han ble uteksaminert som idrettslærer i 1926. Han studerte deretter idrett, germanistikk, filosofi, geografi, historie og prehistorie i Jena og Berlin.
Ved avslutning av studiene arbeidet han ved Institutt for prehistorie ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin og fullførte her sin doktorgrad i 1931 hvor han skrev om gotiske funn i Memel.
Arkeologisk forskning
[rediger | rediger kilde]Etter å ha avlagt doktorgraden i Berlin, flyttet Jankuhn til Christian-Albrechts-Universität zu Kiel og arbeidet den første tiden som vitenskapelig assistent. Etter hvert fikk han ansvar for blant annet arkeologiske undersøkelser i Hedeby og Danevirke. I årene 1932-1933 var han stipendiat hos Deutsches Archäologisches Institut og reiste på forskningsreiser til Balkan og Midtøsten og vendte tilbake til Kiel i 1933.
I 1936 ble han dosent. Han ble også leder for Schleswig-Holsteinisches Landesmuseum fram til krigsutbruddet. Fra 1941 til 1945 var han formelt ansatt ved Universitetet i Rostock, og han underviste ved Georg-August-Universität Göttingen fra 1956 til 1973.
Jankuhn var en høyt ansett forsker, og han nedla et fremragende arbeid ved de arkeologiske undersøkelsene i Hedeby og Danevirke.
Nasjonalsosialist
[rediger | rediger kilde]Ettermælet hans er likevel sterkt farget av at han var erklært nasjonalsosialist, og at han gikk aktivt inn for å underbygge nasjonalsosialismens ideologiske fundament, blant annet raselæren, vitenskapelig. Etter 1933 ble alle arkeologiske forskningsprosjekter vurdert opp mot deres nytteverdi for nasjonalsosialismen. Dersom de ikke tjente saken, måtte de skrinlegges. Arkeologer som ikke gikk med på dette, fikk yrkesforbud. Janhkuhn ble imidlertid med; han var medlem i SA fra høsten 1933 og deltok blant annet i et ti ukers treningskurs i paramilitær virksomhet.
Han meldte seg inn i NSDAP i 1937. Samme år gikk han inn i SS og ble en del av Stabssturmbann, en stabsenhet med kontor i Kiel. Han arbeidet i nær forståelse med Heinrich Himmler i organisasjonen Ahnenerbe («ane-arv»), og var opptatt av utgravninger i grensetraktene mot Danmark med vikingtidens Hedeby og Danevirke. Her klarte han å hindre Alfred Rosenbergs folk i å kjøpe opp Hedeby-området rett under nesen på Ahnenerbe. Himmler var spesielt opptatt av Hedeby og besøkte utgravningene i mars 1937. Han var så opptatt av Hedeby-prosjektet at det ble største enkeltposten i Ahneneerbes budsjett. Da Jankuhn i 1938 ble direktør for det forhistoriske museum i Kiel, og utnevnt til SS-Sturmbannführer i Himmlers personlige stab, forskjøv det balansen i utgravningene at nordiske forskere fikk delta, slik at holdningen endret seg fra klart anti-dansk til et tysk-nordisk fellesprosjekt. Dette forpurret også planene i Josef Goebbels' propagandaministerium om å omskape høyborgen ved Hedeby til et friluftsteater som et slags nazistisk tingsted.[6] i 1943 utga Jankuhn Die Ausgrabungen in Haithabu 1937-39.[7]
Etter angrepet på Norge i 1940 kom han som Hauptsturmführer og Himmlers spesielle utsending til Norge for å ivareta sikkerheten til norske – dvs. «germanske» – kulturskatter. Hans første oppdrag var å sikre framdriften av utgravningene av Raknehaugen på Romerike. Planen var at undersøkelsene skulle drives videre i tysk regi og med tyske midler, men dette ble avverget ved en snarrådig inngripen av Anton Wilhelm Brøgger. Brøgger måtte imidlertid godta at Vikingskipshuset på Bygdøy ble ekstra bombesikret under ledelse av Jankuhn. Jankuhn ville ikke ha noe med «den jødiske kunsthistorikeren og arkitekten» Harry Fett å gjøre, og foresto at han ble fjernet som riksantikvar og erstattet med en «pålitelig nordmann» som riksantikvar.
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 ble Jankuhn forflyttet til de okkuperte områdene i Ukraina og Sør-Russland, der han hadde tilsvarende oppdrag som i Norge. Det videre ansvaret for arkeologi i regi av okkupasjonsmakten ble overlatt til Ernst Sprockhoff, Hauptmann i Wehrmacht og arkeolog fra Humboldt-universitetet i Berlin.
i Ukraina var han blant annet på leting etter «krim-goterne», men Ahnenerbe måtte konkurrere med Alfred Rosenbergs Amt Rosenberg, der en Sonderstab Vorgeschichte («spesialgruppe [for] forhistorie») som var opprettet i 1934, sendte 550 000 gjenstander innsamlet i øst-områdene til Tyskland. Jankuhns Sonderkommando konsentrerte seg i stedet om Krim og Kaukasus som stod under militær administrasjon. [8]
I tiden 1942 til årsskiftet 1943/44 tjenestegjorde han i Waffen-SS-divisjonen 5. SS-Panzer-Division «Wiking» hvor hans enhet i strid med Haag-konvensjonen konfiskerte biblioteks- og museumsgjenstander, men denne operasjonen opphørte etter det tyske nederlaget mot Den røde armés offensiv langs Dnjepr og mot Karpatene. Siden det etter hvert ble mangel på skolerte offiserer, tjenestegjorde han deretter som stabsoffiser under Felix Steiner og Herbert Otto Gille, til tross for at han manglet formell militær utdannelse utover en grunnleggende infanteritrening. Han ble allikevel 9. november 1944 tildelt Jernkorset av første klasse, noe som kan tyde på at hans overordnede, på denne tiden Gille, var fornøyd med innsatsen hans.
Da han gikk tilbake til Ahnenerbe i 1944 fikk han graden SS-Obersturmbannführer i Allgemeine-SS, etter at Himmler hadde tilbakedatert en tidligere utnevnelse til SS-Obersturmführer slik at det skulle passe med bestemmelsene om opprykk. Som Obersturmbannführer hadde Jankuhn en grad som gjorde at han sto høyere enn de fleste andre vitenskapsmenn i Tyskland.
Rehabilitert etter krigen
[rediger | rediger kilde]Etter det tyske nederlaget i 1945, ble Jankuhn satt i amerikansk krigsfangenskap. Tre faktorer gjorde imidlertid at en rekke SS-arkeologer, herunder Jankuhn, etter hvert ble rehabilitert. Det første var at den tidligere faglige rivaliseringen og konflikten med Alfred Rosenberg og kretsen rundt ham ble videreført, slik at Rosenberg fikk aleneansvaret for den såkalte nazistiske arkeologien, mens kretsen rundt Ahnenerbe klarte å framstå som ideologisk nøytrale og seriøse vitenskapmenn.
For Jankuhn ble det videre nødvendig å få distansert seg fra sin tilknytning til SS. Han hevdet at han ble presset til å slutte seg til denne organisasjonen som i Nürnbergprosessen ble dømt til å være en kriminell organisasjon. Det er i ettertid imidlertid svært usannsynlig at han ble presset til å være medlem. SS oppfattet seg selv som en elite og ønsket ikke motvillige medlemmer, tvert imot skulle medlemskap henge høyt og være vanskelig å oppnå. Jankuhn klarte likevel å skaffe seg vitner som løy for å dekke Jankuhn. Innen Jankuhn ble stilt for retten, hadde det politiske klimaet endret seg og retten brydde seg ikke om å sjekke personalmappen og annen dokumentasjon rundt hans virksomhet.
Til slutt ble hans sterke faglige bakgrunn trukket fram, og etter å ha blitt løslatt, kom han umiddelbart tilbake til arkeologien. Fra 1956 og fram til han gikk av med pensjon i 1973 var han professor ved Georg-August-Universität Göttingen. Han ble boende i Göttingen fram til sin død.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 120304512, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jørgen Kühl: Heinrich Himmler, Søren Telling og Danevirke (s. 154-55)
- ^ Die Ausgrabungen in Haithabu 1937-39, Ahnenerbe-Stiftung Verlag, Berlin-Dahlem i 1943
- ^ Jørgen Kühl: Heinrich Himmler, Søren Telling og Danevirke (s. 154)
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Terje Emberland og Jorunn Sem Fure (red): Jakten på Germania, s. 152-180, Humanist Forlag 2009 ISBN 978-82-92-62254-4