Herman Major Schirmer | |||
---|---|---|---|
Født | 20. juni 1845[1][2][3][4]![]() Christiania (Norge) | ||
Død | 11. apr. 1913[2][3][4]![]() | ||
Beskjeftigelse | Kunsthistoriker, arkitekt ![]() | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Annette Schirmer (1905–)[5] | ||
Far | Heinrich Ernst Schirmer | ||
Søsken | Adolf Schirmer Sophie Schirmer | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Gamle Aker kirkegård | ||
Herman Major Schirmer (1845–1913) var norsk arkitekt, sønn av Heinrich Ernst Schirmer og Sophie Ottilia, født Major. Bror av Adolf Schirmer.[7]
Som overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1872 var han sentral i oppbyggingen av en norsk arkitektur. Han ble 15. november 1912 utnevnt til Norges første riksantikvar, men fungerte bare i fem måneder i tiden 1912–1913 før han døde.[8]
Han hadde lite til overs for farens stil (som i utkastet til bygning for Stortinget), en «tysk infeksjon», og mente den ikke hørte hjemme på norsk jord. Herman Schirmer hadde som mål å gjenreise tradisjonell norsk stil og var blant annet inspirert av sin venn Ernst Sars' tanker om en ubrutt linje i norsk historie ivaretatt av den frie bonden. Schirmer noe nytt: Han sendte elvene sine fra Oslo til Gudbrandsdalen for å studere gamle bygninger. Gårdsbygningene i blant annet Gudbrandsdalen oppfattet Schirmer som eldgamle i en kjede tilbake til norsk storhet. Schirmers ideer kom mest til uttrykk gjennom elevenes arbeider, blant annet Holger Sinding-Larsen og Vålerenga kirke, Ivar Næss og Frogner kirke[klargjør], og Ole Stein og Lademoen kirke. Arnstein Arneberg, Georg Eliassen og Andreas Bjercke var også påvirket av Schirmer.[9]