Hugo Sinzheimer | |||
---|---|---|---|
Født | 12. apr. 1875[1][2][3] Worms[4][5] | ||
Død | 16. sep. 1945[1][6][7][8] (70 år) Bloemendaal[9] | ||
Beskjeftigelse | Jurist, politiker, universitetslærer, fagforeningsperson, advokat | ||
Akademisk grad | Doktorgrad[10] | ||
Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Bloemendaal | ||
Hugo Sinzheimer (født 12. april 1875 i Worms, Tyskland, død 16. september 1945 i Bloemendaal-Overveen i Nederland) var en tysk arbeidsrettsjurist og politiker (SPD).
Sinzheimer som spesialiserte seg på arbeidsrett og skrev flere verker om temaet, blant annet tariffrett.[11] Han var medlem av nasjonalforsamlingen i Weimar i 1919, som vedtok Weimarforfatningen.
Han hadde en stor innflytelse på utformingen av arbeidsretten og denne delen av grunnloven. Han anses å være «far» til arbeidsretten i Tyskland. Han var inspirert av idealene om verdighet og frihet til hvert enkelt menneske, og han var en humanist i den videste forstand av ordet.
Han sluttet seg til det sosialdemokratiske partiet SPD i 1914. Fra 1920 og fremover var han professor i arbeidsrett og rettssosiologi ved Universitetet i Frankfurt. I 1933 ble Sinzheimer, som var jøde, tvunget til å emigrere til Nederland. Han overlevde den andre verdenskrig med å gå i dekning. Et institutt ved Universitetet i Amsterdam, kalt «Hugo Sinzheimer Institute», er oppkalt etter ham.