Inge Viett

Inge Viett
Født12. jan. 1944[1][2][3]Rediger på Wikidata
Barsbüttel
Død9. mai 2022Rediger på Wikidata (78 år)
Falkensee
BeskjeftigelseTerrorist, skribent, selvbiograf Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Medlem avRote Armee Fraktion
Bewegung 2. Juni
Dømt forMordforsøk
Sonings­stedJVA Koblenz
Inge Viett på Commons

Inge Viett (født 12. januar 1944 i Stemwarde ikke langt fra Hamburg, død 9. mai 2022) var en tysk venstreekstrem terrorist og medlem av Bewegung 2. Juni og antagelig også Rote Armee Fraktion. Etter at hun kom i fengsel skrev hun bøker, dels med selvbiografisk innhold.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Etter at Jugendamt hadde fratatt hennes mor omsorgsretten, levde Inge Viett fra 1946 først i et barnehjem i Schleswig-Holstein. I mars 1950 kom hun til en pleiefamilie i en landsby ved Eckernförde. Inge Viett skildret tiden og særkilt pleiemorens oppdragelsesmetoder som svært belastende.[4] En bonde i nærheten skal ha voldtatt henne.[5] Hun gikk på folkestolen i landbyen.

Etter ni år flyktet hun fra pleiefamilien. Med hjelp fra den stedlige sogneprest fikk hun for ett år plass ved et Jugendaufbauwerk i Arnis, der hun ble undervist i hushold og barnepleie.[6] Barne- og ungdomsvernet sendte henne så til barnepleieskole i Schleswig. Selv ville hun heller bli gymnastikklærer og beskrev senere sin utdannelse som barnepleier som skrekkelig.[7] Situasjonen førte til et selvmordsforsøk.[8] Hun fortsatte, og begynte på et praksisår før uteksaminering som barnepike hos en velstående familie i Hamburg. Her led Inge Viett etter egen mening under en autoritær familiefar.[9] Under denne tiden hadde hun et forhold til en ca 20 år eldre oppdragerske i Schleswig, som så overtok formynderskapet og muliggjorde at hun fikk begynne på en sportsskole.[10] Så inngikk hun en forbindelse med en afroamerikansk soldat.[11] I 1963 begynte hun på et sport- og gymnastikkstudium ved Universität Kiel og var der i seks semestre, men hun avbrøt rett før skoleavslutning.[12]

Deretter dro hun til Hamburg og strippet i to måneder i St. Pauli («Reeperbahn»). Med en livsledsagerske flyttet hun til Wiesbaden og arbeidet der som grafisk hjelper.[13] Etter at arbeidsforholdet var avsluttet hadde hun en rekke kortere engasjementer; hun var blant annet reiseleder, hushjelp og bardame.

Terrorist

[rediger | rediger kilde]

Hun flyttet i 1968 til et kvinnekollektiv i Kreuzberg i Vest-Berlin hvor hun ble aktiv i Bewegung 2. Juni. I 1972 ble hun fengslet, men klarte å bryte seg ut. Hun deltok under bortføringen av lederen for CDU i Berlin, Peter Lorenz, i 1975. Samme år ble hun igjen fengslet. Heller ikke denne gangen klarte de vesttyske fengselsmyndigheter å holde på henne. 7. juli 1976 flyktet Viett, Gabriele Rollnik, Monika Berberich og Juliane Plambeck fra kvinnefengselet i Lehrter Straße i Berlin.

Hun hjalp også andre fengslede terrorister å bryte seg ut fra fengsel i 1978.

I 1981 skjøt hun en politimann rue de la Chaise i Paris, som ble sterkt skadet og siden måtte sitte i rullestol frem til han døde i 2000 som senvirkning av skadene.[14].

Med hjelp fra Stasi kom hun seg inn i Øst-Berlin gjennom agentslusen i Berlin Friedrichstraße stasjon.

Soning, forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Etter murens fall ble hun arrestert i 1990 og to år senere dømt til 13 års fengsel. Hun ble prøveløslatt i 1997 etter syv års soning.

Under soningen begynte hun å skrive bøker.

Regissøren Volker Schlöndorffs film Die Stille nach dem Schuss er inspirert av Vietts liv.

Verker

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119430215, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.stasi-mediathek.de[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 391103fd1fe644e2a7a7b1f165007491, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 18 ff.
  5. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 45 f.
  6. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 53
  7. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 55
  8. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56
  9. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 56 ff.
  10. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 58 ff.
  11. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); a. 60
  12. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 61
  13. ^ Inge Viett: Nie war ich furchtloser (1999); s. 68 ff.
  14. ^ http://policehommage.blogspot.ch/1981/08/francis-violleau-inge-viett-raf.html

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]