Jens Holmboe | |||
---|---|---|---|
Født | 14. juli 1821[1] Tromsø | ||
Død | 13. juli 1891[1] (69 år) Christiania | ||
Beskjeftigelse | Politiker, dommer | ||
Embete |
| ||
Søsken | Conrad Holmboe | ||
Barn | Michael Holmboe | ||
Parti | Høyre | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Ridder av St. Olavs Orden (1868) Kommandør av St. Olavs Orden (1879) | ||
Jens Holmboe (født 14. juli 1821 i Tromsø, død 13. juni 1891 i Kristiania[2]) var en norsk embetsmann, statsråd og stortingsrepresentant.
Holmboe tok juridisk embetseksamen i 1845. Han var fogd og sorenskriver i Hammerfest fra 1856. Da Finmarkens amt blei delt i to (Finmarkens amt og Tromsø amt) i 1866, blei han amtmann i den nordlige delen, et embete han hadde fram til 1874.[2]
Han blei valgt til stortingsrepresentant for Finnmarken i 1859, 1862 og 1868. I 1874 til 1884 var han statsråd med varierende poster (Justisdepartementet, Finansdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet, Marinedepartementet), og han var også i perioder medlem av statsrådsavdelinga i Stockholm. Ved riksrettssaken i 1884 blei han fradømt statsrådsembetet. I 1886 blei han igjen innvalgt på Stortinget fra Finmarken. Han representerte da Høyre.[2][3]
Han var seinere byfogd i Arendal og sorenskriver i Moss. I 1889 blei han på ny innvalgt på Stortinget, denne gangen fra Smaalenenes amt.[3]
Jens Holmboe var sønnesønn av Jens Holmboe (1752–1804), som organiserte nyryddinga av Målselv og Bardu. Han var videre far til Michael Holmboe og farfar til botanikeren Jens Holmboe (1880–1943).
Holmboe ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1868 og kommandør av 1. klasse i 1879.[2]