Joseph Laurent Philippe | |||
---|---|---|---|
Født | 3. apr. 1877 Rollingergrund-North Belair | ||
Død | 21. okt. 1956[1] (79 år) Luxembourg | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1904–), katolsk biskop (1935–) | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Luxembourg | ||
Gravlagt | Cathédrale Notre-Dame de Luxembourg | ||
Utmerkelser | Storoffiser av Eikekroneordenen | ||
Våpenskjold | |||
Joseph Laurent Philippe, SCI (født 3. april 1877 i Rollingergrund i utkanten av hovedstaden i storhertugdømmet Luxembourg; død 21. oktober 1956 i Luxembourg) var en luxemburgisk katolsk ordensgeistlig og fra 1935 til 1956 biskop av Luxembourg.
Joseph Laurent Philippe ble presteviet 28. mai 1904. Den 20. januar 1926 ble han generalsuperior for Jesu-Hjerte-prestenes kongregasjon.
Den 25. april 1935 utnevnte pave Pius XI ham til titulærbiskop i Luxembourg. Han ble bispeviet av kardinal Francesco Marchetti Selvaggiani den 9. juni samme år i Roma. Medkonsekrerende var kurieerkebiskop Giuseppe Pizzardo og biskop Paul Bouque SCI, apostolisk vikar av Foumban i Fransk Kamerun.
Den 9. september 1935 ble han biskop av Luxembourg.
Under hans embedstid ble katedralen i Luxembourg utvidet i perioden 1935 til 1938.
To år etter ble landet okkupert og annektert av Det tredje rike. Storherttugen og regjeringen tok tilflukt i London og forsøkte å organiserer motstandsarbeidet derfra.
Personlig konfronterte ikke biskop Philippe de tyske okkupanter, for ikke å sette på spill kirkens religiøse liv og sosiale virke, som allerede var blitt innskrenket ved den tyske innmarsjen.[2] Men han unngikk enhver kontakt med de tyske myndigheter, og foretok forberedelser for den eventualitet at kirken skulle bli uten ham som leder.[2] Kirken ble mer og mer presset ut av offentligheten av de tyske myndigheter; kristne organisasjoner ble oppløst, religiøs undervisning og katolske skoler ble forbudt, og ordenssamfunnene ble fratatt sine eiendommer.[2] Bispedømmeorganisasjonen ble på den annen side den eneste intakte luxemburgske institusjonen under krigen.[2]
En tredel av bispedømmets kirker og kapeller ble ødelagt under Andre verdenskrig, særlig i månedene ved årsskiftet 1944/1945.
Etter Luxembourgs frigjøring tok biskop Philippe fatt på arbeide med å gjenoppbygge de katolske institusjoner.[2]
Fra 14. mai 1949 hadde han en koadjutorbiskop, Léon Lommel, ved sin side.
Hans episkopalgenealogi er: