Juramentados (tausug og malay: sabil som er et begrep for en som følger Allahs vei til paradiset) var muslimske selvmordsangripere tilhørende de filippinske morofolkene som fikk til angrep på kristne soldater og politi og andre. Angrepet kunne til tider også rettes med religionsfeller som man mente hadde sveket.
Ordet juramentado betyr «edsvoren», og er en arkaisk form avledet fra det spanske ord juramentar, og sikter til «en som har svoret en ed».[1]
De forventet at de ville selv bli drept, og søkte martyrdøden som en uortodoks form for personlig jihad.[2][3][4][5][6] I motsetning til en som går amok, som begikk tilfeldige voldshandlinger mot muslimer og ikke-muslimer om hverandre, var en juramentado en dedikert, overlagt og til tider høyspesialisert morder som forberedte seg gjennom et ritual om forening, barbering og bønn før han slo til for å drepe; religiøst forankrede, offentlige og væpnet angrep med blanke våpen.
I generasjoner hadde muslimske krigerfolk forhindret Spania fra å kontrollere områdene rundt Mindanao og Sulu-øyene. De gikk for å være serveles dyktige sjøfolk, flåtestrateger og voldsomme krigere. Mens moroene aldri kunne håpe å vinne over vestlige motstandere ved hjelp av ildkraft, der de alltid lå etter på det våpentekniske område, kom deres krigere langt med kløkt, dristighet og mobilitet. De edsvorne juramentados var ikke bare krigere som på egen hånd ble selvmordsangripere av egen drift; de ble også satt inn av ledere som del av en asymmetrisk krigstaktikk.
Ikke bare spanierne ble utsatt for juramentadosangrep; det ble også amerikanerne under Morokrigene. Også japanerne ble slik angrepet på Borneo og Filippinene under andre verdenskrig.
Fenomenet var også kjent blant muslimer av malayisk kulturbakgrunn i Nederlandsk India og Malayarkipelet generelt.[7]
En juramentado gjennomførte et omfattende rituale som forberedelse til sitt drapstokt. Thomas Kiefer beskriver en slik forberedelse i artikkelen «Parrang Sabbil: Ritual Suicide Among the Tausug of Jolo». Seremonien forberedte den enkeltes «vei til paradiset» på en måte som lignet på vaske- renselsesritualer utført på et lik. Det gjennomføres et bad i elven med ansiktet vendt i tur og orden de fire kardinalretninger, barbering av alt hår, og klipping av neglene. Seksuell aktivitet var forbust under renselsestiden. Etter renselsen ville juramentadoen strant ombinde visse deler av kroppen. Dette var for å unngå et større blodtap som ville svekke dem i deres kamp etter at de uvegerlig var blitt såret. De ville også binde opp penis slik at den ble erekt. Ifølge Kiefer var dette for å sikre angrepets suksess; det kan kanskje betraktes som noe homeopatisk eller som imitativ magi (likesom den erekte penis skulle den kjempende mann klare å holde seg oppreist så han ikke skulle feile). Etter det lange og komplekse ritualet ville juramentadoen normalt ikle seg en ren og hvit drakt, og turban, og så bevæpne seg.[8]