Jærlupin | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Lupinus perennis L. | |||
Populærnavn | |||
jærlupin[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Divisjon | karplanter | ||
Klasse | blomsterplanter | ||
Orden | erteblomstordenen | ||
Familie | erteblomstfamilien | ||
Underfamilie | Faboideae | ||
Tribus | Genisteae | ||
Slekt | lupinslekta | ||
Miljøvern | |||
Fremmedartslista:[2] | |||
Økologi | |||
Habitat: | terrestrisk | ||
Utbredelse: | Europa og Nord-Amerika |
Jærlupin (Lupinus perennis) er en flerårig urt (staude) som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den formerer seg bare med frø. Jærlupin blir omkring 50–70 cm høy. Siden 2016 er det forbudt å plante lupiner, herunder jærlupiner, i Norge.[3]
Jærlupinen stammer fra det østlige Nord-Amerika, hvorfra den ble introdusert til Europa. Til Norge kom den som fôr- og prydplante. Den har forvillet seg østover og nordover langs jernbanen og veinettet, så den har trolig vært benyttet av NSB som sandbinder. Den er funnet så langt nord som Tromsø, men den har ikke på langt nær nådd sitt potensielle areal, som trolig omfatter lavlandet og dalførene nord til indre Troms. I dag er den kjent i 10 av landets fylker.
Arten startet sin ekspansjon fra Sørvestlandet. Den trives i kystnær grus- og steinmark, elveløp og åpen flomfastmark.
I Fremmedartslista er jærlupin vurdert som svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt.