Kalven og eika

Kalven og eika
Den originale russiske utgaven
Foto opplastet av Shureg (6. januar 2013)
orig. Бодался теленок с дубом. Очерки литературной жизни
Forfatter(e)Aleksandr Solzjenitsyn / Александр Солженицын
SpråkRussisk
Tilblivelse1967
SjangerMemoarer
Utgitt1975
Norsk utgave1978
ForlagTiden Norsk Forlag
Oversetter(e)Odd Tufte Lund
Sider572

Kalven og eika (russisk: Бодался телёнок с дубом, Bodalsja teljonok s dubom), med undertittelen Skisser av et litterært liv i Sovjetunionen (Очерки литературной жизни, Otsjerki literaturnoj zjizni), er et selvbiografisk verk av den russiske forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn (1918–2008). Den russiske tittelen kan oversettes med «en kalv som stanger mot en eik».

Verket er memoarer som handler om hans egne forsøk på å publisere sine litterære etterlatenskaper i Sovjetunionen. Solzjenitsyn begynte å arbeide med memoarene i april 1967, da han var 49 år gammel. Han tilføyde supplementer i 1971, 1973 og 1974.

Verket ble utgitt på russisk i 1975. En engelsk oversettelse ble utgitt i 1980, og en norsk oversettelse ble utgitt i 1978.

Innhold

[rediger | rediger kilde]

Russland er Golgata, og Kristus blir korsfestet i Russland.

Dmitriĭ Dudko (1922–2004), prest i den russisk-ortodokse kirke [1]

Solzjenitsyn ble arrestert i februar 1945, for å ha kritisert Josef Stalin i et brev til en venn. I juli 1945 ble han dømt til ti år i fangeleir. Hans trebinds-verk Gulag-arkipelet forteller om hans erfaringer i GULag, den delen av Sovjetunionens maktapparat som foresto et etter hvert svært omfattende system av slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Romanen En dag i Ivan Denisovitsj’ liv (1962) skildrer én dag i livet til en vanlig fange i en spesialleir i gulagsystemet på 1950-tallet, en arbeidsleir for politiske fanger.[2]

Hans memoarer Kalven og eika ble utgitt på russisk i Paris i 1975.[3] En engelsk oversettelse foretatt av Harry Willets, ble publisert i januar 1980.[4] En norsk oversettelse av Odd Tufte Lund ble publisert høsten 1978.[5]

I Kalven og eika forteller Solzjenitsyn om sitt virke som forfatter i Sovjetunionen i tiden etter at han ble løslatt fra fangeleirene i mars 1953. Han forteller om alle vanskelighetene, om det totalitære maktapparatets utallige forsøk på å stoppe ham gjennom innbrudd, tyveri av manuskripter og litterært arkiv, telefonterror, skygging og pressekampanjer.

Mine vaner er formet i straffearbeidet og i leiren. Uten å forstille meg, kan jeg si at jeg ikke er mer forpliktet overfor og ikke tilhører den russiske litteraturen mer enn det russiske straffearbeidet, det er der jeg har fått min oppdragelse, og det for bestandig. Når jeg skal ta et viktig skritt her i livet, lytter jeg først til hva mine kamerater fra straffearbeidet har å si meg, noen av dem er døde allerede, av sykdom eller av en kule, og da hører jeg klart hvordan de ville ha oppført seg hadde de vært i mitt sted.

[6]

Bøkene til Solzjenitsyn er mettet med religiøs symbolikk. I så måte viderefører han flere åndelige tradisjoner i Russland. Han er talsmann for metanoia, omvendelse, ikke bare i betydningen å få tro, men som en moralsk og åndelig gjenfødelse som omfatter hele personen og viljen til å leve etter en indre stemme og samvittighet.[7]

Jeg var i mitt eget liv fra årene i fengsel blitt vant til å ane en styrende hånd og en klart lysende hensikt utenfor meg selv. Jeg hadde ikke alltid maktet å forstå kastene i min egen tilværelse i tide, ofte hadde min svakhet i legeme og sjel fått meg til å se en helt annen mening i dem enn den egentlige og større som var der. Men etterpå åpenbarte uvegerlig den innerste fornuft i hendelsene seg for meg — og jeg kunne bli stum av forbauselse. Meget i mitt liv hadde jeg gjort stikk i strid med det viktigste mål jeg hadde satt meg fordi jeg ikke forstod hvilken vei som var den riktige og alltid hadde Noe fått meg på rett kurs. Dette var jeg blitt så vant til, og jeg hadde slik tillit til at det skulle skje, at det bare var to oppgaver som gjenstod for meg: så riktig og så hurtig som mulig å fatte hensikten med hver større begivenhet i mitt liv.

[8]
Eiketre i Arzamasskydistriktet i Nizjnij Novgorod oblast i den volgiske føderasjonskrets i Russland. Solzjenitsyn brukte eiketreet som et symbol på det totalitære systemets urokkelighet.
Foto: Иван Манилов (29. mai 2013)

Solzjenitsyn var solid forankret i forståelsen til den russisk-ortodokse kirke. Kirkens svake stilling i det sovjetiske samfunn mente han kom av at den har gitt etter overfor makthaverne. Den levde på en grunnleggende løgn fordi deler av det kirkelige hierarki tilhørte det totalitære system. Solzjenitsyn mente at hele det totalitære system var basert på løgn.[7]

På hvilken måte kan Deres landsmenn, de unge i Deres land, komme dem til unnsetning? Ikke med noen som helst fysiske handlinger, utelukkende ved å avstå fra løgn, ved personlig å ikke delta i løgn. Hver og en må besluttsomt la være å samarbeide med løgnen hvor han enn kommer over den: Om man tvinges til å si den, skrive den, sitere den eller skrive under på den, eller også bare stemme for den eller lese den. Hos oss er løgnen ikke bare blitt en moralsk kategori, den er støttepilar for staten. Om vi tar avstand fra løgnen, utfører vi en moralsk handling, ikke en politisk eller en som man kan trekkes for retten for, -men den ville omgående hatt betydning for hele vår tilværelse.

[9]

Solzjenitsyn brukte eiketreet som et symbol på det totalitære systemets urokkelighet. Men også i vår vestlige kultur var han blitt et uromoment. Han hisset på seg mange med sine kraftige advarsler og anklager — om vestens manglende åndelige og moralske kraft. Og selv sammenlignet han seg med en liten kalv, som stanger mot eika. Treet står nok fortsatt, men det svaier. Eika kjenner det helt ned i røttene.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Dudko (1977)
  2. ^ Pearce (2001), side 67-167
  3. ^ Бодался теленок с дубом (1975)
  4. ^ The Oak and the Calf (1980)
  5. ^ Kalven og eika (1978)
  6. ^ Kalven og eika (1978), side 277-278
  7. ^ a b Pearce (2001), side 261-268
  8. ^ Kalven og eika (1978), side 117
  9. ^ Kalven og eika (1978), side 561

Litteratur

[rediger | rediger kilde]