Keiserbyen

Keiserbyen 北京皇城 (pinyin: Běijīng Huángchéng) er en del av det sentrale Beijing i Kina. Navnet viser til den funksjon denne delen hadde i denne kinesiske hovedstaden under Kinas to siste keiserdynastier, Ming-dynastiet og Qing-dynastiet. Det området som det siktes til, er et belte som ligger som en krans mellom Den forbudte by og den øvrige bykjerne. Keiserbyen var på utsiden omgitt av murer, og adkomsten var gjennom seks porter. Inn mot Den forbudte by, som forsåvidt av noen betraktes som en indre kjerne av Keiserbyern (og dermed som en del av Keiserbyen) avgrenses den av en vanngrav og nye murer med porter.

Etableringen av Keiserbyen

Under Yuan-dynastiet var Beijing kjent under navnene Khanbaliq eller Dadu, og dens keiserby var rett og slett sentrum i byen. I 1368 erobret Ming-dynastiet Dadu, og endret byens navn til Beiping, samtidig som de gjorde en annen by, Nanjing, til sin hovedstad. Ettersom Dadus keiserby var blitt skånet fra kamphandlinger hadde den overlevet Mingstyrkenes erobringskrig. Men i 1369 forordnet Hongwu-keiseren at den skulle jevnes med jorden.

I 1370 ble Hongwu-keiserens fjerde sønn, Zhu Di, gjort til prins av Yan, og tok sete i Beiping. I 1379 bygde han seg et palass inne i det område som hadde vært keiserbyen under Yuan-tiden.

I 1399 gjorde Zhu Di statskupp og besteg keisertronen som Yongle-keiseren i 1402. I 1403 endret han Beipings navn til Beijing («den nordlige hovedstad»), og i 1406 fremla han plan om å flytte hovedstaden til Beijing, det vil si ikke bare at byen skulle være én hovedstad av to, men at den skulle være alene hovedstad – Nanjing skulle miste denne status.

I 1416 begynte byggingen av Den forbudte by, og man kopierte da i stor grad de eksisterende palasser i Nanjing. Dette nye keiserlige palassområde fikk sin plassering noe øst for det tidligere Yuan-palasset, av feng shui, grunner: Yuan-palasset skulle havne i «hvit tiger»- (eller «drep»-) posisjon. Også av feng shui-grunner ble jord- og steinmassene som ble fjernet for å anlegge den vannfylte vollgraven rundt Den forbudste by benyttet til å anlegge en høyde rett nordenfor, Jingshanhøyden.

Selve Keiserbyens grenser ble så trukket slik at de omfattet innsjøene Nanhai, Zhonghai og Beihai og et betydelig område hinsides dem.

Ming-dynastiet

Keiserbyen omgav dermed Den forbudte by; vestenfor tok den inn Zhongnanhai og Beihai, som begge var omgitt av de keiserlige haver og gikk under navnet Den vestlige have.

Sør for Den forbudte by kom de keiserlige helligdommer viet til familien (太庙) og til staten (太社稷). Noe lenger mot sør var «de tusen trinns korridor», og på begge sider av dem lå yamener (kontorer) for forskjellige keiserlige styringsembeder.

Det var seks porter inn mot Keiserbyen. I sør var den ytre port kalt Den store Ming-porten (sener ekjent som Kinaporten), og innenfor den kom den nokså like Chengtianmen (som senere fikk navnet Tiananmen, «Den himmelske freds port»). På hver sin side av Tiananmen var Den venstre Chang'an-port og Den høyre Chang'an-port. I øst var Donganmen («Den østlige freds port»), i vest var Xi'anmen («Den vestlige freds port»). I nord var Houzaimen (som senere fikk navnet Di'anmen, «Den jordiske freds port»).

Keiserbyen huset en rekke bygninger som hadde hjelpefunksjoner for hoffet i Den forbudte by. Her var de keiserlige hoffleverandører, lagerbygninger, et leopardhus, taoistiske templer og et palass for den fremste av sønnene blant keiserens barnebarn.

Qing-dynastiet

Med det nye dynastis komme fikk Keiserbyen også et navn på det nye herskerfolkets språk, mandsjuisk: Dorgi hoton («den indre by»). Da det kom til makt, fjernet de først de fleste av bygningene i beltet utenfor Den forbudte by. Med unntak av et smalere område rundt sjøene (Nanhai, Zhonghai og Beihai) ble de vestlige deler av Keiserbyen overlatt til mandsjuiske bannermenns fyrster, som fikk bygge seg residenser der. Med unntak av noen få lagerbygninger som fikk bestå, fikk også fyrster fra de åtte banner etablere seg i de østlige områder av Keiserbyen. En katolsk kirke, Nantangkirken, fikk plass rett ved Zhongnanhaisjøenes vestbredd.

Fra opprettelsen av Republikken Kina

Etter Qing-dynastiets fall i 1912 overtok Republikken Kinas regjering Keiserbyen. Zhongnanhai ble for en tid benyttet som prsidentpalass. De keiserlige helligdomer ble inkorporert i Palassmuseet, om dessuten inkorporerte hele Den forbudte by. Beihaiparken og Jingshanparken ble til som parkområder for almenheten. De fleste av de tidligere templer og lagerhus ble til privatresidenser.

I 1912 ble Donganmen-porten ødelagt av brann under et kupp av krigsherren Cao Kun. I 1914 ble De tusen trinns korridor fjernet for å gi rom for Zhongshan-parken, oppkalt etter Sun Yat-sen. I 1915 ble storparten av de gjenværende murene rundt Keiserbyen fjernet for å bedre trafikkflyten.

Etter at hovedstaden ble flyttet til Nanjing, ble Zhongnanhai til offentlig park.

Etter at Folkerepublikken Kina ble utropt i 1949 ble i løpet av få år en rekke av de gjenværende portene fjernet: Kinaporten, venstre Chang'an-port og Den høyre Chang'an-port, Zi'anmen, Di'anmen, og det som var igjen av Donganmen. De fleste av templene og de seremonielle porter i keiserbyen ble også revet ned.

Zhongnanhai ble reservert for statens og kommunistpartiets ledere og sentrale institusjoner. Mange av de eldre bygninger der ble revet.

Området vest for Beihai-parken ble overtatt av forsvarsdepartementet, med en stor og dominerende hovedbygning. Mange av de overlevende templer ble omfunksjonert og tatt i bruk av Folkets frigjøringshær. Noen av dem ble etterhvert svært falleferdige.

Fra 2000 har Beijings byregjering restaurert mange av disse templene, og opprettet park rundt det små stykker som står igjen av den gamle muren rundt Keiserbyen. Det ble lagt planer om å omplassere de institusjoner som holdt til i særlig interessante historiske bygninger. I 2004 oppdaterte man en forordning fra 1984 vedrørende bygningshøyderog restriksjoner på byggevirksomhet i området. Målet er å i noen grad reetablere keiserby-området og særlig området i nord som en buffer utenfor Den forbudte by. I 2005 ble det fremlagt forslag om at Keiserbyen og Beihai-parken skulle betraktes som det av verdensarvområdet Den forbudte by.