Khasa-riket (også kalt Khas-riket og de vestlige Malla-riket) var et middelaldersk kongedømme som lå i det vestlige Nepal, den indiske delstaten Uttarakhand og andre deler av India, og det nordvestlige Tibet.
Riket vokste fram like før eller på 1100-tallet og blei splitta i 3 mindre stater i 1404.
Det er nå enighet om at Khasa-riket fikk stor historisk betydning, fordi det blei utgangspunktet for at språket khas khura (som blei utgangspunktet til nepali) spredde seg østover i det som seinere skulle bli det moderne Nepal.
Lenge før Khasa-riket blei til, hadde khasa-folket (eller khas-folket) vandra inn i åsdistriktene i det som i dag er det vestligste Nepal, og i enda mer vestlige områder av samme slag i Uttarakhand.
Khasa-folket var et indoeuropeisk folkeslag, nær beslekta med indo-iranerne som befolka den nordlige delen av det indiske subkontinentet. Forskerne mener nå at de kom dit på begynnelsen av 1000-tallet før vår tidsrekning.
Statsdannelser blant dem før Khasa-riket blei til etter 1000 er ikke kjent.
I løpet av 1000-tallet eller tidlig på 1100-tallet skaffa khasa-herskere seg kontroll over et stadig større rike.
Etterhvert kom det til å omfatte mesteparten av Nepal vest for Gorkha opp til høyfjelssteppene i Mustang og Guge og Purang i det sørvestlige Tibet, Ned til Lumbini i Tarai og i vest områdene Garhwal og Kumaon i India. Noen forskere mener det omfatta Ladakh og Kailahs-fjellene også.
Senteret for riket deres blei i og rundt det nåværende Jumla) i Nepal. Utgangspunktet ser ut til å ha vært Karnali-elvas dalføre, der de dyrka ris i dalsidene. Riket kontrollerte en viktig handelsvei mellom India og Tibet, der Jumla-området blei liggende i en nøkkelposisjon som likna på den som gjorde Kathmandudalen så rik og mektig.
De var buddhister, men tillot også hinduiske brahminer å være aktive i riket. Khasa-riket etterlot seg inskripsjoner på sanskrit, tibetansk og de første skriftlige eksemplene på khas kura (også kalt sinjali), som er forgjengeren til det moderne språket nepali.
Semja, i dag landsbyen Sija (i Humla), var rikets sommerhovedstad. Khasadesha, i dag landsbyen Dullu (i Dailekh) var vinterhovedstaden.
Den viktigste inskripsjonen fra Khasa-riket er ei liste over konger på en minnesøyle i Dullu.Ifølge den skal den første kongen ha vært Nāgarāja en gang på 1100-tallet. Han fins også på lister over konger fra det vestlige Tibet som Nāgadeva eller Nāgāld. Han skal ha lagt rikets hovedstad til Semja.
De første sju kongene kalles på denne søylen challa (eller calla). Lite er kjent om de 5 første av dem. Det er først om de to siste, Kra Challa og Ashok Challa, at forskerne begynner å få sikrere samtidig informasjon.
Etter de sju første kongene følger 12 konger som kaller seg Malla. Tittelen (som opprinnelig blei brukt av konger i India) ser de ut til å ha tatt etter inspirasjon fra det mer kjente Malla-dynastiet i Kathmandudalen.
Ut fra dette er både den seine kongerekka og riket blitt kalt for vestlige Malla. Men det er ingen historisk forbindelse mellom de to Malla-dynastiene. Malla-dynastiet i Kathmandudalen varte mye engre enn det vestlige Malla-dynastiet. På den andre sida herska Khas-Mallaene over et rike som på toppen var mye større enn noe de østlige Mallaene klarte å skape.
På sitt største regner historikerne med at Khasa-riket dekka et område på minst 140 000 km². Det var i hvert fall på størrelse med dagens Nepal, som er like under 150 000 km².
Kongedømmet skapte et nettverk av veier for å fremme handelen mellom Tibet og India. Noen av de viktigste minnene som har overlevd, er søyler med inskripsjoner langs disse gamle veiene. De fleste inskripsipsjonene begynner med et stupa-motiv og den buddhistiske bønnen Om Mani Padme Hum. Viktige informasjoner om arvefølgen i riket er kommet fram ved studier av disse søylene.
Riket var en føydalstat som bygde på vasallstater med betydelig sjølstyre.
Det var likevel sterkt nok til at det kunne angripe Kathmandudalen seks ganger mellom 1275 og 1335 og i perioder okkupere dalen i måneder eller tilmed år, som fra om lag 1290 til om lag 1300.
I 1312 besølte Khasa kongen Ripu Malla Buddhas fødested Lumbini (i dag i Rupandehi) i Tarai, og fikk sin egen inskripsjon hogd inn på keiser Ashokas minnesøyle der. Etter det dro han til Kathmandudalen for å besøke templene Matsyendranath, Pashupatinath og Svayambhunath.
Riket skal ha nådd sitt høydepunkt under Prithivi Malla (1338–58). Han oppmuntra intellektuelt og kunstnerisk arbeid ved å gi skattefrihet til brahminer og håndverkere.
På andre halvdel av 1300-tallet ser det ut til at riket gikk kraftig tilbake. De tibetanske provinsene gikk tapt, og vasall-staten Doti var sjølstendig i 1387. Varma-familien, etterkommere av Prithvi Mallas statsminister Yasho Varma, tok over.
Historikerne regner slutten av riket til 1404, da det blei delt i tre.
Oppsplittinga av det gamle Khas-riket fortsatte i flere hundre år.
Etterhvert danna det seg to løse grupper av sjølstendige småkongedømmer:
Sluttstreken for denne utviklinga blei satt av kong Prithvi Narayan Shah av Gorkha, da han på sine store felttog på midten av 1700-tallet la grunnlaget for at alle disse statene blei erobra og innlemma i staten som blei til det moderne Nepal.
Historisk sett fikk det betydning at disse statene var så små og oppsplitta. Hvis de ikke hadde vært det, er det vanskelig å se hvordan Gorkha, som sjøl var en liten stat, kunne ha klart å erobre dem.
Khasa-riket var helt glemt da det moderne Nepal oppsto.
Noe som bidro til det, var kanskje at hinduisme blei statsreligion i de 22 og 24 rikene som fulgte og i Gorkha. Det fantes derfor ingen elite som ville kalle seg khasa. Eliten i samfunnet blei høykaste hindu, bahun eller chhetri. Den søkte å føre stamtreet sitt tilbake til hinduiske fyrstehus i India, ofte ved hjelp av omfattende historieforfalskning. Buddhistiske Khasa-aristokrater var ikke noe å skryte av på stamtreet.
Khasa-folk i det vestlige Nepal som ikke ville omfavne hinduismen, og som bl.a. spiste kjøtt, drakk alkohol og holdt fast på rester av tradisjonell religion, blei oppfatta som ureine eller ihvert fall underlegne. Dette har ført til at Khasa-betegnelsen i moderne tid er blitt oppfatta som et uttrykk for å være sosialt mindreverdig.
Minner om Khasa-riket hadde under sånne forhold ikke gode vilkår.
Det er derfor kanskje ingen tilfeldighet at en vestlig forsker var med på å gjenfinne Khasa-riket på 1950-tallet. Italieneren Giuseppe Tucci, en ledende ekspert på tibetansk buddhisme, og nepaleren Yogi Naraharinath fant Kasha-riket igjen ved å samle og tolke inskripsjoner i Vest-Nepal. Dermed blei et riktignok ufullstendig bilde av kongedømmet tatt inn i moderne historieskriving.
På denne tida hadde også det moderne Nepal et behov for ei sekulær, nasjonalistisk historie som ga det kulturelle røtter som kunne konkurrere med India. Khasa-riket i vest, som tilmed snakka ei tidlig utgave av Nepali, kunne derfor komme inn i varmen igjen.
Svært mye av rikets historie er fortsatt ukjent. Det finnes f.eks. ikke historiske minner som kan knyttes direkte til noen konge før en inskripsjon på ei bronseplate fra den nest siste Challa-kongen, Kra Challa, i 1223.
Etterhvert har det vært mulig å slå fast at en del kunsthåndverk, bl. a. religiøse skulpturer av bronse, sølv og forgylt kopper, er skapt i Khasa-riket. Håndverket ser ut til å være newar-påvirka, sannsynligvis fordi kongene har ansatt kunstnere fra Kathmandudalen. Det har bidratt til å øke respekten for kulturen og kunsten i Khasa-riket.
I dag er det enighet om at Khasa-riket fikk stor betydning for utviklinga av det moderne Nepal, i hvert fall fordi det la grunnlaget for at språket khas kura spredde seg østover. Uten Khasa-kongenes bruk av språket som stats- og skriftspråk, er det tvilsomt om det hadde blitt statsspråk i Gorkha og dermed i Kathmandudalen etter 1768.