knuskkjukemøll | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Scardia boletella Fabricius, 1794 | |||
Populærnavn | |||
knuskkjukemøll[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyr | ||
Rekke | Leddyr | ||
Klasse | Insekter | ||
Orden | Sommerfugler | ||
Familie | Ekte møll | ||
Miljøvern | |||
Norsk rødliste:[2] | |||
VU — Sårbar | |||
Økologi | |||
Habitat: | løvskog | ||
Utbredelse: | den palearktiske sone |
Knuskkjukemøll (Scardia boletella) er en sommerfugl som hører til familien ekte møll (Tineidae). Denne sjeldne og truede arten er den største av de nordeuropeiske ekte møllene og kjennes lett på størrelsen.
En middelsstor (vingespenn 34-50 millimeter), gråbrun møll. Arten kjennes lett fra nesten alle andre nordiske "småsommerfugler" på størrelsen. Antennene er trådformede og litt over halvparten så lange som forvingene. Hodet er kledt med grågule, hårlignende skjell. Forkroppen er gulbrun med en kort, mørk midtstripe og en mørk randstripe. Forvingene er nokså store og brede, hovedsakelig mørkt gråbrune, men bak- og ytterkantene er bredt gråhvite. Bakvingen er ganske bred, lyst gråbrun med to mørke og en lys flekk ved forhjørnet. Hårfrynsene langs bakvingen er mest lyst gulbrune, men med en mørk stripe i midten, i den fremre delen også med noen mørkere felter.
Arten finnes bare i gammel, naturlig bjørke- eller bøkeskog. Larvene utvikler seg i knuskkjuke (Fomes fomentarius) som vokser på død ved av bjørk eller bøk og av og til i knivkjuke (Piptoporus betulinus), men til tross for at disse artene er meget vanlige finnes knuskkjukemøllen bare i svært gammel og lite kulturpåvirket skog. Den kan av og til finnes på gamle brannfelt. Utviklingen tar to år. Når puppen klekker etterlater den seg blyanttykke ganger i den døde kjuken, slik er artens angrep nokså lett å kjenne igjen. De voksne sommerfuglene flyr om natten i juni-juli.
Den forekommer i de sørlige delene av Norge, Sverige og Finland, videre er det spredte funn over mye av Europa og fra Sibir. I Norge er arten kjent fra Sørlandet og det sentrale Østlandet, for det meste noe inn fra kysten. Det er gjort mange nye funn i Telemark og rundt Oslofjorden de seneste år som er et resultat av aktivt søk etter arten. Dette er i hovedsak spor etter arten i form av lett kjennelige klekkehull, noen ganger med tomme utstikkende pupper.[2]
Arten påvirkes negativt av utbygging og moderne driftsformer i skogbruket med flatehogst, noe som bevirker reduksjon og fragmentering av egnede habitater. På funnstedet i Bygland er det fjernet mange gamle trær i forbindelse med vei-utbedring. Arten er rødlistet i 2021 som sårbar VU.[2]