Kongs-Emnerne

Kongs-Emnerne er et drama av Henrik Ibsen utgitt i Christiania 31. oktober 1863. Stykket hadde premiere på Christiania Theater 17. januar 1864.

Stykket skildrer konflikten mellom kong Håkon IV Håkonsson og hans svigerfar Hertug Skule.

Rollene

• Håkon Håkonsson, kongevalgt av birkebeinerne.
• Inga fra Varteig, hans mor.
• Skule Jarl
• Fru Ragnhild, hans hustru.
• Sigrid, hans søster.
• Margrete, hans datter.
• Guthorm Ingessøn.
• Sigurd Ribbung.
• Nikolas Arnessøn, bisp i Oslo.
• Dagfinn Bonde, Håkons stallare.
• Ivar Bodde, hans hirdprest.
• Vegard Væradal, en av hans hirdmenn.
• Gregorius Jonssøn, lendermann.
• Pål Flida, lendermann.
• Ingebjørg, Andres Skjaldarbands hustru.
• Peter, hennes sønn, en ung prest.
• Sira Viljar, huskapellan hos bisp Nikolas.
• Mester Sigard fra Brabant, en lege.
• Jatgeir Skald, en islending.
• Bård Bratte, en høvding fra det trondhjemske.
• Allmue og bymenn i Bergen, Oslo og Nidaros.
• Korsbrødre, prester, munker og nonner.
• Gjester, hirdmenn og fruer.
• Krigsfolk osv.

Handlingen

Boken starter med at Håkon Håkonsson, hertug Skule, med flere er samlet for å se at det blir båret jernbyrd for Håkon. Denne blir fullbyrdet vellykket, og Håkon blir konge i landet. Skule ønsker seg kongemakten, men han vil ikke brenne alle broer, så han reiser seg ikke direkte mot kongen. I det skjulte arbeider Skule for å selv bli konge... Til slutt ender det med at Skules menn angriper Håkons, men Skule taper, og flykter til en kirke. Utenfor samles hans fiender, og etter hvert går han frivillig ut og blir drept der.

Visningshistorie

Adventus regis

Ritualene i forbindelse med kongens ankomst (adventus regis) er et synlig mål på om herskerens status og verdighet er anerkjent. Nettopp dette er et viktig motiv i Ibsens drama i det renkesmeden bisp Nikolas Arnessøn, som selv fremstilles som kongsemne, forsøker å ramme både Håkons og Skule jarls ambisjoner om å være landets leder. Da Håkon i 1217 tok kongsnavn protesterte erkebispen i Nidaros ved å nekte de geistlige å gjøre prosesjon for ham. I Bergen valgte imidlertid biskopen og byens prester å ringe med klokker og gå Håkon i møte da han kom.

Først da Haakons mor, Inga fra Varteig, bar jernbyrden (glødende jern) for å bevise at han var av kongsætt, måtte også erkebispen bøye av og gi etter. Noen år senere tok også Skule Jarl kongsnavn, men kirkens respons på hans nyervervede verdighet var heller laber. Dermed opplevde hertug Skule at det verken ble ringt for ham eller gjort prosesjon til hans ære. Kun to korbrødre kom ham i møte og leide ham på veien, som var det vanlige uttrykk for ritualisert intimitet mellom kirke og stat.

Mens biskop Nicolas fremstilles som veik, viste Hertug Skule at han var en dyktig administrator, men viljen og lederevnen var det bare kong Håkon som hadde, for i hans sinn fantes det ingen tvil. Allerede før stykket ble publisert var det kjent at dikterkollega Bjørnstjerne Bjørnson hadde stått modell for kong Håkon. Senere har litteraturforskere pekt på trekk ved Ibsen selv både i tvileren hertug Skule og i Jatgeir Skalds diskusjoner omkring sitt livsprosjekt og selve dikterrollen.

Bakgrunn

Inga fra Varteig er basert, «med fornødne overdrivelser», på Ibsens mor Marichen Altenburg. I det litterære portrettet av moren bekrefter han søsteren Hedvigs «beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne».^[1]

Referanser

1. Robert Ferguson, Henrik Ibsen; mellom evne og higen, Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17

Litteratur

• HTML- og PDF-versjon av Kongs-emnerne basert på 1898-utgaven