Kuroko (黒子 "sort menneske"/"sorte klær")[1], også transkribert kurogo, er betegnelsen på scenearbeidere i tradisjonelt japansk teater; betegnelsen kommer av at de er helt sortkledte på scenen.[2]
I teaterformen kabuki utfører kuroko mange av de samme oppgavene som "vanlige" scenearbeidere som er i aktivitet i løpet av en forestilling. De flytter om på kulisser og "props" på scenen, samt bistår i sceneskifter og kostymeskift. Ofte tar de også del i handlingen ved å spille dyr, planter eller andre roller som ikke ivaretas av skuespillere i fullt kostyme, men kun krever noen som holder en "prop". En kuroko er kledt i heldekkende sort tøy, fra topp til tå, for å illudere usynlighet og markere at de ikke er en del av handlingen som foregår på scenen.
At en sortkledt person på scenen er "usynlig" er også et grunnleggende premiss i den tradisjonelle formen for figurteater som kalles bunraku. Kuroko kan også være kledt i hvitt eller blått for å gå i ett med bakgrunnen dersom bakteppet i en scene for eksempel skal vise at handlingen finner sted i en snestorm eller ute på havet. En hvitkledt kuroko kalles "Yukigo" (雪子 sne-menneske)[3], og en blåkledt kuroko kalles "Mizugo"[3] eller "Namigo" (波子 bølgemenneske). Ettersom denne praksisen ble ført videre til også å gjelde for kabuki-skuespillere når de spilte ninjaer, har historikeren Stephen Turnbull lansert teorien om at det stereotype bildet av at ninjaer er sortkledte, stammer fra kabuki-teateret. At ninjaer på scenen har pleid å bli utstyrt med kostymer som gjør at de først oppfattes som scenearbeidere, for siden å overraske publikum når de brått tar del i og påvirker handlingen, har bidratt til å styrke denne oppfatningen av hvordan ninjaer så ut. I realiteten gikk imidlertid ninjaer vanligvis kledt akkurat som sivilbefolkningen gjorde.[4]
I Noh-teateret finner man en parallell til kuroko i de såkalte kōken, som er sortkledte, men ikke bærer maske, og som ellers utfører mer eller mindre de samme oppgavene som kuroko. I kabuki-teatret finner man både kōken og kuroko.[5]
Også en rekke vestlige teaterkompanier har integrert bruken av kuroko og kōken i sine forestillinger. Blant annet figurteaterkompaniet Wakka Wakka Productions gjør bruk av denne spillestilen, noe forestillingen Fabrik er ett eksempel på.[6]