Kåre Kristiansen

Kåre Kristiansen
Kristiansen under en skitur på Nesodden i 2004
Født11. mars 1920[1]Rediger på Wikidata
Bergen
Død3. des. 2005[1]Rediger på Wikidata (85 år)
Nesodden
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
BarnStein Kåre Kristiansen
PartiKristelig Folkeparti
NasjonalitetNorge
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
Norges olje- og energiminister
1983–1986
RegjeringKåre Willoch
ForgjengerVidkunn Hveding
EtterfølgerArne Øien
Kristelig Folkepartis formann
1979–1983
ForgjengerLars Korvald
EtterfølgerKjell Magne Bondevik
Kristelig Folkepartis formann
1975–1977
ForgjengerLars Korvald
EtterfølgerLars Korvald
Leder i Kristelig Folkepartis Ungdom
1955–1956
ForgjengerAage Lunde
EtterfølgerOdd Steinar Holøs
Kåre Kristiansen på Commons

Kåre Gulbrand Kristiansen (født 11. mars 1920 i Bergen, død 3. desember 2005) var en norsk politiker (KrF). Han var politisk aktiv fra 1951 til 1999, både på lokalplan og riksplan. Han tilhørte den konservative fløyen av partiet og markerte seg som Israel-venn, abortmotstander og EU-tilhenger. Han vakte oppmerksomhet over hele verden da han i 1994 trakk seg fra Den Norske Nobelkomite i protest mot at fredsprisen ble tildelt PLO-leder Yasir Arafat.[2] Han markerte seg som en kompromissløs forsvarer av staten Israel og var tilsvarende kritisk til PLO - og Arafat i særdeleshet.[3] Han anerkjente samtidig at få folk hadde lidd så mye som det palestinske.[4] Kristiansen var formann i Kristelig Folkepartis Ungdom fra 1955 til 1956 og formann i Kristelig Folkeparti i periodene 1975–1977 og 1979–1983.

Kristiansen representerte høyresiden i KrF og beskrev seg selv som verdikonservativ. På slutten av 1980- og 1990-tallet gikk han hardt ut mot det han mente var en venstredreining av partiet.[5]

Bakgrunn og karriere

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av legpredikant Michael Kristiansen (1886–1982) og Olga Baalerud (1896–1975). Han giftet seg i 1948 med Helen Marit Strand. En av deres sønner er journalisten Stein Kåre Kristiansen, kjent fra blant annet VG og TV 2.

Kristiansen startet sin karriere som telegrafist i Norges Statsbaner i 1941, hvor han avanserte til å være jernbanedirektør 1968–1970, driftsdirektør 1970–1989 og spesialrådgiver 1989–1990.

Han sto blant annet sentralt i gjennomføring av folketrygden i 1967 da han var statssekretær i Sosialdepartementet for Egil Aarvik.

Han ble av mange oppfattet som en representant for partiets høyrefløy. I 1983 følte[trenger referanse] han selv at han ble presset til å gå som partileder etter intern strid om blant annet samarbeidet med Høyre. Han byttet verv med Kjell Magne Bondevik, slik at Bondevik ble leder og Kristiansen parlamentarisk leder. Men bare noen uker senere gikk partiet med i Willoch-regjeringen, der Kristiansen ble olje- og energiminister. Både han selv og partiet ønsket[trenger referanse] at han skulle bli utenriksminister, men det nektet statsministeren å gå med på. Da regjeringen gikk av i 1986, overtok Bondevik vervet som parlamentarisk formann, samtidig som han fortsatte som partileder. Kristiansen oppfattet dette som brudd på avtalen fra 1983 og betraktet seg mer eller mindre som frilstilt resten av stortingsperioden. I 1989 trakk han seg som stortingsrepresentant, med den begrunnelse at partiet hadde fjernet seg fra sin gamle kurs. I de senere år hadde han og hans meningsfeller oppfattet seg som marginalisert i partiet.[trenger referanse]

Kristiansen var en motstander av tilbaketrekningen av israelske nybyggere fra den okkuperte Gazastripen. Kort tid før sin død boikottet han feiringen av Hjelp Jødene Hjems 15-jubileum i protest mot at Norges tidligere overrabbiner og politisk moderate viseutenriksminister i Israel Michael Melchior skulle delta på feiringen.

I 1991 ble Kåre Kristiansen, etter forslag fra Fremskrittspartiet, medlem av Den Norske Nobelkomite. I 1994 trakk han seg fra komiteen i protest mot at Nobels fredspris ble tildelt Yasir Arafat, sammen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin.

Mot slutten av livet kom det til en slags forsiktig forsoning mellom ham og partiet.[trenger referanse] Han gikk med på at partiet holdt en mottakelse for å feire 80-årsdagen hans, og han lot seg også utnevne til æresmedlem i partiet. Han døde etter kort tids sykdom.

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Andre sentrale verv

[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
  • I 2003 ble han utmerket med «gull-menoraen», en pris som deles ut av den internasjonale organisasjonen B'nai B'rith, en av de største jødiske organisasjonene i verden.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Kåre Kristiansen: Når sant skal sies: På politikkens hovedspor og sidelinjer gjennom 50 år, Oslo 1989.
  • Kåre Kristiansen: Stå på Kåre K.!, Oslo 1990.
  • Kåre Kristiansen: De eldre og den europeiske union, Oslo 1994.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 122253305[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Kåre Kristiansen er død». VG. 3. desember 2005. Besøkt 24. mars 2009. «Han var omstridt også i eget parti, hvor han tilhørte høyrefløyen» 
  3. ^ VG - Angrep Arafat offentlig (12.10.1994)
  4. ^ «Hater Israels fiender». VG. 11. oktober 1994. Besøkt 24. mars 2009. «I hele sitt lange liv som politiker har Kåre Kristiansen (74) vært en kompromissløs forsvarer av staten Israel. Like sterkt har han hatet Israels fiender. På den listen har PLO alltid stått øverst. Han har anerkjent at få folk gjennom historien har lidd så mye som det palestinske.» 
  5. ^ VG - Tviler på sin Krf-tro (2.2.1991)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ivar Grimsmo (red.): Livssyn og politikk. Kåre Kristiansen 75 år, Oslo 1995.
  • Kåre Olav Solhjell: Tru og makt. Kristeleg Folkeparti 75 år, Oslo 2008

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]