Kåseri er en ofte ironisk sakprosatekst, nært beslektet med essayet. Ordet kommer av fransk causer, som betyr å prate.
Kåseriet var opprinnelig en avissjanger som ble innført på 1800-tallet for å kunne skrive lettfattelig om vanskelige emner. Kåseriet ble raskt en muntlig sjanger, som ble fremført i forsamlinger. I dag fremføres kåserier ofte på radio, men kan også finnes på TV og skriftlig i aviser og tidsskrifter. Det er normalt underholdende, men har en alvorlig undertone. Ofte er forfatteren den samme som fremfører teksten.
Stand-up og talk show har en kåseriliknende tone.
Den som framfører et kåseri, kalles kåsør.
Kåseriet er først og fremst en muntlig sjanger. Derfor har det korte setninger og klare poeng, og benytter seg av muntlige virkemidler som slang, dialektuttrykk og ufullstendige setninger. Kåsøren kan også bruke virkemidler som stemme og pauser for å skape poenger.
Ironi, humor og satire er virkemidler som kjennetegner kåseriet. Kåsøren kan virke naiv bak ironien, men den er aldri ondsinnet. Derfor vil man finne virkemidler som sarkasme, spydigheter og svart humor i et kåseri. Også språklige bilder, kontraster og gjentakelser er vanlige i kåserier.
Innholdet i kåseriet følger en rød tråd, selv om den kan være løs, men bør ikke ha for store tankesprang til at lytteren ikke kan følge med. Teksten bør ha en viss grad av originalitet og ha uventede poenger.
Et annet viktig poeng med kåseriet er at det er subjektivt, og kåsørens mening skal skinne gjennom. Ironien kan gjerne understreke og overdrive dette. Kåseriet må også ha en viss aktualitet, og temaet burde gjenkjennes av alle i målgruppen, som gjerne kan innbefatte hele folket.