Lauri Viita | |||
---|---|---|---|
Født | Lauri Arvi Viita 17. des. 1916[1] Birkala | ||
Død | 22. des. 1965[2][3] (49 år) Helsingfors | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
Ektefelle | Aila Meriluoto (1948–1956) | ||
Nasjonalitet | Finland | ||
Utmerkelser | Kalevi Jäntti-prisen (1948) Aleksis Kivi-prisen (1956) Tampere Literary Prize (1947) Statsprisen for litteratur (1948) | ||
Lauri Arvi Viita (født 17. desember 1916 i Birkala, død 22. desember 1965 i Helsingfors) var en finsk lyriker og forfatter fra småhusområdet Pispala i Tammerfors. Han var opprinnelig snekker og bygningsarbeider av yrke.
Han debuterte som lyriker i 1947 med diktsamlingen Betonimylläri («Betongblanderen»), og ble kjent for sine smidige og kraftige rytmer. Språket var enkelt og fast, og tonen ofte satirisk. Hans hovedarbeid, Moreeni (1950, «Morene», i svensk oversettelse Morän, 1965), en skildring av hans eget barndomsmiljø i Pispala under og like etter den finske borgerkrigen, regnes blant de store romanene i finsk etterkrigslitteratur. Hans siste år ble mindre produktive, ettersom han ble mer preget av en schizofren lidelse. I 1965 utgav han sitt siste verk, Entäs sitten, Leevi («Og etterpå da, Levi?»). Den var mer filosofisk anlagt. Den var tenkt som først del i en romantrilogi, men Vitta rakk ikke å fullføre denne, da han ble påkjørt og drept i en trafikkulykke samme år.[4][5][6]