Laurids Nielsen

Laurids Nielsen
Født		1538[1][2][3] Oslo
Død		5. mai 1622[4] Vilnius
Beskjeftigelse		Katolsk prest, misjonær, universitetslærer
Nasjonalitet		Norge Sverige

Laurids Nielsen eller Laurits Nilssøn, også referert til på latin som Laurentius Nicolai Norvegus, født 1538 i Tønsberg, død 5. mai 1622 i Vilnius i Litauen).^[5] Kong Johan III av Sverige gjorde ham til professor og husfar på sin presteskole i det nedlagte fransiskanerklosteret i Stockholm, og derav oppsto tilnavnet «Klosterlasse».^[5]

Laurids Nielsen var en norsk jesuittprest som arbeidet for gjeninnføringen av katolisismen i Skandinavia. Han kom som prest aldri tilbake til sitt norske hjemland, men virket i noen innholdsrike år i Sverige og besøkte Danmark. I en rekke år underviste han ved flere av jesuittenes læresteder i Europa sør og øst for Østersjøen.

Liv og virke

Bakgrunn

Faren var kjøpmannen Nils Lauritzsøn (omkr. 1498–1580) fra Tønsberg. Han var av svensk opphav. Morens navn er ikke kjent, men det ser ut til at hun døde i 1557. Som katolsk ordensprest var ikke Lauritz Nilssøn gift. Det er kjent at han hadde to søstre, som begge ble gift. Den ene søsteren og hennes mann er nevnt som døde i 1573, og den andre er sist nevnt i 1581.Han er bare omtalt å ha hatt søstre. (Den ene av de to søstre fikk med tiden to dattersønner som ble jesuittstudenter i Braunsberg.)^[6]

Det har lenge vært en utbredt teori at Lauritz var sønn av Nils Jørgenssøn Frendesonius, en dansk skipper bosatt i Oslo. Han var gift med Hilleborg Jonsdotter av slekta på Hvam i Nes på Romerike, og paret hadde flere barn. Den mest kjente av dem var Jens Nilssøn, som ble biskop av Oslo. Duin betvilte, eller avskrev, denne teorien.^[7] Denne kombinasjonen av en velstående familie der husfaren het Nils og det besnærende i at opprøreren Klosterlasse skulle være bror av Oslobispen har imidlertid ført til at denne teorien fortsatt dukker opp, selv om senere forskning har vist at det var Tønsbergkjøpmannen Nils Lauritzsøn som var faren.

Da Laurids var omkring ti år, ble han elev ved Oslo katedralskole. Om hans ungdomstid vet man ellers ikke annet enn at han omkring 1558 var elev av Vor Frue Skole i København.

Senere drog han ut for å studere ved de katolske universitetene i Douai, Köln og Leuven. Om han før sin avreise var påvirket av katolisismen eller ikke, vet man ikke. De tre første av sine år i Leuven bodde han på stiftelsen Standonck, der to andre norske, Vasterus Vasteri fra Trondhjem og Johannes Tostanus har vært hans forgjengere. Våren 1561 ble han magister philosophiae, og reiste så på besøk hjem til Norge. Om han da var blitt katolikk, vites ikke med sikkerhet; sikkert er det derimot at det var under sitt opphold i Leuven at han gikk over til katolisismen. Konversjonen var i alle fall før september 1563.^[8]

Jesuitt

Etterpå trådte han inn i jesuittordenen 2. februar 1564. Etter at han det følgende år var blitt viet til prest, fortsatte han sine studier med den fremgang, at han ble magister in artibus, på samme tid som man utnyttet hans evner som lærer i forskjellige fag, lot ham preke, forestå de ignatianske åndelige øvelser, og annet. Han var som lærer ved jesuittenes kollegium i Leuven kollega til pater Robert Bellarmin, den senere kardinalen. Han arbeidet allerede fra 1571 målbevisst for å bli sendt som misjonær til Skandinavia.

Glødende i troen og ivrig i studier kunne pater Laurentius i fullt monn glede seg ved sine overordnedes tillit og tilfredshet. Han ble i 1575 profess «quatuor votorum» og foruten de tre sedvanlige ordensløfter avga det for jesuittene særlige løfte å påta seg enhvert oppdrag paven ville gi ham.

Sverige

Den gang pater Laurentius avgav det fjerde løfte var han allerede av sine overordnede bestemt for å dra til Sverige for der å virke for «Guds sak», det vil si søke å gjenforene landet med Roma «på enhver tillatelig måte». Med dette mål for øye forlot han Louvain, hvor han hadde oppholdt seg i så mange år, og tok i slutten av oktober 1575 til Braunsberg, hvor han ble vinteren over. I slutten av april 1576 var han ankommet til Stockholm og stod således midt oppe i den uro og gjæring, som var frukten av kong Johan IIIs katoliserende reformplaner og hans katolske dronning Katarina Jagellonicas stille men energiske virksomhet for å undergrave den lutherske kirke.

Ikke lenge etter sin ankomst til Stockholm ble pater Laurentius ansatt ved den nettopp anlagte høyskolen i hovedstaden, det såkalte «Collegium regium Stockholmense» (Det kongelige kollegium), hvis formål var å gi undervisning særlig om kirkefedrene, og som holdt til i det tidligere fransiskanerklosteret på Gråmunkeholmen, som nå er kjent som Riddarholmen. Av den grunn fikk han tilnavnet «Klosterlasse». På dette kollegiet underviste Klosterlasse i katolsk ånd, uten at dette ble blatant uttrykt. Men rektoren for Stockholms byskole, Abraham Angermannus, som var preget av den lutherske ortodoksi, gjorde motstand. Dette førte imidlertid bare til at han ble avsatt og hans skole ble slått inn under kollegiet.

Kong Johan III førte forhandlinger med Roma om å gjenføre Sverige til katolisismen, med visse protestantiske bruk i behold, blant annet uten kravet om prestenes sølibat (såsom hos for eksempel de katolske østkirkene), og at messen skulle kunne feires på folkespråket. Kongen ønsket også av nattverden skulle kunne meddeles lekfolket under begge skikkelser (ikke bare under brødets, men også vinens, skikkelse).

Under sin tid i Stockholm bidro Laurentius til at Johan IIIs liturgireform kunne gjennomføres. Han utdannet et antall personer og klarte å bevege flere svenske unge menn til å konvertere: I 1577 vant han seks konvertitter, som ble sendt for videreutdannelse til Collegium Germanicum i Roma; de følgende årene ble det flere. Fra 1578 ble det stadig tydeligere at Klosterlasse og hans øvrige lærekrefter var katolikker. Dette førte til at Sveriges lutherske erkebiskop Laurentius Petri Gothus vendte seg skarpt mot ham. Det kom til åpen motsetning. Men kongen holdt fast på Klosterlasse.

Under pestens herjinger i Stockholm forble Klosterlasse i Stockholm selv om han ble invitert til å bli med til Drottningholm dit hoffet ble evakuert, og hjalp i stedet de syke.

I Roma anså man at deres utsendte i form av Laurentius Nicolai var for ettergivende i forhandlingene med den svenske konge. Da flere jesuitter ankom Sverige fikk en pavelig diplomat, legaten pater Antonio Possevino, ledelsen for den svenske misjonen, noe som medførte at Laurentius ble tvunget til å bli mer radikal og forholdet med kongen dermed kjølnet. Etter at han fra først av hadde opptrådt med stor forsiktighet og behersket måtehold og vunnet stor anseelse med sin lærdom, sin dialektiske ferdighet og sin elegante latin, ble han slik etter hvert mer og mer pågående, inntil han til slutt kastet masken og fremkomme med de mest hensynsløse angrep på Luther og reformasjonen. hans anonyme «Brev fra Satan til de lutherske prester» vakte også stor forbitrelse.

«Satan» henvender seg i brevet til «wårom trognom tiernarom, prestom och bijskopom som wårt ordh läre vthi norlanden». De omtales som hans «Elskelighe tienare». Satan oppmuntrer tjenerne på forskjellige vis: «papisterna kunna nepheligen fåå tre eller fyra till sin herres rijke, emot huart tusendhe som i skafen migh tillhondha [...]». Brevet driver friskt med sølibat og andre ifølge tjenernes opplevelse mindre behagelige krav som de nå er forskånet fra. En spørsmålsstilling som Satan får fremføre er: «man måå icke hafwa domare om den helgha Skrifts vthtydningh, vthan huar och een må henne vthtydha efter som anden giwer honom in. Ther af fölier thet, at thet som förestält ähr, lätheliga anthaga kunne.»^{[trenger referanse]}

Satansbrevet er skrevet med meget humor.^{[trenger referanse]} I den historiske sammenheng var det imidlertid naturlig nok sårede for dem det rettet seg til i en slik grad at det bidro til at Klosterlasse ble utvist.

Han falt også i unåde hos kongen, som ble harm over at Klosterlasse og de andre jesuittene i Sverige ikke ville eller kunne få noe kompromiss i stand mellom ham og Roma. Etter et folkeoppløp i Stockholm i pinsen 1580 var Klosterlasses stilling i den grad rokket at kongen avsatte ham fra kollegiet og forviste ham fra hovedstaden. I august samme år forlot han Sverige; at hans oppdrag mislyktes, var for en stor del hans egen skyld, om et enn visstnok er så, at en mer besindig opptreden heller ikke ville ført til målet.^{[trenger referanse]}

Etter forvisningen fra Sverige

Om Klosterlasses senere skjebne vet man at Possevino sørget for at han ikke reiste tilbake til Braunsberg, der flere av de konvertitter han hadde vunnet i Sverige fikk sin presteutdannelse. Han underviste i 1581 ved jesuittkollegiet i Wien, fra 1582 an der jesuittenes høyskole i Olmütz (Olomouc) i Mähren, som liksom Braunsberg var et av utgangspunktene for den katolske propaganda i Norden, og fra 1585 ved Clementinum i Praha, der han i 1587 ble promovert til dr. theol.. I Praha fikk han i 1600 besøk av sin søstersønn, den senere prost i Tønsberg Finn Sigurdsen.

Han var deretter ved jesuittkollegiet i Graz (1589–1598) og så atter i Wien. Han var også en tid i Roma.

Klosterlasse var i 1600 utsett til den katolske kirkes ekspert på skandinavisk misjon. Klosterlasses gode venn, Robert Bellarmin, som nå var blitt kardinal, hadde da lagt inn et godt ord for ham.

I 1602 var Klosterlasse ved jesuittenes Lyceum Hosianum i Braunsberg, hvor han avfattet sitt betydeligste skrift: Confessio christiana, som utkom på latin i 1604. På dansk kom det ut det følgende året, trykt i Braunsberg, tilegnet kong Christian IV, samt Danmarks og Norges adel og råd.

Danmark

Med dette skriftet, som skulle fjerne miskjennelsen av den katolske lære og bane veien for den dansk-norske kirkes omvendelse til den eneste saliggjørende tro, gav han seg i året 1606 på vei til Danmark, hvor han først i hemmelighet oppholdt seg i Helsingør og senere reiste til København. I København var han naiv nok til ikke bare å oversende kongen et latinsk og dansk eksemplar av sin «Bekjennelse», men til også å tilby sin hjelp til å utjevne de religiøse stridigheter og frembringe enhet i religionen. Men i stedet for å motta hans tilbud lot man ham transportere ut av landet.

Etter forvisningen fra Danmark

Etter dette mislykkede forsøket på å erobre det frafalne Danmark tilbrakte Klosterlasse sine senere leveår dels i Braunsberg, dels på andre steder i Mellom-Europa. Han underviste så skandinaver i Baltikum med tanke på at de som katolske prester skulle kunne reise til sine hjemland.

Han var i Riga fra 1610 og underviste og var sjelesørger ved jesuittenes seminar der. I Riga møtte han som gammel mann svenskekongen Gustav II Adolf som hadde inntatt byen i 1621 under den andre polske krig; han ble gjenkjent og de munnhugdes. Kongen formante ham:

Befria äntligen den höga åldern från det bristande förståndet och övergå till vår religion, om inte skall du säkert snart ingå i de dödas värld.^{[trenger referanse]}

Klosterlasse, da godt over 80 år gammel, oppgis å ha svart:

Högt ärade furste, jag vet förvisso att lutheranerna döms till de eviga straffen, men jag hoppas att den katolska tron som jag bekänner, skall rycka mig undan dem.^{[trenger referanse]}

Deretter fikk han fritt leide sammen med øvrige jesuitter til Wilno, der ordenen hadde et universitet. Der døde han følgende år, 5. mai 1622.

Minnetavler

Minnetavler ble avduket i jesuittenes St. Johannes-kirke i Vilnius av kong Harald V i 1998, og på veggen til St. Olav katolske kirke i hans fødeby Tønsberg i 2022, på 400-årsdagen for Klosterlasses død, av ambassaderåd Gina Kazlauskiene.

Brevsamling

• Epistolarium Commercium P. Laurentii Nicolai Norvegi S.J. Aliaque Quaedam Scripta De Manu Eius, redigert av Johs. J. Duin og Oskar Garstein, i serien Norvegia Sacra, bind XXIII, Oslo:St. Olavs Forlag, 1980 ISBN 82-7024-025-7

Andre verker

• Examen confessionis fidei synodi Upsalensis in regno Sueciae anno Domini 1593 celibratae. Redigert av Oluf Kolsrud. Oslo 1965.

Litteratur

• Andreas Brandrud: Klosterlasse : et bidrag til den jesuitiske propagandas historie i Norden, 1895.
• Dansk biografisk Lexikon
• Oskar Garstein: Klosterlasse: stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen, Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1998.
• Georg Johannesen: Exsil: Om Klosterlasse og andre eksempler, 2005.
• August Perger: Jesuiterpateren Laurits Nielssen : saakalt "Klosterlasse", 1896.
• Vello Helk: «Laurentius Nikolai Norvegus S.J. En biografi med bidrag til belysning af romerkirkens forsøg på at genvinde Danmark-Norge i tiden fra reformasjonen til 1622». Kirkehistoriske studier, 11. række nr. 22, København, 1966.
• Laurids Nielsen: Confessio Christiana (dansk oversettelse), trykket av Jørgen Skiønfels, Brunsberg 1605

Referanser

1. Gemeinsame Normdatei, GND-ID 136546331, besøkt 7. mars 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
2. BIBSYS, NORAF-ID 90298702, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Autorités BnF, BNF-ID 129698656, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Svenskt biografiskt lexikon, «Laurentius Nicolai Norvegus», Svensk biografisk leksikon-ID 11077^{[Hentet fra Wikidata]}
5. ^ Per Bjørn Halvorsen (2019) «Laurentius Nicolai Norvegus» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. august 2022 fra https://snl.no/Laurentius_Nicolai_Norvegus
6. Johs. J. Duin: «Norske studenter på jesuittenes skoler inntil dommen på Gjerpen prestegård i 1613», i Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880: En samling artikler, St. Olav Forlag, Oslo, 1984, s. 89
7. Johs. J. Duin: «Anmeldelse: Vello Helk, Nicolai Norvegus S.J. ...», i Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880: En samling artikler, St. Olav Forlag, Oslo, 1984, s. 137
8. Johs. J. Duin: «Anmeldelse: Vello Helk, Nicolai Norvegus S.J. ...», i Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880: En samling artikler, St. Olav Forlag, Oslo, 1984, s. 137-138

Eksterne lenker

• Harriet Westerlund: Klosterlasses mission i Sverige Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. i Signum nr 3, 2002