Ledestrålestyring

To AN/SPG-49 lederstrålesendere for RIM-8 <i id="mwCA">Talos</i> ombord på "USS Oklahoma City"

Ledestrålestyring er et relativt enkelt styresystem for missiler (engelsk: beam riding).[1][2] På 1950-tallet ble det brukt retningsstyrte radiobølger som ledestråle (engelsk: localizer beam, directional beam[3]), men moderne våpen bruker laser.

Ledestråler brukes også ved instrumentlanding med fly.[4]

Prinsipp

[rediger | rediger kilde]

Et lederstrålestyrt missil har fire mottakere med antenner som er rettet bakover, ofte en på hver vingespiss. Når missilet ligger midt i strålen er signalet like sterkt i alle fire mottakerne. Hvis signalet blir svakere i en av mottakerne, vil missilet svinge til motsatt hold for å holde seg midt i strålen. Fordelen med dette er at missilet ikke er avhengig av stråling eller ekko fra målet, og at det ikke er følsomt for elektroniske mottiltak. Ulempen er at skytteren må fange missilet med laserstrålen og holde strålen på målet helt til missilet treffer.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ http://www.aerospaceweb.org/question/weapons/q0187.shtml
  2. ^ Norsk militært tidsskrift. Oslo: Foreningen. 1981. ISBN 8271640135. 
  3. ^ Norsk-engelsk militær ordbok. Oslo: Cappelen kart & oppslagsverk. 1998. ISBN 9788202170583 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  4. ^ Jenssen, Matz (1949). Lærebok i radioteknikk. Trondheim: Brun.