Lillebjørn Nilsen

Lillebjørn Nilsen
Lillebjørn Nilsen opptrer under Canal Street i Arendal, juli 2015
Foto: Birgit Fostervold
FødtBjørn Falk Nilsen
21. des. 1950Rediger på Wikidata
Oslo
Død27. jan. 2024[1]Rediger på Wikidata (73 år)
Oslo
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedHartvig Nissens skole
EktefelleTorhild Ostad (2008–2013) (avslutningsårsak: skilsmisse)[2]
Kari Svendsen
Shari Gerber Nilsen
Mairead Imlach (2018–2024)[3]
BarnSiri Nilsen[2]
Sara Nilsen[2]
NasjonalitetNorge
Medlem avGitarkameratene
Ballade!
The Young Norwegians
Utmerkelser
9 oppføringer
Spellemannprisen i visesang (1973) (for verk: Portrett)
Kardemommestipendiet (1988)
Oslo bys kulturpris (2004)
Tekstforfatterfondets ærespris (1992)
Solprisen (1987)
Spellemannprisen i visesang (1982) (for verk: Original Nilsen)
Prøysenprisen (1983)[4]
Juryens hederspris i Spellemannprisen (2022) (tema for: Spellemannprisen 2022)[5]
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (2022)
Musikalsk karriere
PseudonymLillebjørn Nilsen
SjangerFolkemusikk, vise, visesang
InstrumentGitar, mandolin, ukulele, banjo, munnspill
Aktive år1967–2024
PlateselskapGrappa
Nettstedhttp://lillebjorn.no
IMDbIMDb
Lillebjørn Nilsen på Commons

Lillebjørn Falk Nilsen[6] (født Bjørn Falk Nilsen; 1950–2024)[7] var en norsk sanger, låtskriver og folkemusiker. Han var sentral i norsk visesang og musikkliv siden 1960-årene,[8] særlig knyttet til den norske «visebølgen» fra rundt 1970.[9] Visebølgen omfattet blant andre Nilsen, Øystein Sunde, Finn Kalvik og Ole Paus. Nilsen behersket blant annet gitar, munnharpe, trekkspill, hardingfele, munnspill og bouzouki. Han sang tekster på tradisjonell oslodialekt og tradisjonelle tekster på telemarksdialekt; på sine utgivelser hadde han nynorske tekster av blant andre Ivar Aasen og Hartvig Kiran. Nilsen er særlig kjent for ha tematisert dagliglivet i Oslo. Ifølge Jan Erik Vold sang Nilsen rent og med utpreget god timing.[10]

Lillebjørn Nilsen er blant annet kjent for sin norske versjon av Pete Seegers låt «Barn av regnbuen» og for «Far har fortalt», «Tanta til Beate», «Se alltid lyst på livet», «Stilleste gutt på sovesal 1» og «Alexander Kiellands plass». Han platedebuterte med soloalbumet Tilbake i 1971, og ga ut 10 soloalbum til 1993.[9] Etter 1993 ga han ikke ut ny musikk, men holdt fortsatt opptredener med tidligere utgivelser.[9]

Nilsen turnerte i Skandinavia, Færøyene, Frankrike, Sveits, Belgia, Tyskland, Kina og USA.[11]

Nilsen ble tildelt seks spellemannpriser, enten som soloartist eller som medlem av en gruppe. Han ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2022. I 2022 ble han også utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.[12]

Han ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2013, sammen med Nora Brockstedt og Anne Grete Preus.

Nilsen vokste opp i Uelands gate 8 ved Alexander Kiellands plass i Oslo.[13]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

The Young Norwegians

[rediger | rediger kilde]

Lillebjørn Nilsen spilte fra 1966 i duoen The Young Norwegians, som besto av ham selv og Bjørn Morisse. Ettersom Bjørn Morisse var den høyeste av de to, fikk han kallenavnet Store-Bjørn, mens Bjørn Nilsen ble kalt Lille-Bjørn.[10][14] I 1967 begynte Lillebjørn Nilsen på musikklinjen på Hartvig Nissens skole i Oslo. Der traff han Steinar Ofsdal, som ble med i The Young Norwegians.[15] De ga ut noen singler på Troll Records, etterfulgt av albumene Things on our mind og Music. The Young Norwegians ble oppløst i 1968.

Filmen Himmel og helvete

[rediger | rediger kilde]

Lillebjørn Nilsen og Sigrid Huun spilte hovedrollene i Victor Borg og Øyvind Vennerøds propagandafilm Himmel og helvete (1969), som handler om ungdommer som ruser seg og utforsker «virkningene» av rusmidlene cannabis og LSD.[16] Han tok senere avstand fra filmen.[17]

1970-årene

[rediger | rediger kilde]

Gjennombruddet kom i 1973 da han blant annet ga ut albumet Portrett med med sine egne tekster og melodier. Sist i 1970-årene deltok han i gruppa Ballade! sammen med Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. Han turnerte også ofte med Steinar Ofsdal. Samarbeidet med Hot Club de Norvège og Jon Larsen startet i 1982 med «Tanta til Beate».

Gitarkameratene

[rediger | rediger kilde]

Lillebjørn Nilsen dannet i 1988 gruppa Gitarkameratene sammen med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde. Samarbeidet tok slutt i 1994 etter to plateutgivelser og omfattende turneer. Det ble gjenopptatt i 2010.[10]

Gitarbok

[rediger | rediger kilde]

Han var forfatter av Lillebjørns Gitarbok, som siden 1973 er utkommet i et samlet opplag på 200 000 eksemplarer – det høyeste opplag for noen musikkpedagogisk lærebok eller visebok i Norge noensinne.[18]

Solokarrieren siden 1993

[rediger | rediger kilde]

Etter albumet Nære Nilsen (1993) utga eller fremførte Lillebjørn Nilsen ikke nye sanger, med unntak av flere bidrag på hyllestalbum til både Vidar Sandbeck (både alene og sammen med Gitarkameratene) og Erik Bye (der han sang visen «Anna Lovinda»).

Lillebjørn Nilsens holdt en årlig sommerkonsert på Rockefeller Music Hall i Oslo. I 2010-årene hadde han flere ganger med seg datteren, Siri Nilsen, på scenen på disse konsertene. Siri Nilsen spiller ukulele og synger. I 2017 var Tove Kampestuen Heyerdahl oppvarmingsartist på sommerkonserten,[19] men underveis dukket også Kari Svendsen opp på scenen og fremførte noen av Nilsens sanger.

Lillebjørn Nilsen deltok på Minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012 som var en konsert for ettårsmarkeringen for terrorangrepene i Norge 2011. Han fremførte «God Natt Oslo» og «Barn av regnbuen».

Detalj fra Aamodt bru over Akerselva i Oslo. Inskripsjonen blir nevnt i Nilsens sang «Far har fortalt».[20]

Inspirasjonskilder for Lillebjørns Nilsens diktning var såvel fra norsk folkemusikk som fra den amerikanske singer-/songwriter-tradisjonen; Bob Dylan og Pete Seeger var artister som inspirerte ham.[21] Nilsen og Seeger sang sammen på Tønder visefestival i 1990.[21]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lillebjørn Nilsens diskografi

Utgivelser om soloartist

[rediger | rediger kilde]

Album

[rediger | rediger kilde]

Singler

[rediger | rediger kilde]
  • «Barn av regnbuen»/«Alle duene» (1973)
  • «Balladen om Nancy Drew»/«Rett west» (1973), med Knutsen & Ludvigsen & Gerd Gudding
  • «Haba Haba»/«Kirsebæret» (1974)
  • «Byen med det store hjertet»/«Brevet» (1975)
  • «Bysommer»/«Stilleste gutt på sovesal 1» (1979)
  • «Tanta til Beate»/«Se alltid lyst på livet» (1982)
  • «Blå odyssé»/«Sangen om Danmark» (1985)
  • «Se deg aldri tilbake»/«I den dypeste hemmelighet» (1988)
  • «Fort gjort å glemme»/«Så nære vi var» (1993)
  • «1000 søte damer» (1993)
  • «Oleanna» (2006), med Pete Seeger
  • «Feriebrev» (2012), med Finn Kalvik & Øystein Sunde

Utgivelser med Gitarkameratene

[rediger | rediger kilde]
Album
Singler
  • «Barn av regnbuen» (1990)

Utgivelser med Ballade!

[rediger | rediger kilde]
Album

Utgivelser med The Young Norwegians

[rediger | rediger kilde]
Album
Singler
  • «Plenty Nothingness and Love» / «Det står en friar uti garde» (1966)
  • «Joys of Love» / «Jug of Punch» (1966)
  • «Vuggevise for André» / «Goodbye to Your Sparkling Blue Eyes» (1967)
  • «Grannie» / «Nightingale» (1967)

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Oslo bys kulturpris

[rediger | rediger kilde]

I 2005 mottok Lillebjørn Nilsen Oslo bys kulturpris for 2004, bl.a. med begrunnelsen «Lillebjørn Nilsen er den visekunstneren som mer enn noen andre har bidratt til Oslos kultur og dens selvforståelse, identitet og stolthet som storby, i den grad at enkelte uttrykk fra hans tekster har gått inn som alminnelige uttrykk i vårt språk.»[22][23]

Liste over pristildelinger

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Nettavisen, Vilde Holta Røssland, «Lillebjørn Nilsen er død», utgitt 29. januar 2024, besøkt 29. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c «Hemmelig gift i Danmark»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.vg.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.proysenhuset.no[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ NRK.no, «Vinnere av Spellemannprisen 2022», besøkt 16. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Grunnboken». seeiendom.kartverket.no. Statens kartverk. Besøkt 9. februar 2024. 
  7. ^ NTB, Foto: Heiko Junge / (29. januar 2024). «Lillebjørn Nilsen er død». www.vg.no. Besøkt 30. januar 2024. 
  8. ^ Arvid Skancke-Knutsen: Spellemannen - Lillebjørn Nilsen 70 år - Klassekampen 18. desember 2020
  9. ^ a b c Vold, Jan Erik (2. februar 2024). «Lillebjørn vart norsk folkeeige». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 17. mars 2024. 
  10. ^ a b c Vold, Jan Erik (2. februar 2024). «Oslos trubadur». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 17. mars 2024. «Essayet vart skrive til CD-boksen Stilleste gutt på sovesal 1 (Grappa 2010) av Lillebjørn Nilsen.» 
  11. ^ «Spellemann 2022: Her er alle vinnerne». vg.no. 15. april 2023. Besøkt 15. april 2023. 
  12. ^ «Tildelinger av ordener og medaljer». www.kongehuset.no (på norsk). Besøkt 30. januar 2024. 
  13. ^ Uelands gate. oslobyleksikon.no Besøkt 30. januar 2024.
  14. ^ Lillebjørn Nilsens nettside – Medium: The Young Norweigans
  15. ^ «NRK TV – Ei vise er så mangt» (på norsk). 13. april 1968. Besøkt 1. juni 2019. «Norsk musikkprogram (s-hv). Visevenner i Centralteatret. Med Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Hege Tunaal, Henning Nilsen, Øystein Sunde, Kåre Schanke, Thomas Gundersen, Lars Klevstrand, The Young Norwegians, Bjørn Morisse. Ved Ada Haug og Svein Erik Børja.» 
  16. ^ Kvistad, Yngve (29. januar 2024). «Kommentar: Store Lillebjørn: Lillebjørn Nilsen (1950–2024)». VG (på norsk). Besøkt 30. januar 2024. «Så fulgte et underlig intermesso hvor Lillebjørns status blant de yngre ble utnyttet i Øyvind Vennerøds propagandafilm «Himmel og helvete», om virkningen av illegale rusmidler. Her spilte han hovedrollen.» 
  17. ^ Rakvaag, Geir; Steinkjer, Mode (29. januar 2024). «Hele Norges stemme har stilnet». Dagsavisen (på norsk). Besøkt 30. januar 2024. «Litt for sterk i sin skremselspropaganda, mente mange. I et debattinnlegg i Dagbladet kalte Harald Kolstad filmen «fascisme med statsstøtte». Han ba de involverte ta avstand fra innholdet. Det gjorde også Lillebjørn Nilsen i et svarinnlegg etterpå. «Ja, Harald Kolstad, jeg finner å måtte ta avstand fra filmen. Jeg vil gjerne være den første av skuespillerne til å innse det», skrev han.» 
  18. ^ Oddvin Aune, Mona B. Riise (25. desember 2022). «Slik ble han hele Norges gitarlærer». Gyldendal. Besøkt 25. desember 2022. «Neste år er det 50 år siden denne læreboka ble gitt ut for første gang. Siden da er den trykket opp i 18 opplag og solgt i svimlende 200.000 eksemplarer. Svært få – om noen – fagbøker har solgt mer i Norge.» 
  19. ^ «Rockefeller: Bysommer LILLEBJØRN NILSEN + gjesteartist: Tove K (21/07-2017)». www.rockefeller.no. Arkivert fra originalen 16. juli 2017. Besøkt 21. juli 2017. 
  20. ^ Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen side 24 (Gyldendal, 1986)
  21. ^ a b «Lillebjørn Nilsen fikk stå på scenen med Pete Seeger». Aftenposten. 28. januar 2014. Besøkt 28. mars 2018. «Lillebjørn Nilsen oppdaget selv Pete Seeger da han var barn. - Han var noe av det første jeg hørte på radio som virkelig fascinerte meg. Det var den nakne kombinasjonen av stemmen og banjoen til Seeger som vekket interessen min for folkemusikk og den ærlige fremføringen, sier Nilsen. / I 1990 fikk Lillebjørn også æren av å stå på scenen med sitt store idol på Tønderfestivalen i Danmark. Jan Eggum var med til festivalen som koffertbærer.» 
  22. ^ «Oslo bys kulturpris 2004 til Lillebjørn Nilsen». Oslo kommune. 21. april 2005. Besøkt 17. oktober 2010. 
  23. ^ «Oslo bys kulturpris til Lillebjørn Nilsen». ballade.no. 21. april 2005. Arkivert fra originalen 16. november 2008. Besøkt 17. oktober 2010. 
  24. ^ «Kongen har utnevnt Lillebjørn Nilsen til ridder». VG Nett (på norsk). 10. juni 2020. Besøkt 11. juni 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]