Ludwig August Lebrun | |||
---|---|---|---|
Født | 2. mai 1752[1][2][3] Mannheim[4] | ||
Død | 16. des. 1790[1][2][3] (38 år) Berlin[5] | ||
Beskjeftigelse | Komponist, oboist | ||
Ektefelle | Franziska Lebrun[6] | ||
Barn | Sophie Lebrun[6] Rosine Lebrun[6] | ||
Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
Musikalsk karriere | |||
Instrument | Obo |
Ludwig August Lebrun (1752–1790) var en tysk oboist og komponist.
Lebruns far, som sannsynligvis var av belgisk avstamming, var oboist, og det finnes dokumentarisk belegg for at han arbeidet ved hoffet i Mannheim fra 1764. Samme år opptrådte den tolvårige Ludwig August Lebrun med hofforkesteret til kurfyrst Karl Theodor av Bayern. Fra 1767 var han fullverdig orkestermedlem.
Sommeren 1778 giftet Lebrun seg med Franziska Dorothea Danzi, en av sin tids mest kjente og feirede sangerinner. De to hadde gjesteopptredener ved flere kjente operahus i Europa og kunne glede seg over entusiastisk mottakelse i Milano, Paris, London, Wien, Praha, Napoli, München og Berlin. De var berømte for et perfekt vokalt og instrumentalt samspill, og en rekke komponister æret dem ved å skrive arier med obligat obo, eksempelvis Ignaz Holzbauer i Günther von Schwarzburg (1777), Antonio Salieri i L’Europa riconosciuta (1778) og Georg Joseph Vogler i Castore e Polluce (1787).
Den engelske musikkviteren Charles Burney skrev om paret opptredener: «Franziska Danzi and the excellent oboist Lebrun usually travel together, and it seems as though she has listened to nothing other than his instrument, for when they perform together in thirds and sixths one cannot hear which is the upper or the lower voice!» En annen samtidig kilde skrev at Lebrun «trollbandt med sitt gudelignende obo[spill]».[7]