Luigi Amat di San Filippo e Sorso | |||
---|---|---|---|
Født | 20. juni 1796[1][2] Sinnai[1] | ||
Død | 30. mars 1878[1][2] (81 år) Roma[3] | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1826–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | La Sapienza | ||
Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1878) | ||
Luigi Amat di San Filippo e Sorso (født 20. juni 1796 i Sinnai på Sardinia i kongedømmet Sardinia, død 30. mars 1878 i Roma) var kardinal i den katolske kirke. Hans tjeneste som kardinal varte i 40 år og 315 dager fra mai 1837 til sin død i 1878.
Luigi Amat di San Filippo e Sorso stammet fra en gammel adelig katalansk-sardinsk slekt[4] (hans adelstitler var arveknekt og nobile, nobile av markgrevene av San Filippo, nobile av baronene av Sorso og som dette å tiltale som Don Luigi),[5] som femte barn av Giovanni, markgreve av San Filippo, og hans hustru Eugenia, baronesse av Sorso. Han fikk hele sin tidlige utdannelse av Sardinia, noe som er uvanlig for noen som på den tid skulle stige til ledende stillinger i den romerske kurie.[trenger referanse]
Han studerte ved universitetet i Cagliari mellom 1815 og 1818 og tok den juridiske doktorgrad. Deretter studerte han ved det pavelige akademiet for geistlige adelige i Roma og ved universitetet La Sapienza, hvor han tok doktorgrad i rettene (sivil og kanonisk rett) i 1826.
Han ble presteviet 24. desember 1826.
Den 9. april 1827, altså under et halvt år etter prestevielsen, ble han titulærerkebiskop av Nicæa i Palestina. Han ble konsekrert 22. april av kardinal Giuseppe Spina; medkonsekatoer var titulærerkebiskopene Pietro Caprano og Luigi Bottiglia Savoulx.
Han ble dessuten utnevnt til nuntius til kongeriket De to Sicilier den 24. april samme år, og til nuntius til Spania 13. november 1832. I 1835 ble han utvist fra Spania da Spania brøt de diplomatiske forbindelsene med Den hellige stol.
Den 19. mai 1837 ble han utnevnt til kardinalprest og mottok den røde kardinalhatten 22. mai, og ble tildelt Santa Maria in Via som tittelkirke. Han virket senere bl.a. som pavelig legat i Ravenna og i Bologna før han ble forfremmet til kardinalbiskop av Palestrina. Som dekanus for kardinalskollegiet fikk han dessuten bispedømmet Ostia og Velletri den 12. mars 1877.
Han deltok ved konklavet 1846 som valgte pave Pius IX. Han var camerlengo for kardinalskollegiet i 1853 og 1854. Han var også med på første Vatikankonsil (1869-1870). I 1876 hadde han i en alder av åtti år blitt den lengsttjenende av de da levende kardinaler. Som dekanus ledet han konklavet 1878 som valgte Leo XIII. Han døde bare litt over en måned etter dette konklavet.
Han ble først bisatt på det romerske gravfeltet Campo Verano. Senere ble hans ben overført til San Lorenzo in Damaso og bisatt der.
Hans episkopalgenealogi er: