Maud Committee (Military Application of Uranium Detonation) var begynnelsen på det britiske atombombeprosjektet, før Storbritannia ble innlemmet i USAs Manhattanprosjekt.
I februar 1940 betraktet Otto Frisch og Rudolf Peierls, som jobbet ved University of Birmingham, muligheten for en rask fisjon i uran-235. De estimerte den kritiske massen for rent 235U til å være kun «et pund eller to», og at denne mengden av denne massen ville reagere før restene ble blåst unna av eksplosjonen. De anslo de sannsynlige effektene av bomben, mulige metoder å sette den sammen og hvor sannsynlig det var å separere uran-235. De utarbeidet et memorandum, Frisch–Pierls memorandum, om oppdagelsen og ga en kopi til professoren deres, Marcus Oliphant, som sendte det videre til Henry Tizard, styreformann i Committee on the Scientific Survey of Air Defence – den viktigste vitenskapelige komiteen for forsvar i Storbritannia.
MAUD Committee bestod av: