Magnus Olsen | |||
---|---|---|---|
Født | 28. november 1878 Arendal | ||
Død | 16. januar 1963 (84 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Professor, filolog | ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Ektefelle | Gjertud, f. Kjær | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Ullern kirkegård[1] | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Kungliga Vetenskapsakademien Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien | ||
Utmerkelser | 6 oppføringer
Kommandør av St. Olavs Orden
Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1922) Gunnerusmedaljen (1946) Storkors av Den islandske falkeorden Ridder av Nordstjerneordenen Æresdoktor ved Sorbonne (1938)[2] | ||
Magnus Bernhard Olsen (1878–1963) var en norsk språkforsker, og professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo fra 1908 til 1948.
Olsen tok artium i 1896, studerte ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. med innstilling i 1903. Fra 1899 hadde han arbeidet som amanuensis ved Universitetsbiblioteket i Oslo, og fra 1904 var han universitetsstipendiat. I 1908, 30 år gammel, ble han utnevnt til sin lærer Sophus Bugges (1833–1907) etterfølger i professoratet i gammalnorsk og islandsk språk og litteratur[3] (fra 1921 het faget norrøn filologi).
Hans arbeider omfatter syv hefter Edda- og skaldekvad med kommentarer, og fem bind med tolkninger av runeinnskrifter. Han bidro til å fullføre Oluf Ryghs Norske Gaardnavne som redaktør/medredaktør av tre bind. Hans teorier om norske stedsnavns forhold til religion og samfunnsforhold i førkristen tid, ble presentert i bøkene Hedenske kulturminder i norske stedsnavne (1915) og Ættegård og helligdom, norske stednavn sosialt og religionshistorisk belyst (1926). Hva våre stedsnavn lærer oss (1934) er en konsentrert og lettlest innføring i temaet.
Han grunnla tidsskriftet Maal og Minne i 1909, og redigerte det i 40 år. I 1918 ble han oppnevnt som medlem av det norske kulturminnerådet.[3] I 1920 ble han den første formannen for det nyopprettede Norsk Folkeminnelag.[3]
Magnus Olsen ble kommandør av St. Olavs Orden i 1945, han var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1904, medlem av DKNVS, og ridder av Den islandske falkeorden og den svenske Nordstjerneordenen. Olsen ble utnevnt til statsstipendiat i 1952.
I Stavanger er han hedret med Magnus Olsens gate, som ligger på Madla.
Han var sønn av Ole Christian Olsen (1834–87) og Therese Evine Olsen (1843–1926). Faren var kjøpmann. Magnus giftet seg i 1912 med Gjertrud Kjær (1890–1976), datter av bibliotekar Albert Kjær.[3]