Manaw Gododdin

Britannia rundt år 540.

Manaw Gododdin var et smalt område langs kysten sør for fjorden Firth of Forth i England som var en del av det brytonisktalende kongedømmet Gododdin i tiden etter romersk Britannia. Det er kjent som hjemlandet til den walisiske høvdingen Cunedda ap Edern før hans erobring av nordlige Wales, og som hjemlandet til de heroiske krigerne i det litterære eposet Y Gododdin. Presset av piktere nordfra i dagens Skottland som ekspanderte sørover og northumbrianere som ekspanderte nordover ble Manaw Gododdin endelig ødelagt en gang på 600-tallet og dets territorium ble absorbert inn i det den gang dominerende kongedømmet Northumbria.

Landene på begge sider, både nord og sør for Firth of Forth var kjent som Manaw, men fra tiden etter Romerrikets tid og framover ble bare den sørlige siden referert til som Manaw Gododdin. Manaw ble assosiert med folket i Gododdin.

Selv om Manaw Gododdin var lokalisert innenfor området til dagens Skottland, som en del av Yr Hen Ogledd (= «Det gamle nord») er det også en vesentlig del av walisisk historie da både walisere og Menn fra nord (walisisk Gwŷr y Gogledd) oppfattet seg selv som et felles folk, kollektivt referert til Cymry.[1] Ankomsten i Wales av Cunedda fra Manaw Gododdin en gang rundt 450 er tradisjonelt betraktet som begynnelsen på historien til det moderne Wales.

Navnet opptrer i litteraturen som både Manaw Gododdin og Manau Gododdin. Den moderne walisiske formen er stavet med en 'w'.

Kilder

[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn – forvirring med øya Man

Øya Man i Irskesjøen er kjent på walisisk som Ynys Manaw, og dette har ført til en tvetydighet i de litterære og historiske referansene når Manaw (eller Manau) ble benyttet uten videre utdyping om referansen gjelder Manaw Gododdin eller øya Man.

Et tilsvarende problem eksisterer på irsk da både det nordlige piktiske Manaw og det sørlige Manaw Gododdin ble referert til som Manann (eller Manonn). Bestemte former av det irske navnet for Man skapte genitivnavnet Manann (eller Manonn). Referansen kan gjelde begge steder om sammenhengen referansen står i er uklar.

Historia Brittonum

I Historia Brittonum sier Nennius at «den store kongen Mailcun regjerte blant britonene, (det vil si) i Gwynedd». Han legger til at Maelgwns stamfar Cunedda kom til Gwynedd 146 år før Maelgwns regjering, kom fra Manaw Gododdin, og forviste skottene (det vil si gælere) med stor nedslakting.[2][3]

I kapitlene av Historia Brittonum som diskuterer omstendighetene som leder fram til Penda av Mercias død i 655 er Oswiu av Northumbria beleiret ved «Iudeu» av Penda og hans allierte og tilbyr rikdom (det vil si kongelig verdighet) av det sted som har nylig blitt erobret av northumbrianerne (den såkalte «restaureringen av Iudeu»), foruten det som han holder «så langt som Manaw».[4][5] På latin er frasen usque in manau pendae. Teksten er ikke helt konsistent på dette punktet. Det er også esque in manu pendae[6] og esque in manum pendae,[7] som, om de pålitelige, vil tillate for en annen tolkningen da manu er latin for hånd (som inn i hendene [på Penda]).

Walisiske stamtavler

De kongelige stamtavler gir ingen informasjon i seg selv om Manaw Gododdin. Imidlertid siden de var hjemlandet for Cunedda og han var stamfar for mange walisiske kongeslekter er han prominent i De harleianske genealogier.[8] En del av disse slektstavler opptrer på nytt i manuskripter som oppbevares ved biblioteket Bodleian Library (Genealogier fra Jesus College MS 20),[9] skjønt dette manuskriptet fokuserer hovedsakelig på det gamle kongedømme i sørlige Wales. Alle etterkommere etter Cuneddas hevder en arv fra Manaw Gododdin.

Ulster-annalene

Ifølge Ulster-annalene var Áedán mac Gabráin, konge av Dalriada, seierherren i et «bellum Manonn» (norsk: slag eller krig ved Manonn) i år 582, men hans motstander blir ikke nevnt.[10]

Det er en del uenighet blant forskerne om hvilket sted dette henviser til, om det var Manaw Gododdin eller Man. Begge er mulig og har støttende indisier, men det mangler håndfaste bevis, og saken vil antagelig ikke bli endelig avgjort. Begge grupperinger sier det samme, enten de støtter Man eller Manaw Gododdin, og legger ved en fotnote som legger balansen til den ene eller den andre siden med dertil hørende argumenter.[11][12]

Ulster-annalene, Den angelsaksiske krønike

Ulster-annalene forteller at i år 711 beseiret northumbrianerne pikterne ved campus Manann, marken til Manaw. Den angelsaksiske krønike oppgir at dette året var 710 ved å si at «Ealdorman Beorhtfrith kjempet mot pikterne mellom Haefe og Caere».[13]

Dette stedet er antatt å være mellom elvene Avon (Haefe) og Carron (Caere), begge elvene i dagens Skottland. Historikeren William Forbes Skene argumenterte først for det i boken The Four Ancient Books of Wales (1868), hvor han noterte at Avon stiger på det sted som er kjent som Slamannan Moor (det vil si, Sliabhmannan, the Moor of Manann). Moor betyr lynghei.[14] Han gjentar antakelsen i sin bok Celtic Scotland (1886),[15] og senere historikere har akseptert hans forslag, og siterer ham som kilden.[16][17][18]

Dokumentasjon i stedsnavn

[rediger | rediger kilde]

Den goideliske formen av navnet er Manann. Som med Manaw er dets etymologi usikker, hvor begge former ikke nødvendigvis har samme arv. I tidlig middelalder ble brytonisk erstattet av goideliske i regionen Manaw. De opprinnelige stedsnavnene ble opprettholdt, men med endret uttale i henhold det språket som var da retningen.

Manaw Gododdin

Sør for Firth of Forth og elven Forth har stedsnavnet blitt bevart i navnet Slamannan Moor og landsbyen Slamannan, i Linlithgowshire.[16] Dette er avledet fra Sliabh Manann, the 'Moor of Manann'.[19] Det opptrer også i navnet Dalmeny, rundt 8 km nordvest for Edinburgh. Det var tidligere kjent som Dumanyn, antatt å være avledet fra Dun Manann.[19]

Piktiske Manaw

Nord for Forth har det blitt bevart i navnet av burghen Clackmannan og Clackmannanshire som har fått navn fra burghen.[16] Dette er avledet fra Clach Manann, «Mananns stein»,[19], en referanse til et steinmonument der.

Historikernes behandling

[rediger | rediger kilde]

Med liten kunnskap om Manaw Gododdin er det svært lite som kan bli sagt med sikkerhet. Bortsett fra parentetiske referanser til det som Cuneddas hjemland er kunnskapen liten. William Forbes Skene har i sin bok The Four Ancient Books of Wales (1868) et kapittel om «Manau Gododdin and the Picts»,[20] og senere historikere enten gjentar ham eller siterer ham, men legger ikke til noe mer. Kenneth Jackson (The Gododdin, 1969) gir den samme informasjonen som Skene, utvider hans notis og kommenterer en del av spekulasjonene og antakelser som andre historikere har kommet med siden Skene utga sin bok. Han legger til at det tidlige irske formen av navnet Gododdin er Fortudán.[21]

John Koch (Celtic Culture, 2005) legger til en del av Skenes materiale om Manaw og krediterer Skene for det, inkludert et uavhengig syn på de historiske nedtegnelser (og kommer fram til de samme generelle konklusjoner som Skene), men kommer også med egne antagelser som om disse var fakta (som at «Iudeu» nevnt i Historia Brittonum kan stedsplasseres til Stirling).[22]

John Rhys (Celtic Britain, 1904) både repeterer og siterer Skene, men legger ikke til noe nytt.[23] John Edward Lloyd (History of Wales, 1911) kommer kun med noen få kommentarer om Manaw i forbifarten,[24] og John Davies (History of Wales, 1990) utelater selv det.[25] Christopher Snyder (An Age of Tyrants, 1998) nevner Manaw to ganger i forbifarten, og sier ingenting om det eller i sine referanser om eposet Y Gododdin.[26] D. P. Kirby (The Earliest English Kings, 1991) nevner Manaw flere ganger, men kun i forbifarten og uten noen informasjon om det.[27] Alistair Moffat (Before Scotland, 2005) kommer med flere referanser til Manaw Gododdin og Gododdin.[28]

Generelt er det så mye informasjon om Manaw som kan bli funnet i de litterære diskusjonene som i de historiske, og tidvis også mer, skjønt ikke mer enn hva Skene har framskaffet. Eksempelvis, John Morris-Jones, i hans omfattende diskusjon over verkene som er tilskrevet Taliesin (Y Cymmrodor XXVIII, 1918), gjentar og siterer informasjonen som er gitt av Skene som er vanligvis utelatt i historiske verker.[29]

Regional historie

[rediger | rediger kilde]

De tidligste pålitelige informasjonene om regionen ved Firth of Forth i løpet av den tiden da Manaw Gododdin eksisterte kommer fra arkeologi som forsker på Romersk Britannia. Hjemlandet til stammen Votadini, som Damnonii og Novantae, var ikke dekket av festninger, noe som antyder (uten å bekrefte) at folkene i disse områdene hadde kommet til en forståelse med romerne (som allianser), og følgelig fortsatte disse stammene og kongedømmene å eksistere i løpet av den romerske tiden. Det er ingen indikasjoner på at romerne noen gang gikk til krig mot noen av disse folkene.

Imidlertid var romerne ofte i krig med folk som var lengre nord, og som vi i dag kjenner som piktere, og deres militære kommunikasjonslinjer (det vil si romerske veger) var godt befestet. Disse inkluderte vegen gjennom Manaw Gododdin, den nordlige enden av Derevegen.

De tidligste pålitelige historiske referansene til folkene i nordlige Britannia er fra det geografiske verket til Klaudios Ptolemaios, Geografike hyfegesis, fra ca. 150. Han forteller at dette var området til Otadini (det vil si, Votadini),[30] et folk som senere er kjent som kongedømmet Gododdin (det vil si, kongedømmet til Votadini). Deres land lå langs kysten av sørøstlige Skottland og nordøstlige England, og omfattet landene langs Firth of Forth, både på nordsiden som sørsiden.

Klaudios Ptolemaios forteller at i år 150 eide både Damnonii og Otadini land nord for Firth of Forth og sør for Firth of Tay. Pikterne presset stadig sørover, og tidlig på 200-tallet gikk den romerske keiseren Septimius Severus uten hell krig mot dem. Kjent den gang som Maeatae, de lokale piktere ville omsider trykke sørover mot Firth of Forth og bortenfor, og ved 600-tallet hadde Votadini blitt sammentrengt mellom dem og anglere fra Bernicia som selv forsøkte å ekspandere nordover.

Hverken Gododdin eller Manaw Gododdin kan ha eksistert som et kongedømme stort sett etter 600-tallet. Kongedømmet Northumbria var oppadgående i makt og innflytelse og kom til å erobre hele dagens Skottland sør for Firths of Clyde og Forth. De endelige årene var på midten av 600-tallet da Penda av Mercia ledet en allianse av soldater fra Mercia, Cymry (fra både nord og fra Gwynedd), østangelere, og fra Deira mot Bernicia. Penda selv ble beseiret og drept i slaget ved Winwaed i 655, noe som avsluttet alliansen og sementerte Bernicias kontroll over hele Britannia mellom engelske Midlands og de skotske fjordene (Firths). Bernicia ville igjen bli forent med Deira til å danne Northumbria som den tyngste militærmakten i området. Kongedømmet Strathclyde (også kalt for Alt Clut) fikk snart tilbake sin uavhengighet, men alle andre brytonske kongedømmer nord for Solway-Tyne var borte for alltid.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lloyd 1911:191 – 192, History of Wales Vol I., Note to Chapter VI, the Name «Cymry»
  2. ^ Giles 1841:34, The Works of Nennius (Engelsk oversettelse)
  3. ^ Giles 1847:341, Historia Britonnum (på latin)
  4. ^ Skene 1886:254 – 255, Celtic Scotland, The Four Kingdoms.
  5. ^ Anderson 1908:24, Scottish Annals from English Chroniclers
  6. ^ Stevenson 1838:54, Nennii Historia Britonum, kapittel 65.
  7. ^ Giles 1847:342, Historia Brittonum
  8. ^ Phillimore 1888:141 – 183, The Annales Cambriae and Old Welsh Genealogies, from Harleian MS. 3859
  9. ^ Phillimore 1887:83 – 92, Pedigrees from Jesus College MS. 20
  10. ^ Reeves 1857:371, Ulster Chronicle, 582: «Bellum Manonn», i quo victor erat Aedan mac Gabhrain.
  11. ^ Miller, Molly (1980): «Hiberni Reversuri», (PDF) Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland, (1978 – 1980), 110, Society of Antiquaries of Scotland (utgitt 2002), ss. 305 – 327, ISSN 00811564, for eksempel, favoriserer Man på side 320 og fotnote 65 oppgir grunnene.
  12. ^ Reeves 1857:371, Ulster Chronicle, for eksempel, favoriserer Manaw Gododdin, med fotnote 4 som oppgir grunnene.
  13. ^ Reeves 1857:380, Annals of Ulster, 711: «Strages Pictorum in Campo Manonn apud Saxones, ubi Finnguine filius Deileroith immatura morte jacuit.».
  14. ^ Skene 1868a:91, The Four Ancient Books of Wales Vol. I, «Manau Gododin and the Picts».
  15. ^ Skene 1886:270, Celtic Scotland, The Four Kingdoms.
  16. ^ a b c Rhys 1904:155, Celtic Britain, The Picts and the Scots.
  17. ^ Anderson 1908:50, Scottish Annals From English Chroniclers
  18. ^ Kirby, D. P. (1990), «The northern Anglian hegemony», The Earliest English Kings (andre utg.), London: Routledge (utgitt 2000), ss. 85 – 86, ISBN 0-415-24211-8
  19. ^ a b c Rhys 1901:550, Celtic Folklore Vol. II, «Place-Name Stories».
  20. ^ Skene 1868a:77 – 96, Celtic Scotland, Manau Gododdin and the Picts
  21. ^ Jackson 1969:69 – 74, The Gododdin, Appendix 1: «Gododdin and Manaw Gododdin».
  22. ^ Koch 2005, Celtic Culture
  23. ^ Rhys 1904:77 – 96, Celtic Britain
  24. ^ Lloyd 1911:116, 117, 118, 184, 323, 324, A History of Wales Vol. I
  25. ^ Davies 1990, A History of Wales
  26. ^ Snyder 1998:172, 195; 106, 175, 248, 254, 299, 341,343, An Age of Tyrants
  27. ^ Kirby 1991:69, 86, 90, 100, 147, The Earliest English Kings
  28. ^ Moffat 2005, Before Scotland
  29. ^ Morris-Jones 1918, Taliesin
  30. ^ Ptolemy (Klaudios Ptolemaios) 150, Geographia 2.2, Albion Island of Britannia.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata