Manuela Ramin-Osmundsen | |||
---|---|---|---|
Født | 15. juli 1963 (61 år) Antony[1] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, jurist | ||
Utdannet ved | Université Panthéon-Assas Høgskolen i Oslo | ||
Ektefelle | Terje Osmundsen | ||
Parti | Arbeiderpartiet | ||
Nasjonalitet | Frankrike (1963–2007) Norge (2007–) | ||
Norges barne- og likestillingsminister | |||
18. oktober 2007 – 14. februar 2008 | |||
Regjering | Stoltenberg II | ||
Forgjenger | Karita Bekkemellem | ||
Etterfølger | Anniken Huitfeldt | ||
Manuela Myriam Henri Ramin-Osmundsen (født 15. juli 1963 i Antony i Frankrike[2]) er en fransk-norsk jurist, embetskvinne, organisasjonskvinne og politiker (Ap). Hun var barne- og likestillingsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 18. oktober 2007 til 14. februar 2008.
Hun ble Norges første statsråd med ikke-europeisk bakgrunn da hun etterfulgte Karita Bekkemellem som barne- og likestillingsminister. Ramin-Osmundsen ble norsk statsborger 6. oktober 2007, tolv dager før utnevnelsen til minister.[3]
Hun trakk seg i februar 2008 etter kritikk av omstendighetene rundt ansettelsen av Ida Hjort Kraby som nytt barneombud.
Manuela Ramin-Osmundsen flyttet til Norge fra Frankrike i 1991. Hun er utdannet cand.jur. fra Université Paris II med europarett som spesialområde, og har videreutdannelse innen spesialpedagogikk fra Høgskolen i Oslo.
Hun er gift med næringslivslederen Terje Osmundsen, som var personlig rådgiver for statsminister Kåre Willoch og tidligere leder i Unge Høyre.
Ramin-Osmundsen begynte sitt norske yrkesliv i Utlendingsdirektoratet (UDI) i 1995. I 1998 ble hun den første lederen for det statlige Senter mot etnisk diskriminering (SMED), som skulle kartlegge diskriminering og yte gratis rettshjelp til enkeltpersoner som føler seg diskriminert på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal/etnisk opprinnelse. Hun ledet SMED frem til 2002. 17. mars 2006 til 22. mai 2006 var hun direktør i UDI.
Våren 2006 ble det klart at UDI hadde brutt med den forrige regjerings politiske retningslinjer da de hadde gitt permanent oppholdstillatelse til en gruppe kurdere fra Nord-Irak høsten 2005 (de såkalte MUF-erne, flyktninger med «midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening»). Dette var et vedtak fattet mens Trygve G. Nordby var UDI-leder, før Ramin-Osmundsen tiltrådte toppstillingen. Det ble et stridsspørsmål om hun hadde fulgt saken eller hatt kjennskap til den. Selv hevdet at hun ikke kjente til at disse tillatelsene ble gitt, men valgte likevel å trekke seg som direktør i UDI.[4]
Den 29. mai samme år tok Ramin-Osmundsen permisjon fra sitt verv som styremedlem i Norges Røde Kors, der hennes tidligere sjef i UDI, Trygve G. Nordby, var generalsekretær.
Hun arbeidet deretter som rådgiver for globalavdelingen i Utenriksdepartementet. I august 2007 startet hun i ny stilling i bemanningsbyrået Manpower, med ansvar for rekruttering i bedriften, men etter bare to måneder i den nye jobben sluttet hun for å tiltre som statsråd.
I noen politiske miljøer ble hennes utnevnelse til statsråd møtt med kritikk. Det ble hevdet at hun ikke hadde gjort noen bra figur under MUF-saken, og at det så ut til at innvilgelsen av hennes norske statsborgerskap var skjedd i raskeste laget. Fra regjeringens side ble det gitt uttrykk for stor støtte til henne. Det ble påpekt at hun hadde bodd i Norge i mange år. Behandlingstiden for hennes statsborgerskapssøknad var heller ikke så meget kortere enn vanlig selv om behandlingen ble noe påskyndet. Hun ble innvilget norsk statsborgerskap tidlig i oktober 2007 – syv måneder etter at hun søkte om det.[5][6][7]
Noe av det som fremkom i offentligheten, kunne oppfattes som rasistiske utfall. Politiets sikkerhetstjeneste vurderte i lys av reaksjoner mot hennes utnevnelse at trusselsituasjonen mot hennes sikkerhet kunne utvikle seg til «å bli alvorlig».[8]
Ramin-Osmundsen ble barne- og likestillingsminister på et tidspunkt da regjeringen og departementet var i ferd med å klargjøre sitt forslag om å omgjøre alle homofile partnerskap til ekteskap, åpne for ekteskap mellom likekjønnede, homofile pars adgang til adopsjon, lesbiskes adgang til befruktning og endre barneloven. Hun gjorde det på et tidlig tidspunkt klart at hun stilte seg bak alle disse lovendringsforslagene og avviste i en stortingsdebatt at det var nødvendig å utarbeide noen NOU eller gjennomføre noen konsekvensanalyse ettersom saken etter hennes mening var tilstrekkelig belyst.[9]
Osmundsen var katolikk, og den katolske kirke i Norge hadde i høringsprosessen avgitt helt avvisende standpunkt til lovendringsforslagene. Den katolske biskop Bernt I. Eidsvig uttalte at han ville be Ramin-Osmundsen om en samtale om disse spørsmålene, og sa det rent prinsipielt måtte være svært vanskelig for en katolikk å lose gjennom en slik lov uten å komme i en latent konflikt med sin kirke. «Hadde det vært jeg som var statsråd, ville jeg stilt plassen min til disposisjon», sa han.[10]
Ramin-Osmundsens avgang av andre grunner kom dagen før loven skulle blitt fremlagt av henne på Stortinget. Saken ble utsatt på grunn av avgangen.
Utdypende artikkel: Barneombudsaken
Barneombudsaken er navnet på en hendelse hvor daværende barneombud Reidar Hjermann ble erstattet av juristen Ida Hjort Kraby. 8. februar 2008 kom Ramin-Osmundsen i søkelyset på grunn av påstått inhabilitet i forbindelse med utnevnelsen av Ida Hjort Kraby som nytt barneombud. I dagene etter utnevnelsen kom det frem at de to tilhørte samme bekjentskapskrets og hadde vært på selskap hos hverandre flere ganger. Osmundsen ba senere om avskjed som følge av dette.
I 2008 begynte hun å arbeide i helsesektoren med temaet minoritetshelse, og ledet arbeidet med likeverd og mangfold på Akershus universitetssykehus HF (Ahus).[11] I mai 2009 begynte hun å lede Helsedirektoratets rådgivende organ innenfor migrasjon, SOHEMI.[12]
Hun har også vært styremedlem i Rådet for psykisk helse.
I perioden 2014–2018 arbeidet hun som personalsjef i Miljødirektoratet. I desember 2018 ble hun ansatt som direktør for arbeid og inkludering i Drammen kommune.[13] I 2020 ble hun ansatt i stiftelsen Diakonhjemmet som rådgiver i strategisk kommunikasjon og samfunnskontakt.[14]