Max Peiffer-Watenphul | |||
---|---|---|---|
Født | 1. sep. 1896[1][2][3][4] Weferlingen | ||
Død | 13. juli 1976[2][4][5][6] (79 år) Roma[7] | ||
Beskjeftigelse | Kunstmaler, fotograf | ||
Utdannet ved | Bauhaus | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Medlem av | Bayerische Akademie der Schönen Künste | ||
Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden |
Max Peiffer-Watenphul (født 1896 i Weferlingen, død 1976 i Roma) var en tysk maler og grafiker assosiert med Bauhaus.
Hans skolemessige karriere startet med medisinstudium. Dette ble oppgitt til fordel for juss, der han tok en doktorgrad i 1918 (München). Parallelt ble han kjent med Paul Klee og via ham, Bauhaus-bevegelsen. Han tok opphold i Weimar for å bli nærmere kjent med Gropius, Itten, Feininger og Kandinskij, før han dro til Saltzburg for å lære om emaljering.
Lærer ved Folkwangskolen i Essen 1927–31.
Han ble anerkjent nok til å få opphold i Villa Massimo i Roma (offisiell tysk kunstnerbolig) i 1931–32 – og moderne nok til å bli erklært entartet i 1937. I alt 14 verk ble inndradd.[8] Han var imidlertid flyttet til Italia, hvor han bodde til 1942, da han ble lærer i tekstilforming i først Krefeld og deretter Salzburg.
Fra 1946 av, nærmest permanent opphold i middelhavsområdet. Han laget grafiske blad fra Venezia, som han skildret som en døende by i oppløsning. Han fikk ellers overta lederstillingen ved sommerakademiet i Salzburg etter Oskar Kokoschka og fast atelierplass der.
Fra 1964, var han medlem av det Bayerische Akademie für Wissenschaft und Künste, som anses som en meget prestisjefylt organisasjon, med flere mer kjente kunstnere på medlemslisten.