Melchior de Vogüé | |||
---|---|---|---|
Født | 18. okt. 1829[1][2][3][4] Paris | ||
Død | 10. nov. 1916[1][2][3][4] (87 år) Paris | ||
Beskjeftigelse | Antropolog, arkeolog, diplomat, kunsthistoriker | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Collège Stanislas de Paris École spéciale militaire de Saint-Cyr | ||
Far | Léonce de Vogüé | ||
Barn | Louis de Vogüé Robert de Vogüé Marthe de Vogüé | ||
Nasjonalitet | Frankrike[5] | ||
Medlem av | 12 oppføringer
Académie française (1901–1916) (erstatter: Albert de Broglie, erstattet av: Ferdinand Foch)[6]
Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1873–) (æresmedlem) Ligue de la patrie française Académie des inscriptions et belles-lettres (1868–1916) (free member)[7] Société de l'histoire de France (1880–) Société de l'histoire de Paris et de l'Île-de-France Bayerische Akademie der Wissenschaften Société des agriculteurs de France Société asiatique Société de géographie (Lyon) Société française d'archéologie Société nationale des Antiquaires de France | ||
Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen (1879) Royal Gold Medal (1879) | ||
Charles-Jean-Melchior, greve (senere marquis) de Vogüé (født 18. oktober 1829 i Paris; død 10. november 1916 samme sted) var en fransk diplomat og arkeolog.
Melchior de Vogüé var en sønn av marquis Léonce de Vogüé og hans hustru Henriette de Machault d'Arnouville.
Etter å ha fullført École spéciale militaire de Saint-Cyr og École polytechnique, ble Melchior de Vogüé utnevnt til attaché ved den franske ambassade i St. Petersburg av utenriksminister Alexis de Tocqueville i 1849. Alexandre Dumas melder at han kastet seg over en bjørn under en jakt og dermed reddet livet til en moujik, som de livegne bøndene ble kalt.
I 1855 giftet han seg med sin første kusine Adélaïde Marguerite de Vogüé, datter av Charles Louis de Vogüés, som han hadde to døtre med, nemlig Marie-Caroline (1856–1910) og Marthe (1860–1923).
I sitt andre ekteskap giftet han seg med Béatrix Claire des Monstiers-Mérinville i 1866, som han fikk to sønner med: Louis Antoine Melchior (1868–1948) og Adalbert.
I anledning arrestasjonen av faren i 1852, som var stedfortreder på den tiden, i forbindelse med kuppet den 2. desember 1851, trakk Melchior seg fra sine diplomatiske forpliktelser og konsentrerte seg kun om arkeologiske og historiske emner. Han forsket i Syria og Palestina i 1853 og 1854.[8]
I 1868 ble han valgt til et fritt medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres. Han jobbet på forskjellige fagblader som Revue archéologique, Revue numismatique, Journal asiatique og Bulletin de la société Nationale des antiquaires de France. Av hans publikasjoner kan nevnes Les églises de la Terre Sainte (1860),[9] Le Temple de Jérusalem (1864),[10] og La Syrie Centrale (1865–1877).[11]
President Adolphe Thiers utnevnte ham til ambassadør i Konstantinopel i 1871, og fra 1875 til 1879 var han ambassadør i Wien.
Etter at Patrice de Mac-Mahon tok sin avskjed den 30. januar 1879, sa de Vogüé atter opp alle diplomatiske stillinger, og tok seg nok en gang av sine vitenskapelige interesser, men også sine veldedige oppgaver og sine eiendommer. Men biet seg også til Maréchal de Villars og Ludvig XIVs epoker[12] og sin egen familiehistorie i Vivarais.[13]
Han reiste først og fremst i Syria og Det hellige land, men også til Kypros, for å foreta utgravninger der og bringe funn til Paris. Han publiserte også en rekke artikler om dette emnet,[14] så vel som om Palmyra,[15] Kartago[16] og om numismatikk.[17] To publikasjoner ble også til på bakgrunn av hans diplomatiske misjon i Russland.[18] Til slutt befattet han seg mer inngående med Jerusalem.[19]
Melchior de Vogüé var invorvert i en rekke veldedige og katolske virksomheter, som Office central des œuvres charitables, Œuvre de la propagation de la foi, Œuvre des écoles d'Orient, men også Société de secours aux blessés militaires, med den siste som var hans organisasjon idet han var en av dens grunnleggende medlemmer og ble dens president i 1904. De tre organisasjonene som Croix-Rouge française utgikk fra, som han var president for fra 1903 til 1916, går tilbake til hans initiativ.
Fra 1877 drev han magasinet Le Correspondant.
Ved farens død 25. juni 1877 antok han tittelen Marquis de Vogüé.
I likhet med faren ledet han også Société des agriculteurs de France, fra 1896. I denne egenskapen var han med på å etablere beskyttende tariffer for fransk landbruk.[20] Fra 1893 var han administrator for Compagnie des Glaces et Produits chimiques i Saint-Gobain og ble dets president i 1901. Som motstander av Alfred Dreyfus var han med i anti-Dreyfusard-bevegelsen Ligue de la patrie française ved århundreskiftet.
I 1901 ble han tatt opp på i Académie Française; i 1908 ble han medlem av Det bayerske vitenskapsakademi.