Michael Rosing

Michael Rosing
Født20. feb. 1756[1][2]Rediger på Wikidata
Leksvik
Død12. okt. 1818Rediger på Wikidata (62 år)
København
BeskjeftigelseSkuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet
EktefelleJohanne Rosing (1778–)[3]
BarnEmilie Rosing
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtAssistens Kirkegård
Michael Rosing på Commons
Faksimile av første del av innførselen i Kirkebok for Leksviken vedrørende Rosings fødsel. Hele teksten er transkribert i Ansteinsson (1956), s. 15–17
Rosings barndomshjem på Røros, «Directeurens Huus», Bergmannsgata nr. 1
Foto: Lars Geithe
Komediehuset, senere Det kongelige Teater, oppført etter hoffbyggmester Nicolai Eigtveds tegninger, innviet 1748. Bygningen ble utvidet to ganger i Rosings levetid, etter arkitekt C.F. Harsdorffs tegninger
Johanne Rosing (gravering fra 1790-årene)

Michael Rosing, døpt Michel (født 20. februar 1756 i Leksvik, død 12. oktober 1818 i København) var en norsk-dansk skuespiller, sanger og instruktør. Han arbeidet i hele sin karriere ved Det Kongelige Teater i København, og ble i sin tid omtalt som den danske scenes største skuespiller. Han ble berømmet både for sin vakre sangstemme og for sine rolletolkninger i dramaer og lystspill. Hans scenespråk, som i starten ble kritisert på grunn av den norske klangen, utviklet han etterhvert til å bli en språk som ble etterapt både av andre skuespillere, av prester og jurister.

Han var med på å stifte det dramatiske Selskab, forløperen for teatrets elevskole, og ble utnevnt til ridder av Dannebrog for sitt kunstneriske virke.

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Michael Rosing ble født utenfor ekteskap. Leiermål, seksuelt samliv utenfor ekteskapet, var en forbrytelse på 1700-tallet. I siste halvdel av århundret var det en omfattende debatt i samfunnet om rettspraksisen på dette området,[4] og av kirkebøker og annen dokumentasjon, ser det ikke ut til at Rosings mor ble idømt noen straff. Det var uansett ansett som en synd å være ugift mor. Den danske forfatteren og teaterkritikeren Frederik Schyberg (1905–1950) som har publisert Michael Rosings dagbok og brev fra 1788, antyder at Rosing kan ha visst om situasjonen, og at dette samt begivenheter i hans tidlige oppvekst, preget ham dypt resten av livet, «som en Pæl i Kødet», som noe han dels ville skjule, dels overvinne og beseire.[5]

Rosing ble født i Leksvik i Trøndelag. Hans ugifte mor, Ane Nielsdatter Munch (ca. 1727–1772) fra Trondheim, reiste dit før fødselen, og fødte gutten der den 20. februar 1756. Som barnefar oppga hun «Michel Tørgersen, som er capellan i Nordland hos hr Jacob Munch i Rødøens præstegield» Hun oppkalte også gutten etter ham.[6][7]

Da kapellan Michel Tørrisen Rosing (1727–1779) senere ble informert om at han var oppført som barnefar, sørget han for at Ane Nielsdatter Munch ble innkalt til en sakristirett i Nidaros domkirke. Gutten var da blitt halvannet år. I dette møtet tok Ane tilbake det hun tidligere hadde erklært om sønnens far. Hun oppga nå en skomakersvenn, som skulle være reist til København. På spørsmål om hvorfor hun opprinnelig hadde oppgitt kapellanen som barnefar, svarte hun at det var «En Hevngierrighet, effterdi hun ventede hand skullde gifte sig med hende». Det ble ikke stilt noen spørsmål om hun faktisk hadde vært sammen med kapellanen.[8] Flere historikere og biografer antyder at møtet i Domkirkens sakristi ble gjennomført for å redde kapellanens rykte og stilling som prest.[9]

Kapellanen vedkjente seg aldri Michael Rosing som sin sønn, men denne fremholdt hele livet at hans far var presten i Nordland: Michel Tørrisen Rosing, og at faren døde før han selv ble født. Han fortsatte også å bruke etternavnet Rosing hele livet.[10] Da han ble utnevnt til ridder av Dannebrog i 1812, oppga han at han var født 19. februar 1756 i Trondheim.[11] Disse opplysningene er senere gjentatt i flere biografiske artikler og bøker, til tross for at Kirkebog for Leksviken angir datoen til 20. februar, og sted til Leksvik.

Michael flyttet som liten med sin mor til Røros, der moren hadde fått arbeid som stuepike hos det rike ekteparet Bernt Mølmann og Abel Margrete Frost. Ane Munch ble betraktet som «en slags enke»[12] etter presten Rosing og var en respektert kvinne på Røros.[13] Ekteparets Mølmanns yngste sønn, Johan Mølmann (1728–1783), giftet seg med henne i 1761, da Michael var fem år.[14]

Ekteskap og egen familie

[rediger | rediger kilde]

Michael Rosing giftet seg 11. februar 1778 med skuespillerinnen Johanne Cathrine Olsen (1756–1853) i Nicolai kirke i København. De arbeidet da begge to ved Det Kongelige Teater, og Rosing hadde nylig hatt sin scenedebut der. De to fikk i løpet av sitt samliv 17 barn.[15] En av døtrene, Emilie Rosing (1783–1811), ble også en beundret skuespiller. Hun døde ung, bare 28 år gammel.[16]

Ekteparet Rosing ble berømte, ikke bare for sin skuespillkunst, men også for sitt harmoniske samliv. De var med på å heve skuespillernes rykte i en tid hvor denne yrkesgruppen ble sett på som «mindreverdig moralske vesener». Skuespillere var ennå ikke ansett verdige til å få sine navn med i statskalenderen, mens teatrets andre funksjonærer var med der. Først i 1801 ble skuespillerne tatt inn i denne fortegnelsen over aktede samfunnsborgerne.[17][18]

Utdannelse og karriere

[rediger | rediger kilde]

Sin første skolegang fikk Rosing på Røros. Da han var 12 år gammel, ble han sendt til Trondheim, for å forberedes til å bli elev ved latinskolen der. De tre første årene i byen fikk han undervisning av en student, og i 1771 ble han innskrevet ved skolen. Han var en dyktig elev med god sangstemme, og deltok, sammen med noen andre elever, med sang under gudstjenestene i Nidarosdomen.[19] Da han i 1775 var ferdig med skolegangen i Trondheim, ble han sendt til København for å studere. Hans mor var da død, men hans velhavende stefar bekostet utdannelsen.[20]

Etter at han hadde gjennomført studenteksamen ved Københavns Universitet, begynte han å følge forelesninger i filosofi. Han hadde imidlertid en sterk dragning mot teatret, og, ifølge tradisjonen, også mot den unge skuespillerinnen Johanne Cathrine Olsen.[21] Våren 1776 meldte han seg ved Det Kongelige Teaters syngeskole. Teaterinspektøren hadde etterlyst mannlige elever til skolen. Rosing ble antatt som elev, og forlot universitetet.

Han hadde sin scenedebut i 1777, som en temperamentsfull sultan Orosman i Voltaires skuespill Zaïre. Til tross for nybegynnerfeil og problemer med det danske språket, ble han sett på som meget håpefull.[22]

Rosings scenespråk

[rediger | rediger kilde]

Rosings språk skilte seg kraftig fra dét hans danske skuespillerkolleger førte; hans åpne, norske vokaler, tykke trønderske l-er og setningsmelodien som gikk opp mot slutten, enten han spurte eller svarte. «Rosing talte hverken norsk eller dansk, men kattegatsk», uttalte en av hans kolleger. Språket hans ble omtalt og analysert, kritisert og latterliggjort, og han arbeidet hardt for å få det «fordansket», blant annet ved å holde seg borte fra omgang med landsmenn de første par årene han var ved teatret.[22] Etterhvert utviklet han et scenespråk, som fortsatt brøt på det norske, men ble både beundret og kopiert. Det påvirket i lang tid skuespillernes scenespråk ved Det Kongelige Teater, og det endret retorikk og språk både i kirker og rettssaler.[22] Datteren Emilie anla også, etter sin far, et norskklingende scenespråk, som hun ble kritisert for og måtte kjempe for å bli kvitt.[16]

Det dramatiske Selskab

[rediger | rediger kilde]

Da Rosing hadde vært ved teatret ett år, var han med på å stifte Det dramatiske Selskab, en slags teaterskole etter prinsippet om gjensidig undervisning. Teatret hadde ennå ingen annen elevskole. Den erfarne skuespilleren Frederik Schwarz var selskabets preses, mange yngre skuespillere meldte seg inn, og teaterdireksjonen overlot dem en egen sal å øve i.[21]

Rosing hadde sitt kunstneriske gjennombrudd da selskabet satte opp en privatforestilling ved hoffteatret. De oppførte Johannes Ewalds poetiske sørgespill Balders død. Rosing fremstilte kongssønnen Hother, og Johanne Cathrine Olsen, som da var blitt hans forlovede, spilte kjæresten Nana. Han ble byens samtaleemne. Kong Christian VII og enkedronning Juliane Marie var også begeistret for stykket og sørget for at det ble satt opp på hovedscenen med samme rollebesetning.[23]

Indre stridigheter i Det dramatiske Selskab ødela for videre utvikling, og i 1779 ble det nedlagt, bare to år etter at det var stiftet.[24]

Repertoar og roller

[rediger | rediger kilde]
Rosing som Burchard i den norskfødte forfatteren Christen Prams skuespill Brønden

Rosing ønsket å spille roller i anerkjente dramaer, og forsøkte å få teatrets ledelse til å sette opp stykker av Schiller og Shakespeare, men uten hell. Direksjonen skyldte på at publikum ikke var modent for slik dramatikk. De fortsatte å sette opp melodramaer og lette komedier, særlig av August von Kotzebue, som dominerte den danske scene i mange år.[24]

En annen hindring for Rosing når det gjaldt å spille dramatiske roller, var at teatrets italienske sanglærer Potenza, ihvertfall for en tid, sørget for at han ikke fikk lov til å opptre i dramaer og tragedier. Det ville ødelegge hans «behagelige tenorstemme». Potenza fikk utferdiget et kongelig forbud til direksjonen. Forbudet gjaldt både Rosing og enkelte av de andre skuespillerne.[21]

Rosing utviklet seg etterhvert til å bli en dyktig karakterskuespiller, og omtalen av hans rolletolkninger var overveiende positiv. I Dansk Biografisk Lexikon er det ikke gjort forsøk på en nøktern fremstilling: «Rosing havde tidlig vundet Anerkjendelse paa det erotiske Omraade og blev i Aarenes Løb saa alsidig, at ingen Nuance i Forelskelse eller Variation af Kjærlighet var ham fremmed: han fremstillede med lige Ægthed den kjække Elsker som den stille Sværmer, den fyrige Triumfator som den inderlige Tilbeder, han gjengav med lige Naturlighed den alvorlige Trofasthed som den flygtige Forliebelse, den hjærtegrebne Betagelse som den øjeblikkelige Beruselse, og altid var han skjøn og mandig».[21]

I 1804 pådro Rosing seg gikt som ble verre med årene, med kraftige anfall. Han fortsatte noen år å spille teater, men giktanfallene ble etterhvert både hyppigere og sterkere, og i 1808 hadde han sin siste teaterrolle i syngespillet Alexis av Marsollier (musikk: Daleyrac). Datteren Emilie spilte tittelrollen.[24]

Den store teaterrejsen

[rediger | rediger kilde]

I 1788 var Rosing blitt utnevnt til instruktør ved Det Kongelige Teater. I mai samme år, året før den franske revolusjon, sendte teatrets direksjon tre av sine skuespillere på en studiereise til Europas førende teaterbyer, med Paris som den mest sentrale. I instruksen for de tre sto det at de skulle «udbrede deres Kundskaber, berige deres Indsigter i Skuespiller-Konsten, see og studere den fiine og belevne Verden».[25] Skuespillerne var, foruten Rosing, Joachim Daniel Preisler og Peter R. Saabye. De tre var pålagt å skrive dagbok fra reisen, som ble avsluttet i september 1788. Preislers journal ble publisert i to bind i årene rett etter reisen. mens Rosings dagbok var ukjent inntil den dukket opp 125 år etter hans død. Preisler viste flere steder i sin dagbok til Rosings nedtegnelser, men teatret og utgiver av de Dramaturgiske Samlinger, antok det var snakk om en artikkel på 55 sider, signert Rosing, som ble publisert i Dramaturgiske Samlinger i 1789.[26]

Rosings gravsted på Assistens kirkegård i København
Foto: Orf3us

Rosings dagbok viste seg å være vel så detaljert som Preislers. Han beskriver møter med flere av datidens kulturpersonligheter, blant annet fikk han et møte med Salieri, og besøkte Mozart, som spilte for gjestene på sitt «Pedal-Clavecin». Rosing var spesielt imponert over Mozarts virtuose bruk av pedalklaviaturet i et av stykkene.[27]

Frederik Schyberg som publiserte Rosings dagbok i 1943, mente den ga et interessant bilde av en periode av internasjonal teaterhistorie som tidligere hadde vært forsømt i dansk teaterlitteratur.[28]

De siste årene

[rediger | rediger kilde]

Fra 1808 måtte Rosing nøye seg med instruktørvirksomheten ved teatret, og lærer- og inspektørstillingen ved den dramatiske skole, som var opprettet i 1804. Sykdommen bandt ham etterhvert til hjemmet, der han ble pleiet av sin kone. Han viste seg bare for publikum i to veldedighetsforestillinger etter at han måtte slutte som skuespiller, begge ganger sittende.[21]

Michael Rosing døde 12. oktober 1818, etter årelange lidelser. Han ble begravet på Assistens Kirkegård på Nørrebro i København. Graven ble slettet (nedlagt) i 1918, men ved 200-årsdagen for Rosings fødsel hedret kirkegårdens forstanderskap hans minne, for den betydning han hadde hatt i sin samtid. De gjenopprettet graven og utstyrte den med en minnesten.[29]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ media.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norgeshistorie.no, Om; Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. «Fødsel i dølgsmål - Hvordan blir historie til?». www.norgeshistorie.no (på norsk). Besøkt 14. januar 2020. 
  5. ^ Schyberg (1943), s. 69
  6. ^ «Kirkebøker: SAT, Ministerialprotokoller, klokkerbøker og fødselsregistre - Nord-Trøndelag, 701/L0003: Ministerialbok nr. 701A03, 1751-1783, s. 39 - Skanna arkiver - Arkivverket». media.digitalarkivet.no. Besøkt 11. januar 2020. 
  7. ^ Innførslene i Lekvik kirkebok fra 20. og 21. februar 1756 er i sin helhet transkribert i Ansteinsson (1956), s. 15–17
  8. ^ Fullstendig referat fra domsognets protokoll er gjengitt i transkribert utgave i Ansteinsson (1956), s. 19 og i faksimilie på s. 32
  9. ^ Ansteinsson (1956), s. 19–20
  10. ^ Schyberg (1943), s. 68
  11. ^ Ansteinsson (1956), s. 14
  12. ^ Ansteinsson (1956) bruker begrepet «en slags enke» i sin bok, s. 21
  13. ^ Ansteinsson (1956), s. 21
  14. ^ Ansteinsson (1956), s. 23
  15. ^ Losnedahl (2014)
  16. ^ a b «Dansk Kvindebiografisk Leksikon - Emilie Rosing». www.kvinfo.dk. 15. mai 2003. Besøkt 14. januar 2020. 
  17. ^ Ansteinsson (1956), s. 36–37
  18. ^ Ansteinsson (1956), s. 124
  19. ^ Vik, Randi Tvete (2008). «Trønderen som møtte Mozart». Kammertoner : medlemsblad for Trondheim Kammermusikalske Selskap (1). 
  20. ^ Ansteinsson (1956), s. 25–27
  21. ^ a b c d e Bracke (1900)
  22. ^ a b c Ansteinsson (1956), s. 34
  23. ^ Ansteinsson (1956), s. 34–36
  24. ^ a b c Bricka, Carl Frederik. «398 (Dansk biografisk Lexikon / XV. Bind. Scalabrini - Skanke)». runeberg.org (på dansk). Besøkt 14. januar 2020. 
  25. ^ Sitert i Schyberg (1943), s. 7
  26. ^ Schyberg (1943), s. 9
  27. ^ Schyberg (1943), s. 286. Sitat: «[…] Capelmester Mozart, som fantaserede saaledes for os, at ieg gierne selv vilde have væred saadan fantast; især giorde hans pedal i den anden fantasie en allerkiereste Virkning.»
  28. ^ Schyberg (1943), s. 12
  29. ^ Ansteinsson (1956), s. 113

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ansteinsson, Eli (1956). Trønderen Michael Rosing. Oslo: Tanum.  [e-bok fra bokhylla.no]
  • Bricka, Carl Frederik (red.) (1900). «330 (Dansk biografisk Lexikon / XIV. Bind. Resen - Saxtrup)». runeberg.org (på dansk). Besøkt 14. januar 2020. 
  • Losnedahl, Kari Gaarder (28. september 2014). «Michael Rosing». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 13. januar 2020. 
  • Ringvej, Mona (2020). «Røros–Paris, tur-retur? : Michael Rosing (1756–1818)». LANDET MOT NORD : 1000 år, 22 personer, én historie. Oslo: Spartacus. s. 389–408. ISBN 9788243011717. 
  • Schyberg, Frederik (1943). Den store teaterrejse : Michael Rosings Dagbog og Breve fra Pariserrejsen i 1788. København: Gyldendal.