Morane-Saulnier Type N
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
| Morane-Saulnier Type N | |||
|---|---|---|---|
 RFC Morane-Saulnier Type N Bullet, med spinneren. | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Ettseters jagerfly | ||
| Produsent | Morane-Saulnier | ||
| Første flyvning | 22. juli 1914 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av |  Frankrike Storbritannia Russland | ||
| Mannskap | 1 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 5,83 m | ||
| Høyde | 2,25 m | ||
| Vingespenn | 8,146 m | ||
| Vingeareal | 11 m² | ||
| Vekt (lastet) | 444 kg | ||
| Motorer | 80 hk Le Rhōne 9C rotasjonsmotor | ||
| Topphastighet | 144 km/t | ||
| Rekkevidde | 185 km | ||
Morane-Saulnier Type N, også kjent som Morane-Saulnier N, var et fransk monoplan som tjenestegjorde som et armert oppklaringsfly eller speiderfly under den første verdenskrigen. Type N kom i april 1915 til Aéronautique Militaire med den offisielle betegnelsen MS.5C.1. Tre skvadroner var opprettet med denne flytypen i det britiske Royal Flying Corps med kallenavnet Bullet. Flyet ble også brukt av det russiske keiserlige flyvåpenet.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Type N-monoplanet var et av flykonstruktørene Robert og Léon Morane og Raymond Saulniers beste produkter fra firmaet Morane-Saulnier, med en avansert og aerodynamisk konstruksjon som gir et meget strømlinjeformet inntrykk.[1]
Flyet hadde en sirkulær skrogkropp skapt med longitudinelle spaner av tre overtrukket med duk, som sluttet mot motordekslet av aluminium som omsluttet både rotasjonstempelmotoren og drivstofftankene. Den meget store og avrundede propellspinneren av aluminimum dekket nesten hele fronten, noe som gav flyet gode aerodynamiske egenskaper. Men spinneren nedsatte kjølingen av motoren som kunne bli overhetet under flyvningen.[1] Vingen var bygd omkring to sparer med ni ribber, overtrukket med duk på hver side av skroget, men hadde bare vingefordreining for flykontroll. Selve vingearealet var lite, bare 11 m², i forhold til flyvervekten som ved full last var 444 kg.[2]
For å styre flyet i en kontrollert flyvning måtte piloten fordreie vingeflaten, noe som gjorde flyet tregere til tross for fremragende manøverevne og gode styringsegenskaper.[1] På oversiden og undersiden av skroget like foran piloten sto det wiretrekk hvorfra pianovaiere kom til vingen. Med vaierne kan piloten styre flyet. Nyere fly med balanseror var betydelig mer avansert i sammenligning. Type N flyet kan oppnå en makshastighet på 145 km/t og klatre opptil 2000 meter på ti minutter, men landingshastigheten ble så høy at det var et vanskelig fly for flyverne.[3] Under spesielle forhold kunne flyet bli farlig på større høyder enn 3000 meter med en risiko for stall.[4]
Det vanlige motorvalget for Type N var den alminnelige Le Rhōne 9C-motoren på 80 hestekrefter i ytelse. Ettersom en rotasjonstempelmotor måtte ha luftkjøling, ble den store propellspinneren en ulempe ved at luften ble blåst bort fremfor inn under motordekslet. Mindre spinner ble tatt i bruk i ettertiden, på flere kampfly ble den helt fjernet.
Bare 49 fly ble bygd. Franskmennene foretrukket Nieuport 10 og Nieuport 11 som ikke bare hadde mer avanserte flykontrollmidler, de var også lettere å bruke og vedlikeholde i sammenligning. Etter en utprøvning der Type N var satt mot Nieuport 11 i september 1915, ble produksjonen stoppet.[4]
Historie
[rediger | rediger kilde]Type N var trolig inspirert av konkurrenten Deperdussins monocoque-flyet som hadde et meget avansert utseende under Schneider Trophy-konkurransen i 1913. Dette flyet hadde skuldervinge, sirkulær og strømlinjede skrogkropp og en stor propellspinner som et ekte racerfly med en makshastighet på 180 km/t.[5] Alle monoplaner utviklet av firmaet Société Anonyme des Aéroplanes Morane-Saulnier hadde en enklere konstruksjon i sammenligning.
Det første Type N flyet som kom til fronttjeneste var flyet for flyveren Eugene Gilbert som ønsket å hevne sin venn Roland Garros som hadde krasjet og blitt tatt til fange av tyskerne. Flyet fikk navnet Le Vengeur. Gilbert montert et maskingevær, enten en 7,7 mm Lewis eller en 7,9 mm Hotchkiss foran førerkabinen som på Garros` fly. Med deflektorplater på propellbladene kunne man skyte gjennom propellfeltet uten å gjøre skade. Hotchkiss-maskingeværet kan bare mates med et magasin på 25 skudd om gang.[3] Det var mange trefninger med tyske fly gjennom året 1915 med få resultater, men et fly ble skutt ned av Jean Navarre 25. oktober.[4].
Det britiske RFC valgt denne flytypen for de nyopprettede skvadroner Nos. 1, 3 og 60 som et resultat av Fokkerplagen for å ha effektive jageroppklaringsflyer mot det tyske Fokker Eindecker flyet som skjøt ned mengder av britiske rekognoseringsfly med få ulemper. 26 Type N fly ble bestilt og levert til britene som kalte det Bullet. Som de franske flyverne lærte britene at det var et vanskelig fly, som blant annet var det lett å forveksle flyet med Fokker E.III flyet under kamp. Noen av de britiske eksempler hadde Vickers mitraljøse.[2]
Det er lite som er kjent om den russiske bruken av Type N ettersom det fantes flere Morane-Saulnier monoplaner i det russiske flyvåpenet som Type G og Type I av nyere modell med et lignende utseende. De ble alle kollektivt kalt «Morane monocoques» i russisk omtalelse.[4]
Flytypen ble trukket tilbake i året 1916 fra både fransk og britisk tjeneste, men fortsatte inn i året 1917 hos russerne. Det var 18 Morane-monoplaner på fronten hos russerne, blant annet på Romaniafronten.
Varianter
[rediger | rediger kilde]- Morane-Saulnier Type N
- Ettseters jageroppklaringsfly, monoplan.
- Morane-Saulnier Type Nm
- Type Nm hadde en modifisert haleseksjon.
Operatører
[rediger | rediger kilde]
- Det keiserlige russiske flyvåpenet
(To fly, 755 og 952 i 1918)[2]
- No. 60 Squadron RFC
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Munson, Kenneth og Ege, Lennart Alverdens fly i farver - Krigsfly 1914-1918, Politikens Forlag (dansk) København 1968
- Bruce, J.M (1996) Morane-Saulnier Types N, I, V Windsock Datafile 58. Albatros Publications.
- Davilla, James & Soltan, Arthur (2002); French Aircraft of the First World War, Flying Machines Press, ISBN 1-891268-09-0