Moss Jernverk

Mossefossen og Moss Jernverk sommeren 1800. En av de viktigste grunnene til at jernverket ble lagt til Moss var fossekraften.

Akvatint av: J.W. Edy

Moss Jernverks administrasjonsbygning, kjent som «konvensjonsgården»

Foto: Ulf Larsen

Moss Jernverk var et jernverk i Moss, grunnlagt i 1704. Verket var i mange år byens største bedrift, og med kraft fra Mossefossen ble malm hovedsakelig fra Arendalsfeltet smeltet og bearbeidet til en rekke produkter. Fra midten av 1700-tallet var verket Norges ledende rustningsbedrift og støpte hundrevis av tunge kanoner i jern. Norges første valseverk for jern ble også anlagt der.

Moss Jernverk hadde flere fremtredende eiere, blant dem Bernt Anker og Herman Wedel-Jarlsberg, og spesielt under førstnevnte var verket noe av en attraksjon for tilreisende. Moss Jernverks administrasjonsbygning, den såkalte Konvensjonsgården, er kjent for at den ble benyttet for å forhandle frem Mossekonvensjonen i 1814.

Ved midten av 1800-tallet møtte verket økt konkurranse fra svenske og engelske jernverk; stigende priser på trekull var også ødeleggende for lønnsomheten – jernverksdelen ble lagt ned i 1873. Moss Jernverk ble solgt for 115 000 spesiedaler i 1875. Området verket lå på ble overtatt av det som etterhvert ble emballasjefabrikken Peterson, som benyttet det inntil firmaets konkurs i 2012. Fabrikkområdet i Moss eies i dag av Höegh Eiendom

Bakgrunn og etablering

Jern har blitt utvunnet og bearbeidet i hva som i dag er Norge i over to tusen år.^[1] Den første jernproduksjonen benyttet myrmalm, som så ble foredlet ved såkalt jernvinne til råjern for videre bearbeiding. Slik tilvirking av jern var imidlertid lokal og i liten skala, mye arbeid skulle til for å utvinne små kvanta jern.

På 1500-tallet vokste interessen for utvinning av malm i Europa, og grunnlaget for en moderne bergvitenskap ble lagt ved tyskeren Georgius Agricola.^[2] I Danmark-Norge ble det i den norske delen av riket blant annet funnet forekomster av jernmalm. I det sørlige Norge var de rikeste jernfunn i Arendalsfeltet ved Arendal, men grunnet behov for tre til produksjon av trekull for masovnene og fossekraft for drift av masovnenes blåsebelger ble jernverk ofte anlagt andre steder enn ved malmgruvene.^{[note 1]} Ved Moss var det god tilgang på kraft fra Mossefossen, det var mye skog, og beliggenheten ved fjorden gjorde innskiping av råvarer og utskipning av ferdige produkter enkel.

I 1704 begynte den danske embets- og forretningsmannen Ernst Ulrich Dose arbeidet med å etablere et jernverk ved Moss.^[3] Samme år besøkte den dansk-norske kongen Frederik IV Moss to ganger,^[4] noe som virket positivt på etableringen. I tillegg til å kjøpe opp tomter og få tildelt fallrettigheter og tilgang til jernmalm, fikk det planlagte verket såkalt cirkumferens, et område med radius på om lag 2,5 mil hvor bøndene måtte produsere og levere trekull og andre råvarer til verket. I november 1704 ble Moss og omland besiktiget av folk fra oberbergamtet på Kongsberg, og de utstedte Moss jernverks privilegiebrev den 6. desember samme år. Det listes 24 punkter om jernverkets privilegier – til skog, vann, areal for selve verket, tilgang til kjørevei, malm, tollfrihet m.m.

Spesielt interessant for nåtiden er at funksjonærer og arbeidere var fritatt for skatter og militærtjeneste, de skulle dømmes av bergretten (en egen rett for bergverk og bergverksfolk på Kongsberg), og ved behov for fagfolk kunne de hentes fra utlandet, uten hensyn til hvilken nasjon de tilhørte.^{[note 2]} Ved sine omfattende kongelige privilegier var altså Moss Jernverk ved opprettelsen tilnærmet en stat i staten.^{[note 3]}

Den driftige Ernst Ulrich Dose fikk ikke oppleve ordinær drift ved Moss Jernverk, da han døde allerede i 1706.

• 
  Kart over Moss fra 1834, Moss Jernverk vises klart nord for Mosseelven
• 
  Kartskisse over Moss Jernverks cirkumferens (mørk halvsirkel rundt Moss), Arendalsfeltet (lys rødt område rundt Arendal), gruver (merket med gruvesymbol), sjøtransport med malm fra gruver til Moss Jernverk (røde piler) og viktigste konkurrenter i Norge

  kart (Finn Bjørklid)
• 
  Sted i Telemark hvor det har foregått utvinning av jern

  Foto: Kjetil Loftsgarden
• 
  Etasjeovn i jern produsert ved Moss Jernverk i 1769, sannsynligvis formgitt av Henrik Beck, utstilt på Moss by- og industrimuseum
• 
  Fra Torbjørnsbu gruver, nedlagt jerngruve ved Langsævannet i Arendal, tilsvarende gruver i området leverte jernmalm til Moss Jernverk

  Foto: KEN
• 
  En kullmile for produksjon av trekull
• 
  Brennende trekull, kilden for varmen som smeltet malmen i jernverket

Oppstart og krigsår

Etter Doses død ble jernverket lagt ut på auksjon og i mai 1708 solgt til Jacob von Hübsch (3/4) og Henrich Ochsen (1/4).^[5] Tidspunktet for å overta verket var gunstig; krig truet, og Moss Jernverk lå nær de tre store festningene på Østlandet: Akershus, Fredrikstad og Fredriksten. Hübsch fortalte selv i 1713 at han kjøpte det uferdige verket for å forsyne kongens styrker med kanoner, ammunisjon og geværer. Krigen brøt ut i 1709, og i 1711 var det et felttog inn i Sverige, som Moss Jernverk leverte granater til (kanonkuler i jern av ulik størrelse). Felttoget ble kortvarig, uten ammunisjonsbruk, og Hübsch hadde store problemer med å få oppgjør for leveransene.^[6]

Et av privilegiene Moss Jernverk fikk ved etablering, var tiendefrihet (en skatteform) i tre år etter at masovnen var i kontinuerlig drift. Verket ble av generalkrigskommissær H.C. von Platen stevnet for bergretten på Kongsberg i 1712 for å inndrive tienden, men grunnet kullmangel var masovnen i drift kun periodevis.^{[note 4]} Bøndene var pålagt å levere 4733 lester (én lest tilsvarer om lag 2 m³) trekull årlig, men i 1714 hadde verket hele 24 600 lester kull til gode hos bøndene. Bøndenes pliktlevering av trekull var utvilsomt en ekstraskatt, og bøndene forsøkte å unngå levering.^{[note 5]} Verket ble på bakgrunn av oppstartsproblemene innvilget tiendefrihet for årene frem til og med 1715.

I 1716 ble så Norge invadert av svenskene. Moss og jernverket ble besatt den 17. mars av svenske tropper. Allerede den 26. mars ved det første slaget om Moss ble de jaget av norske tropper, men dagen etter ble byen på ny besatt og okkupert i 5 uker, og verket ble plyndret av de svenske troppene. Krigsårene var vanskelige for verket. I tillegg til plyndring var bøndene opptatt med transporter for troppene og hadde liten kapasitet til produksjon og transport av trekull. Mens de andre norske jernverk gjorde gode penger på krigen, kom Moss Jernverk og dets hovedeier Hübsch dårlig ut.^{[note 6]} På bakgrunn av alle problemene søkte Hübsch kongen om nye år med tiendefri og fikk det, til og med 1722. For 1723 måtte verket betale 300 riksdaler og fra 1724 det samme som andre norske jernverk, altså 400 riksdaler.

Tunge etterkrigsår og eierskifte

I oktober 1724 døde Jacob von Hübsch, og hans enke, Elisabeth Hübsch (født Holst), tok over. Dette ble en tung byrde for en enslig kvinne med syv barn. For å kunne følge opp bedriften flyttet hun og barna fra København til Moss. Konkurransen fra billig svensk jern var ødeleggende, og mange norske jernverk innstilte driften.^[7] Fru Hübsch måtte oppta store lån for å drive verket, og kreditorene ble etterhvert pågående. Selv om det fra 1730 ble innført monopol for norske jernverk å levere jern til Danmark, var verkets økonomi fremdeles anstrengt.^[8]

Verkets minoritetseier, etatsråd Ochsen, måtte stadig dekke uomgjengelige utgifter, men i 1738 var hans tålmodighet med enken slutt. Ochsen sendte sin personlige fullmektig Jens Bondorph fra København for å gjennomføre en såkalt sekvestrasjonsforretning (ta beslag) for å få kontroll over bedriften. Elisabeth Hübsch forsøkte å avvise og uthale det hele, og ved rettsarkivene om saken er verkets virksomhet og gjeldssituasjon ganske grundig dokumentert.^[9] Den 21. januar 1739 bestemte oberbergamtet på Kongsberg at Jens Bondorph ble bevilget rett til å drive på Ochsens vegne den del av verket som tilhørte fru Hübsch, inntil tvisten mellom de to var avgjort. Etter ytterligere noen års rettslig strid gikk Moss Jernverk på auksjon, og Henrich Ochsen overtok hele bedriften.^[10]

Råstoffene, verket og produktene

Masovn i drift, maleri av ovn fra Bærums Verk av Christian August Lorentzen (1749–1828)

Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, fra 1769, av Henrik Bech, motiv: Scævola brenner sin høyre hånd på et alter, oval laurbærkrans, platen har riflet bunn, meanderbord nederst og ramme av båndfletting med rosetter. Moss By- og Industrimuseum

Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, datert rundt 1721-1729, ukjent formgiver, motiv: Herremann gir ordre til en tjener, til høyre en hund. I bakgrunnen slott med rundt tårn, balustrader og trær. Utstilt Moss By- og Industrimuseum

Et jernverk på 1700-tallet representerte kapitalintensiv tungindustri av stor viktighet for landet, og det var en rekke utfordringer for å få en tilfredsstillende drift. Ved sekvestrasjonsforretningen i 1738 ble det nedtegnet hva Moss Jernverk hadde av driftsmidler, noe som sammen med forvalter Knud Wendelboes innberetning for ettertiden gir et godt bilde av virksomheten. I seksjonene under beskrives de ulike sidene ved driften av verket, fra opprettelse i 1704 til nedleggelse i 1874.

Malm

De gruvene som i henhold til verkets privilegier var forpliktet til å levere malm, kunne ikke levere tilstrekkelige mengder, så verkets direktør Peter Windt sikret i 1706 at Løvold gruve ved Arendal skulle levere 1000 tønner malm årlig. Kvaliteten av den leverte malmen var så varierende at det førte til en rettssak, som endte med at to bergkyndige skulle kontrollere at malmen var fri for gråberg. Gruvene ved Arendal var de viktigste for de norske jernverkene, da disse leverte om lag 2/3 av all jernmalm.^{[note 7]} Selv om de viktigste gruvene lå langt unna verket, ble allikevel transporten rimelig da den skjedde sjøveis.^{[note 8]}

I sin innberetning om verkets tilstand fra 1723 bemerket forvalter Knud Wendelboes at man måtte samle malm i 2–3 år for å få nok til en blåsning.^[11] I 1736 var, foruten noen mindre lokale gruver ved Moss, også de større gruvene Østre Buøy, Vestre Buøy, Langsæ og Bråstad i Agder tilhørende Arendalsfeltet underlagt Moss Jernverk. Ledelsen ved verket var imidlertid ikke påpasselig nok med å følge opp at gruvene leverte nok malm av god kvalitet.^[11]

I 1749 nevnes også Weding gruve ved Arendal. Malmen derfra utmerket seg ved sin allsidighet, og den karakteriseres som verkets beste. I tillegg til gruvene ved Arendal var Skien et sentrum for verkets gruvevirksomhet, og en rekke ulike gruver ble drevet der.^[12] Verket hadde kommisjonærer i Skien og Arendal som fulgte opp gruvene, lønnet gruvearbeiderne og passet på at de såkalte mutingsbrevene (driftstillatelse) ikke utløp. I de mange år Lars Semb var bestyrer ved verket, reiste han nesten hvert år til malmfeltene og bodde da hos de kommisjonærene som var verkets lokale representanter.^[13]

Trekull

Verket var helt avhengig av trekull som bøndene rundt verket produserte i kullmiler. Ved utgangen av vinteren 1719–1720 hadde restansene på bøndenes levering av trekull nådd totalt 28 000 lester. Forvalter Wendelboe anga at for årene 1709–1723 skulle det vært levert 70 995 lester, mens faktisk leveranse var 37 233 lester, altså en restanse på 33 726 lester.^[14] De manglende leveransene skyldtes dels at skogen var uthogd, dels krigen, men også at bøndene var motvillige til å overholde leveringsplikten.^[15]

Mangelen på trekull fortsatte under Ancher & Wærn, selv om de betalte bedre enn andre verk og ga premier til dem som leverte mer enn pålagt kvantum. Den viktigste årsaken til dårlige leveranser var at kulldrift nesten alltid var mindre lønnsomt enn annen utnyttelse av skogen.^[16] Under Bernt Anker forsøkte verket å få myndighetenes tillatelser til repartering (et bestemt kvantum for hver gård). Det fikk han ikke gjennom, og det var tydelig at myndighetene ikke ønsket å gå for hardt på bøndene for å få dem til å overholde leveringsplikten.^{[note 9]} For hele tidsrommet 1750–1808 mottok verket i gjennomsnitt 6 000 lester trekull, mens behovet ved full drift var over det dobbelte.^{[note 10]} Det meste av trekullet ble brent og levert av bøndene på vinteren, hver transport tok kun en lest, så det ble mange turer før alt var levert.^[17]

Vann

Wendelboe påpekte i sin rapport fra 1723 at det var mangel på vann. Dette skyldtes dels at fossen var uten demning som kunne samle opp flomvann, og dels at de andre brukerne av fossen (møller og sagbruk) brukte mer enn de skulle. Stoppet vanntilførselen til masovnbelgene, ville ovnen raskt slokne, og det gav store tap.^[18]

Ved de store arbeidene i 1750 fikk verket en stor vannrenne som gikk over kongeveien, den foregående hadde gått under veien. Vannrennen var 8–9 fot bred, 6 fot dyp og fallhøyden var 48 fot.^[19] Vannmangel ble da et mindre problem enn det hadde vært i verkets første år, men under en uvanlig tørke i 1795 begynte man å sprenge i Krapfos og bygge dammer ovenfor, noe bestyrer Lars Semb mente burde vært gjort lenge før. På selve jernverket (ikke innbefattet møller og sager) var det rundt 1810 totalt 24 vannhjul, en del av dem var svært store.^[20]

Verket

Selve jernverket besto av en rekke bygninger nord for elven i Moss. Huset med masovnene var den sentrale bygningen. Her sto det to 31 fot (om lag 9,5 meter) høye ovner under samme tak, men kun den østre var i bruk. I tillegg til selve masovnen fantes forskjellig tyngre utstyr som en vinsj til håndtering av tungt støpegods. På østsiden av masovnen lå formerhuset der det flytende jernet ble støpt. Ved masovnhuset lå et pukkhammerhus med en vanndrevet hammer for pukking av malmen. Det var to kullhus til masovnen, det vestre målte 56 x 25 alen (om lag 550 kvadratmeter) mens det østre målte 45 x 20 alen (om lag 350 kvadratmeter).^[21]

Brannfaren var stor, så det var også et sprøytehus med en dobbelt brannsprøyte (to slanger) på området. Øst for formerhuset var en kleinsmie hvor finere smiearbeide ble utført. Ved sjøen var det anlagt en brygge med en stor 8-laftet sjøbod med to overloft. Verkseieren bodde i en stor hovedbygning med 9 beboelsesrom over to etasjer. I et annet toetasjes hus var det skrivekammer, dvs. kontorer. I tillegg var det andre bygninger, som uthus for hester, låve, høyloft og ti boliger for arbeiderne. Viktig for verket var også bro-sagen, hvor det var tillatt å sage nødvendig trelast for nybygg, reparasjoner osv. Verket kunne sage 12 900 bord på bro-sagen, videresalg var imidlertid strengt forbudt og medførte inndragelse.^[22]

I tillegg til ulike utvidelser og fornyelser gjennom de 170 år verket var i drift, måtte deler av anlegget også gjenoppbygges etter branner. I 1760-årene brant for eksempel det kostbare hammerverket, og nedre hammer sto nyreist i 1766.^[23]

På flere områder var Moss Jernverk teknologisk i front. Det var første verk i Norge med høye masovner,^[24] kanonstøperi, spikerfabrikk og valseverk, det siste reist i 1755 etter engelsk forbilde og til den betydelige kostnaden av rundt 12 000 riksdaler.^[25]

Produktene

Ved etableringen av Moss Jernverk ble det planlagt å produsere ammunisjon. Ifølge Wendelboe gikk det meste av jernet frem til 1723 til granater og kuler, kun en mindre del var rujern for videre bearbeidelse ved hammerne. I en oversikt fra Landetatens Generalkommissariat (landforsvaret)^{[note 11]} fra 2. mai 1720 gis følgende oversikt:

Ammunisjonsleveranser fra Moss Jernverk

Leveringstidspunkt	Mengde	Type ammunisjon
18. juni 1714	2 000	24-pundige ovale jerngranater
22. mars 1715	3 000	24-pundige kuler
	5 330	10-pundige håndmørse-granater
31. januar 1716	800	200-pundige granater
	9 000	100-pundige granater

Prisen for den grovkalibrede ammunisjonen var angitt til 11,5 riksdaler for skippundet, mens den for smågranatene var 14,5 riksdaler, altså ganske store summer totalt.^[26] Ifølge kontrakten fra 1716 leverte verket inntil 1720 totalt rundt 2 500 skippund til en verdi av nesten 30 000 riksdaler. I 1713 var det ellers produsert 1000 geværløp.^[27]

I tillegg til den militære produksjonen var det en mindre og variert sivil produksjon. Moss Jernverk produserte ambolter, hjulstokkringer, smidde sagblad, støpte gryter, munkepanner, vaffeljern og bryggepanner. Verket leverte også spesialarbeider, som en hel sukkerovn til et større sukkerraffineri på Fredrikshald i 1750-årene. På 1800-tallet ble det også laget strykejern.^[28] Tønnebåndsjern var et av hovedproduktene i Bernt Ankers tid og ble også eksportert.^{[note 12]}

Verkets produksjon av jernovner (ofte feilaktig kalt kakkelovner) er spesielt interessant, både fordi flere er bevart og fordi ovnene var kunstnerisk dekorert. Flere av ovnene ble av kunsthistoriker og riksantikvar Arne Nygård-Nilssen anslått å være formgitt av Torsten Ottersen Hoff, en anerkjent ovnskunstner, som tok borgerskap som billedhogger i Christiania i 1711 og virket der til sin død i 1754.^[29]

Etter å ha overtatt Moss Jernverk investerte Ancher & Wærn også i opprustning av ovnsproduksjonen. Gjennom en av sine forbindelser i København fikk de Henrik Lorentzen Bech (1718–1776) til å komme til Moss, hvor han arbeidet med ovnsformer fra sankthans 1750 til året etter, og deretter nesten hele 1769.^{[note 13]} Fra Bechs siste periode ved verket er det kjent tre hovedformer; «Medaljongen», «Herkules» og «Altertavlen», Moss Jernverk produserte etter disse meget populære formene i årene som kom.^[30]

Kanonleveranser til Landetaten 1754-1761

Kaliber	København	Rendsborg	Glückstad	Christiania	Fredrikstad	Fredrikssten	Christiansand
18 / 12 / 6-punds	42 / 171 / 5	9 / 59 / 0	11 / 29 / 0	0 / 34 / 0	10 / 37 / 0	8 / 20 / 0	0 / 5 / 0

I tillegg til kanonleveransene i tabellen over ble det produsert 29 stk. 12-punds kanoner, som sank under transport i 1759.^[31][32] Kvaliteten på kanonene hadde fra Bernt Ankers tid vært god, ifølge Lars Semb hadde ingen sprukket på 30 år.^[33] Under Ancher & Wærn ble kanonene merket «AW», mens senere ble «MW» brukt. En vanlig inskripsjon på kanonene var «Liberalitate optimi» (ved den nådigstes velvillige gavmildhet), som viste til privilegiet og det store lånet fra statskassen.^[33]

Moss Jernverk leverte kanoner helt opp til 36-pund, men også 1/8-punds, som var å anse som leketøy. I 1789 fikk man mistanke om at 18-punds og 12-punds kanoner fra Moss Jernverk ikke var pålitelige, og prøveskyting på flere steder bekreftet mistanken. Dette bidro til at man gikk over til svenske kanonverk, og kanonene fra Moss ble etterhvert utfaset.^[34] Så sent som i treårskrigen 1848–1850 ble imidlertid bastionene ved Fredericia i Danmark bestykket med 12-pundere fra Moss Jernverk.

Samfunnet på verket

Arbeiderboliger for Moss Jernverk

Arbeiderboliger for Moss Jernverk

Moss Jernverk var et samfunn i seg selv der det lå nord for byen Moss. Lederen av bedriften ble vanligvis betegnet som forvalter, og den første var Niels Michelsen Thune, fra verkets oppstart og til 1716. I tillegg til Thune var en Peder Windt direktør i årene 1706-1708. Etter Thune overtok sannsynligvis Knud Wendelboe. Han nedtegnet flere utfyllende rapporter om verket. Etter sekvestrasjonsforretningen overtok Jens Bondorph, men da Ochsen solgte verket, het forvalteren Wichman.

Arbeiderne var mer anonyme, men typisk for den høyteknologi som datidens jernverk var, så kom de fleste av dem fra andre land. Navnene bærer preg av Sverige og Tyskland. Hvor viktig fagarbeidere var for verket, vises ved at Hübsch i et brev til kongen 27. desember 1719 forteller at han, mens krigen pågikk og verket lå uvirksomt, fremdeles måtte betale sine arbeidere for ikke å miste dem.^[35]

I 1730-årene var det mangel på arbeidskraft, og arbeiderne utnyttet det ved å streike og kreve høyere lønn ved sekvestrasjonsforretningen i 1738. Forholdene for de fleste arbeiderne var allikevel skrinne. Carl Hübsch skrev i 1738 at verket ikke førte noen oversikt over de arbeiderne som bygde hus på verkets grunn, da de var så fattige at man uansett ikke kunne få noen grunnleie av dem.^[36]

Jernverkssamfunnet hadde på flere plan et anstrengt forhold til byen Moss; ett var verkets privilegier ved tollfri innførsel av matvarer, hvor byens borgere ellers måtte betale konsumsjonsskatt av alle varer som passerte bygrensen. Et annet var både bruken av vannet i Mossefossen og broen over fossen, vedlikeholdet av den var pålagt byens borgere, noe de fant urettferdig. I tillegg til disse gnisningspunktene kom jurisdiksjon. Jernverket hadde domsmyndighet over sine arbeidere, med bergamtsretten på Kongsberg som appellinstans, noe byfogden i Moss mislikte.^[37] I praksis ble sakene nesten alltid gjort opp lokalt, ved såkalt verksdom.^{[note 14]} To gutter som hadde stjålet poteter fra en bondegård, ble av foreldrene avstraffet med pisk i verkets fengsel, noe foreldrene tilsynelatende var fornøyd med og videre: «ydmykt anholder at straffen ikke blir anderledes, og at drengene blir befridd fra å reise til Kongsberg for der å avstraffes».^[38]

Sogneprest Christian Grave i Rygge og Moss var heller ikke positiv til verket, noe en uttalelse av han fra 1743 viser:

Ved Mosse Bye ligger Mosse Jernværk, tilhørende Hr. Stiftsamtmand Ochsen udi Kjøbenhafn, som har fremfor andre Verks Ejere udi Norge den selftagene Frihed imod Bergambtes Resolution, at hand ingen Offer eller Kjendelse giver deraf til Geistligheden paa Stædet.^[39]

Verket hadde også et stort behov for ufaglært arbeidskraft, og mange kvinner arbeidet der, eksempelvis trillet en Thore Olsdatter malmkjerring slagg, jord og stenkull for 10 skilling dagen. Kun i det kirkelige var jernverksarbeiderne underlagt den lokale administrasjon. De var fritatt for militærtjeneste, men dannet et eget korps i urolige tider.^[40] Verket gav i 1786 tillatelse til at to vertshusholdere kunne drive sin virksomhet innen verksområdet, etter opptrukne regler og mot en årlig avgift som skulle gå til verkets fattige. Vertshusholderne fikk ikke skjenke mot pant i matvarer, nattesvir, kortspill eller dans var også forbudt, og vertshusene måtte stenge klokken 22 om kvelden.^[41]

Bestyrer Lars Semb opplyste i 1809 at skolen på verket var opprettet om lag 40 år tidligere, altså rundt 1770. Før den tiden hadde barna gått på skole inne i Moss. Fra andre kilder er det imidlertid kjent at verket allerede i 1758 lønnet skoleholder Andreas Glafstrøm med 6 riksdaler i måneden. I 1796 averterte verket etter en lærer, og i annonsen sto blant annet at han skal: «fremvise gode Attester om sin Skikkelighed og Duelighet til at informere Børn i at læse, skrive og regne».^[42]

Moss Jernverk hadde fra slutten av 1700-tallet «skole- og fattigkasse». Arbeiderne ble trukket om lag 2 % til dette, de fikk da fri legehjelp og medisiner, men kun for seg selv, ikke til familien. I 1790 ble en kvinne sendt fra verket til København for å utdannes til jordmor. Hun arbeidet siden som jordmor ved verket og i distriktet frem til 1816.^{[note 15]}

Verkets fattigkasse ga en liten understøttelse til enker, barn og utslitte arbeidere – mest i form av husvære og varer. Det synes som om verksledelsen ikke ønsket faste regler for støtten, det skulle komme som nådegaver, og Bernt Anker var svak for slike gester.^[43] Antall fattige skiftet over tid. I 1820 anga Lars Semb antallet til 30. Verkets mange gruvearbeidere hadde ingen plikter eller rettigheter i skole- og fattigkassen, men verkseieren pleide å ta seg av dem.

Etter århundreskiftet gikk antallet utenlandske arbeidere ved verket ned. Manntallet i 1842 viser at det var 270 personer på verket, åtte svensker og to tyskfødte: forvalter Ignatius Wankel og hans bror Frantz. I 1845 gikk flere av arbeiderne ved verket med i Moss bys Maadeholdsselskab, og året etter var antallet verksarbeidere i foreningen hele 30. Arbeidere fra verket var også aktive i Thranebevegelsen. Det ble dannet en lokal forening ved Marcus Thranes besøk i byen 16. desember 1849.^[44]

Tiden med Ankerne

Ancher & Wærn

Svensk mørser, tilsvarende ble produsert ved Moss Jernverk

Foto: Raphael Saulus

12-punds kanon støpt ved Moss Jernverk i 1762, den ble funnet og gjenvunnet i Vardø i 1970 og står i dag utstilt ved Moss Jernverks gamle administrasjonsbygning, Konvensjonsgården, i Moss

Detalj fra 12-punds kanon, AW står for Ancher & Wærn

Detalj fra 12-punds kanon, den bakre del av kanonen, kongelig monogram og hull for lunte til avfyring

Jernovn produsert ved Moss Jernverk, ovnen står i andre etasje i verkets gamle administrasjonsbygning, Konvensjonsgården

Detalj av jernovn produsert ved Moss Jernverk, ovnen står i andre etasje i verkets gamle hovedbygning

Ochsen solgte verket i 1748^{[note 16]} for 16 000 riksdaler^{[note 17]} til Erich Ancher og Mathias Wærn, som begge kom fra Fredrikshald, hvor de drev en betydelig virksomhet med tobakksfabrikk og såpeproduksjon.^[45] Det kan ha vært flere grunner til at Ancher & Wærn kjøpte verket; det gav prestisje, det gav firmaet et videre grunnlag i dårlige tider, tollpolitikken kunne endres så innførsel av varer fra Sverige ble dyrere, men det viktigste var nok verkets potensial for produksjon av krigsmateriell.^[46]

Da Ancher & Wærn kjøpte verket, var det i dårlig stand, og de to måtte investere kraftig for å kunne produsere store kanoner. Allerede i april 1749 skrev de til Landetatens Generalkommissariat om å anlegge et kanonstøperi ved verket. Kong Frederik V var positiv, men ifølge Anchers senere beretninger skjedde gjennombruddet under kongens besøk i Norge sommeren 1749.^[47] Kongen besøkte Erich Ancher i Fredrikshald og var hele tre ganger innom Moss, så det er naturlig å tro at kongen både beså jernverket og ble innført i planene om kanonproduksjon.^[48]

I løpet av høsten 1749 ble Ancher & Wærn sin søknad om privilegier til kanonproduksjon behandlet av Landetatens Generalkommissariat, støttet av firmaets representant Johan Frederik Classen. Den 5. november 1749 fikk Ancher & Wærn privilegium exclusivum, en 20 år lang eksklusiv rett til støping av jernkanoner og mørsere (morter). Detaljene i kontrakten ble opprettet 7. februar 1750.

Blant de mange punktene i kontrakten var et forskudd på 20 000 riksdaler (14 000 umiddelbart og 6 000 etter prøvestøping) og krav om at to 12-pundige kanoner skulle produseres og prøves før hele forskuddet ble utbetalt. Hvert år skulle så minst tyve 18-pundige og tredve 12-pundige kanoner prøves av kyndige artillerioffiserer før levering. Prisen ble satt til 12 riksdaler, 48 skilling pr. skippund.^[49]

Arbeidet med kanonproduksjon begynte allerede i 1749. To kanoner ble støpt, men begge revnet under prøveskytingen.^[50] Våren og sommeren 1750 pågikk et arbeid med å sette i stand og utvide verket. Ansatte ved verket ble sendt til utlandet for å lære prosessene, og nye fagfolk ble hentet inn fra utlandet. Det ble produsert mindre kanoner det året, men støping av 12- og 18-pundere for den avgjørende prøveskyting sto i stampe grunnet den stadige kullmangelen; til produksjonen av så stort skyts trengtes begge masovnene. Utover vinteren og våren 1751 kom ytterligere problemer til, og de to første 12-pundere var ikke ferdigstøpt og klar for prøveskyting før ved årsslutt. Den 18. desember kom oberst Kaasbøll fra Christiania for å følge prøveskytingen, resultatet var imidlertid at begge revnet ved den kraftigste ladningen. Verket la skylden på manglende fagarbeidere, og Mathias Wærn ba i et brev av 14. april 1751 broren Morten Wærn, på reise i Frankrike, om å forsøke å skaffe en erfaren kanonstøper.^[51]

I januar 1752 sendte Erich Ancher et langt brev til generalkommissariatet, som omhandlet de ulike problemene med kanonproduksjonen, med forslag til løsninger. Kanonene burde støpes med tykkere gods, mindre vilkårlig prøving og et fast rentefritt forskudd på 50 000 riksdaler (inklusive de utbetalte 14 000 og de lovte 6 000). Ifølge Erich Ancher hadde firmaet tapt rundt 10 000 riksdaler på foretakendet, og om myndighetene i København så ønsket, kunne de gjerne avslutte, kanonfabrikasjonen var igangsatt for fedrelandets beste. Den 30. august 1752 ble det avgitt kongelig resolusjon at Moss Jernverk skulle få et utvidet forskudd, med pant i verket og med vellykket prøveskyting, nå i København, som betingelse.^[52]

Den 17. april 1753 ble to 12-punds kanoner fra verket prøveskutt i København, den ene sprakk, mens den andre holdt. For å få tilfredsstillende leveranser av kull arbeidet verket med utvidelse av cirkumferensen, og den 27. august 1753 var en kommisjon i Moss for å forhøre seg med fogder, lensmenn og andre om gårder, skog og avstand til verket.^{[note 18]} Ved kongelig resolusjon av 20. mai 1754 ble imidlertid kun verkets gamle cirkumferens bekreftet, det ble altså ingen utvidelse, og omlandet som var angitt ved opprettelsen, forble uendret inntil verket ble nedlagt.^[53]

Avslaget og de mange andre problemer gjorde at Ancher sendte en lengre petisjon til kongen personlig, datert 28. juli 1754, hvor han gav en utførlig beskrivelse av alle vanskeligheter verket hadde møtt ved etablering av kanonproduksjon.^[54] Petisjonen inneholdt følgende hjertesukk:

Hvor mange ganger har vi ei ønsket aldri å ha fått det innfall å støpe kanoner?^[55]

Etter en lengre utredning anmodet Ancher kongen i petisjonen om ny cirkumferens, ettergivelse av tienden og at verket skulle få tilbakeført gamle kasserte kanoner (de kunne smeltes om og jernet benyttes på ny). I november 1754 tok kongen stilling til saken, tilbakeføring av kasserte kanoner ble innvilget, men i hovedsak var svaret ja til mindre vesentlige punkter og utsettelse av de avgjørende. Fra 1755 gikk det så gradvis bedre med støpingen. Selv om det i 1756 ikke ble støpt en eneste større kanon som ble godkjent, var kampen mellom jernverkseierne og generalkommissariatet i ferd med å opphøre.^[56]

Konflikt og brudd mellom Ancher & Wærn

Mens Erich Ancher bodde i Fredrikshald og skjøttet kompanjongenes fabrikker der, var det Mathias Wærn som fra 1750 ledet den daglige drift på Moss Jernverk. Det er sannsynlig at Ancher ga Wærn skylden for problemene med kanonproduksjonen, i hvert fall ble virksomheten i Fredrikshald solgt i 1756, og Ancher flyttet til Moss. Totalt antall leverte kanoner i årene 1749-1756 under Wærn var ikke mer enn 32.^[57] Verket skal ha hatt en gjeld på 150 000 riksdaler da Ancher flyttet dit i 1756.^[58]

Under Anchers ledelse synes verket å gå bedre. I årene 1757-1759 ble det støpt 86, 99 og 106 12-punds kanoner uten feil, mens først i 1760 ble det levert et større antall 18-punds kanoner.^[58] Ancher sendte sine to sønner (Carsten Anker og Peter Anker) utenlands for å studere. I Glasgow ble de utnevnt til byens æresborgere, og den kjente professor Adam Smith skrev anerkjennende om dem.^{[note 19]} På bergseminaret i Freiberg fikk de en grundig utdannelse for senere virke ved jernverket.^[59]

Forholdet mellom Erich Ancher og Mathias Wærn ble dårlig etter at Ancher flyttet til verket, og i 1761 søkte Ancher kongen om kommissærer (meglere) til å dele mellom dem, noe som ble innvilget 5. juni 1761, med en påfølgende foreløpig ordning ti dager senere.^{[note 20]} Wærn gikk imidlertid straks fra forliket, og en årelang prosess begynte, hvor flere fremtredende personer ble involvert, blant annet den anerkjente juristen Henrik Stampe.^[60] Konflikten mellom de to forretningspartnerne ble først endelig avgjort i Anchers favør av bergamtsretten i 1765, og endelig oppgjør mellom partene ble undertegnet 17. mars 1766. Fra den tid var så Erich Ancher eneeier av Moss Jernverk.^{[note 21]} Moss Jernverk var på denne tiden godt drevet og fikk rosende omtale av en kjent fransk bergverkskyndig.^{[note 22]}

I 1760-årene ble ordrene for kanonproduksjon mindre. Danmark-Norge hadde dårlige statsfinanser, noe som kom til å ramme Moss Jernverk spesielt, da det var avhengig av rustningsproduksjonen.^[31] Verket hadde mye gjeld, og Erich Ancher var avhengig av sin bror Christian, og etter hans død brorens firma Karen sal. Christian Anchers & Sønner.^[31] I forbindelse med det endelige oppgjør med Mathias Wærn måtte Erich Ancher utstede en pantobligasjon som senere skulle gi han mye problemer.^{[note 23]}

I forbindelse med pantobligasjonen måtte Ancher oppgi bergamtsretten og underlegge seg Moss bys jurisdiksjon. En rekke aktiva ble også pantsatt. Verket fikk tiendefrihet for årene 1765–1770, det betød imidlertid lite da det var kompensasjon for et kostbart hammerverk som hadde brent ned.^[61] Utover 1770-årene ble Erich Anchers gjeldsproblemer med jernverksdriften stadig større, hans eiendommer ble suksessivt pantsatt eller solgt, inntil han til sist måtte gi opp den 22. november 1776 og overdra Moss Jernverk til sine søskenbarn Bernt og Jess Anker.^[62]

Bernt og Jess Anker (1776–1784)

Med brødrene Bernt og Jess Anker fikk Moss Jernverk eiere med en helt annen finansiell soliditet enn forgjengerne.^[63] Brødrene Anker forsøkte allikevel å få så gunstige vilkår som mulig fra sin viktigste forretningsforbindelse, som var staten, og da var fetteren Carsten Anker som embetsmann i København paradoksalt nok (med tanke på at verkets forrige eier var Carstens far) god å ty til. Verket måtte også leve med konkurranse, spesielt fra Fritzøe Jernverk, da dets monopol på kanonstøpning var utgått. De første årene var det den yngste av brødrene, Jess Anker, som bodde på jernverket, med tittelen «Proprietair af Moss Werk», Jess fullførte oppføringen av hovedbygningen, som var påbegynt av hans onkel Erich Ancher.^[64]

Fra 1776 tok kanonstøpingen under de nye eierne seg opp, etter noen års stillstand, og det ble forbrukt mer kull enn noensinne, inntil 10 000 lester om året.^[65] I forbindelse med en forpaktningskontrakt som Jess Anker inngikk med familiefirmaet i 1781, ble verkets regnskapsmessige nettoverdi anslått til 177 689 riksdaler.^{[note 24]} Ankerbrødrene hadde ikke gjort opp boet etter sin far Christian Anchers død i 1767: i praksis ble det styrt av Bernt Anker, og han løste ut sine brødre i 1783 og tok da også over Moss Jernverk ved en sum på 80 000 riksdaler til Jess Anker.^[66]

Bernt Anker (1784–1805)

Bernt Anker, 1746-1805. Kammerherre, konferensråd og handelsmann, fra Danmarks Riges Historie, bind 5

Tegning av Konvensjonsgården og fossen, av J.W. Edy

Annonse for Moss Jernverks produkter i avisen Norske Intelligenz-Seddeler våren 1787, annonsen ble innrykket flere ganger

Konvensjonsgården eller Verket nr. 1 som den også kalles, var administrasjonsbygning på Moss Jernverk. Det er et toetasjes murhus og oppført av Erich Anker. Bygningen ble påbegynt i 1756 og fullført i 1778.

Foto: Chris Nyborg

Bernt Ankers direkte overtakelse av Moss Jernverk (han hadde i realiteten kontrollert driften allerede fra den tid onkelen solgte) markerte verkets siste storhetsperiode, og det var også et markant brudd i og med at eieren ikke bodde på verket.^[67] Den første forvalteren på verket var Lars Semb, en danske fra Thyholm i Jylland. Han var ved verket resten av sitt arbeidsliv, og hans kopibøker gir et godt bilde av driften. I 1793 var det 278 mennesker som bodde på verket; det var mellom 150–200 på Verlesanden, i Moss by og på Jeløyen som levde av bedriften. I tillegg kom alle som arbeidet med å bryte malm i gruvene og med hogst og brenning av trekull.^[68]

I Bernt Ankers store samling av ulike eiendommer tilknyttet skogbruk og malmutvinning var Moss Jernverk den med størst verdi.^[67]

Moss Jernverk aktiva 1. januar 1791^[69]

Post i regnskapet	Verdi i riksdaler
Masovnene med malmpukkhammer, formeri og to kullhus	10 000
Skjærverket, til kanonene	250
Bormaskinene, til kanonene, med smie til borvessing	4 360
Stangjernshammeren med kullhus	2 500
Valseverket	5 000
Spikerfabrikken, med 3 vannhammere, herder og redskap til 10 håndspikersmeder	1 800
Kniphammeren og materialsmien	1 500
Sjøboden eller «Magazinet» til verkets produkter og kornvarer	1 200
Hovedvåningshuset, med lagård og hage	8 500
Våningshuset ved masovnene	4 000
Arbeidernes våninger	1 750
Verkets mølle ved hovedbygningen	1 500
Øvre stangjernshammer	650
Kihlsgruven i Kamboskogen	300
Knalstadgruvene i Vestby	620
Drammens-gruvene	400
Skiensgruvene (13)	8 575
Arendals- og Holt sogns-gruvene (17)	5 260
Egersunds gruver (8)	1 100
Sjødalsgruven ved Nesodden	140
Jordegods på landet; Rosnes, Krosser, Skipping, Helgerød og Mosseskogen	5 820
Malmbeholdning ved verket	12 300
Malmbeholdning ved gruvene og lasteplassene	19 000
Kanoner på lager	3 120
Forskjellig, delvis spesifisert, jern på lager	5 800
Sjøbodvarer	2 000
Trekull på lager, vel 30 lester	32
Jernvarer til forhandling hos Carsten Anker i København	7 400
Stenkull på lager	1 635
Huseby sag på verket	800
Sag og kvernbruket i Moss; det Træschowske (8 850) og Brosagene (1 300)	10 150
Beholdninger av tømmer og trelast	15 156
Kullbøndenes gjeld	19 760
Oeconomi og Commercekollegiets gjeld	26 625
Admiralitetets gjeld	2 975
Arbeidernes gjeld	2 580
Dubiøse debitorer	15 280
Til sammen 110 poster på i alt	258 480

Opp mot verdiene listet over sto gjeld, totalt 15 kreditorer med 89 000 riksdaler utestående, hvor den største posten var det faste lån på 50 000 fra statskassen. I tillegg skyldte Moss Jernverk «moderkonsernet» Karen sal. Christian Anchers & Sønner 26 680 riksdaler. Totalt lå det altså verdier rundt 170 000 riksdaler i Moss Jernverk ved inngangen til 1791.^[70]

Bernt Anker hadde høye tanker om sin egen rolle i å bringe jernverket på fote. I sin selvbiografi fra 1800 skriver han: «de forrige Eiere ødelagdes ved Kanon-Leverancer, da de fleste idelig sprang under Prøven. I 1783 antager Bernt Anker sig Verkets Bestyrelse. Han reiser selv til alle Kanonverker i Sverige og til det store Caronske i Scotland. Beriget med Kundskaber gjør han nye Indretninger, og fra den Tid begynner Kanonerne at holde. Men da man til Krigsskibene fordrer de sværeste Kanoner, men af liden Vægt, saa have Jernkanonerne ikke kunnet udholde Prøve, indtil Bernt Anker i forrige Aar leverede endog saadanne svære Kanoner til det Kongelige Admiralitet i kjøbenhavn, der ikke alene holdt Prøve, men endog befandtes ypperlige og fejlfrie.»^[71]

Anker hevdet at firmaet hadde tapt 150 000 riksdaler på verket da han overtok det alene, og han gjennomførte en nedskjæring av driftsutgiftene. I tillegg førte større driftskapital til ulike besparelser.^[72] Under Anker nådde verket aldri tidligere høyder med hensyn til produksjonsvolum, innovasjon og kunstnerisk utsmykning av produktene,^[73] men økonomisk gikk det bra de første årene, som tabellen under viser.^[74]

Moss Jernverk, overskudd 1791–1805

Årstall	Overskudd	Derav sag/kvernbruk	Uttak av Anker
1791	14 638 rdl	4 346 rdl	Intet
1792	15 012	6 770	Intet
1793	24 072	14 938	Intet
1794	14 002	8 580	Intet
1795	14 746	9 015	Intet
1796	15 851	7 463	Intet
1797	23 061	10 344	Intet
1798	19 443	9 493	6 018
1799	27 430	12 243	35 107
1800	25 443	13 573	26 105
1801	28 221	15 965	30 957
1802	40 690	26 453	26 410
1803	34 277	20 141	32 178
1804	33 020	18 226	40 964
1805	39 981	20 635	Intet

Produksjonen av jern ble fremdeles styrt av tilgangen på trekull; når det var gode tider for trelasthandelen, leverte bøndene heller tømmer til sagene enn å produsere trekull og trosset derved leveringsplikten.^{[note 25]} Tabellen over viser også at Moss Jernverks inntekter var omtrent likt fordelt mellom produksjon av jern og trelast. I 1793 måtte verket la en ordre på 22 kanoner gå til konkurrenten Fritzøe Verk grunnet manglende trekull.^[75] Den viktigste grunnen til de gode økonomiske tidene som tabellen viser, var urolighetene i Europa,^[68] revolusjonskrigene (1792–1802) og Napoleonskrigene (1803–1815), og at kongeriket Danmark-Norge klarte å holde seg nøytralt inntil 1807.

For ettertiden har Moss Jernverks periode under Bernt Anker stått som den store, blant annet basert på omtaler som denne: «En av de skjønneste anlegg i staten som fremmede beundrer, er Moss Jernverk.»^[76] For kanonproduksjonens del var høydepunktet passert, den var aldri omfattende i hans tid, og det ble ikke støpt noen grovkalibrede kanoner mellom 1789 og 1797.^[77] Det meste av produksjonen synes å ha vært tønnebåndsjern, spiker og ubearbeidet jern. Det ble heller ikke foretatt større forbedringer eller utvidelser; de to masovnene som lenge var ansett som skrøpelige, fikk duge så lenge Bernt Anker levde.

Det Bernt Ankerske Fideikommiss (1805–1820)

Karronade, kortløpet skipskanon med stort kaliber, brukt til angrep på kort hold, en del slike ble støpt ved Moss Jernverk i krigsårene 1807–1814

Wedel-Jarlsbergmonumentet på Dronningberget på Bygdøy i Oslo er utført av billedhugger Hans Michelsen i 1845

Ved Bernt Ankers død i 1805 ble hans forretningsimperium lagt inn i et fideikommiss (en type stiftelse), hvor bestyreren Lars Semb ved Moss Jernverk var en av tre i styret. I driften av verket fikk Semb temmelig frie hender i årene som kom.^[78] 1805 var et svært godt år for verket, men i 1807 endret situasjonen seg ved at Danmark-Norge ved Royal Navys dristige angrep på København (også kjent som «flåteranet») ble trukket inn i Napoleonskrigene. Moss Jernverk ble en helt sentral bedrift i krigsårene da behovet for kanoner til krigsskip, festninger og hæren var stort. På grunn av tapet av krigsskip ved «flåteranet» måtte nye mindre krigsskip for den såkalte kanonbåtkrigen bygges, og en vesentlig del av dem fikk kanoner fra verket.^[79] Ved utbruddet av krigen forsvant også problemene med mangel på trekull, dels på grunn av manglende trelasteksport og dels grunnet bøndenes patriotiske sinnelag.

Bestyrer Semb begynte allerede høsten 1807 med støping av 3- og 6-punds kanoner, og i løpet av vinteren ble masovnene satt i stand så støping av store 24-punds kanoner til sjøetaten kunne begynne i februar. Det var også behov for kanoner til fartøyene som ble bygget for kaperfarten, for kaperskipet «Christiania» leverte for eksempel verket to stykk 6-punds kanoner, fem stykk 12-punds kanoner og fire stykk 18-punds karronader (korte kanoner for skip). Det ble støpt 18-pundere til landetaten, som blant annet Slevik batteri i Onsøy ble utrustet med.^[80]

1808 ble et godt år økonomisk for verket, men grunnet den harde driften og tidlig vinter ble masovnene svært slitt, den østre ble brukt for siste gang i 1809. Dette året gav et vesentlig dårligere resultat, det var igjen kullmangel, og underernæring gjorde at en god del av de ansatte ble syke og døde i epidemier. Bestyrer Semb angav at en fjerdedel av arbeiderne døde i 1809, deriblant en kanonborer og den beste kanonformeren. En del produkter måtte for lang tid fremover utgå av produksjonen grunnet mangel på folk eller fagfolk.^[81] I 1810 ble det støpt rundt 50 korte 18-punds kanoner for utrustning av noen brigger; disse var de siste grovkalibrede kanoner som ble laget ved Moss Jernverk.

Selv om forholdene var dårlige var det Moss Jernverk som i disse årene ga overskudd til fideikommisset, mot slutten av krigen var det basert på tømmeret som sagene leverte. Når det gjelder selve verket, var masovnene ikke i drift fra april 1812 til juli 1814, produksjonen i smiene ble drevet med jern fra lager eller fra andre norske jernverk, særlig Hakadals verk. Forsyningsproblemene var store grunnet blokaden fra den britiske flåten, den lokale rederen David Chrysties brigg «Refsnes» ble for eksempel oppbrakt under forsøk på å hente en større last med korn i Aalborg.^[82]

Ved Kielfreden, hvor kongen av Danmark-Norge måtte avstå Norge til kongen av Sverige, oppsto en ny situasjon, og Sjøkrigskommissariatet i Christiania forhørte seg hos verket om kapasitet for våpen til landets forsvar. Moss Jernverk var imidlertid så nedkjørt at det i 1814 kun ble levert en del ammunisjon. En del tønnebånd ble produsert, og verket ga et overskudd på 37 000 riksdaler, en sum som imidlertid ikke kan sammenlignes med foregående års, da inflasjonen grunnet krigen var stor.^{[note 26]}

Etter fredsslutningen i 1814 forverret situasjonen seg for verket igjen. Ved Danmark-Norges oppløsning ble jernmonopolet avskaffet, og konkurransen fra svenske og spesielt engelske jernverk, som produserte jern på nye og rimeligere måter, var svært hard.^{[note 27]} Det var også dårlige tider for trelasthandelen, og for 1817 var ikke overskuddet mer enn 6 000 spesiedaler, det dårligste resultat bestyrer Lars Semb hadde levert i de 33 år han hadde styrt verket.^[83]

Den økonomiske situasjonen for Bernt Ankers fideikommiss ble stadig dårligere under og etter Napoleonskrigene. Den 13. desember 1819 måtte bestyrer Lars Semb sammen med de andre administratorene undertegne en ansøkning til kongen om å utnevne skiftekommissærer for virksomheten. En del av virksomheten ved Moss Jernverk ble skilt ut ved auksjon, men Bernt Ankers bror Peder Anker, ved svigersønnen Herman Wedel-Jarlsberg, kjøpte hoveddelen,^{[note 28]} for 30 330 spesiedaler.

Peder Anker (1820–1824)

Moss Jernverk var i noen få år til knyttet til familien Anker. Peder Anker bodde aldri på verket, men på den gedigne Bogstad gård, og bedriften ble drevet av Lars Sembs sønn Andreas Semb, i samråd med Ankers svigersønn grev Herman Wedel-Jarlsberg.^[84] Anker eide allerede Bærum Jernverk, og driften i Moss ble tilpasset dette. I 1824 ble en ny masovn oppført, bortsett fra dette så skjedde ikke så mye ved verket i de få år under Peder Anker. Ved Ankers død ble Moss Jernverk overtatt av datteren Karen og hennes mann grev Herman Wedel-Jarlsberg.

Moss Jernverk i næring, kultur og politikk

For byen Moss og omland var verket utvilsomt av stor betydning, både for den gryende industrien og for landbruket. En rekke ulike redskaper kunne produseres, noen i serie, mens andre ble laget på bestilling. Verkets tekniske kompetanse må også ha vært en drivkraft i distriktets næringsutvikling.^[85]

Moss Jernverk var ikke bare en bedrift som bearbeidet jernmalm, det var også et møtested for datidens ledende skikt innen næringsliv, kultur og politikk.^{[note 29]} Sitt første kongebesøk hadde verket med stor sannsynlighet allerede i etableringsåret 1704, da den dansk-norske kongen Fredrik IV besøkte Moss to ganger. Landeveien til Christiania, den Frederikshaldske Kongevei, gikk dessuten tvers gjennom verket, og etter 1760 er verket bredt omtalt i reiselitteraturen.

Den nye hovedbygningen (konvensjonsgården) sto ferdig i 1778, og var svært representativ. Det må òg nevnes at spesielt Bernt Anker, landets rikeste mann, var en meget gjestfri eier.^{[note 30][86]} Blant de fornøyelser som Anker gav sine gjester, var amatørteaterforestillinger på et teater han hadde latt innrede på verket. Bernt Anker spilte selv hovedrollen, som forfatter, instruktør og skuespiller.^[87]

I 1787 var for eksempel den søramerikanske greven av Miranda gjest og besiktiget verket, fossen, parken og kanonstøperiet. I 1788 var kronprinsen (den senere kong Frederik VI) og prins Karl av Hessen på besøk. Dette var rett før felttoget mot Sverige, det som senere ble kjent som tyttebærkrigen, og de kongelige fikk både se kanonstøping, boring og en kanonprøve hvor Bernt Anker selv tente lunten.^[88]

Moss Jernverks sentrale posisjon på denne tiden vises ved at Anker involverte det i nye og dristige fremstøt, høsten 1791 lå for eksempel den første norske ostindiafarer (handelsfartøy som seilte til Asia), «Carl, Prince af Hessen», for utrustning ved verket. Foretaket var omfattet av enorm interesse, og avisen Norske Intelligenssedler brakte jevnlig hyllingsdikt og nyheter om turen. Fartøyet returnerte med en stor last pepper, kaffe, sukker, arak og annet den 30. april 1793.^[89]

Gjestfriheten ved verket fortsatte etter Ankers død, og ved Christian Augusts gjennomreise til Sverige i 1810, hvor han var valgt til tronfølger, ble det gjort store anstrengelser for å gi ham et verdig opphold.^{[note 31]} Hovedbygningen fungerte etter hvert som kongebolig, i 1816 bodde for eksempel kronprinsen (den senere kongen Karl III Johan) på verket under et besøk i Moss.

Moss Jernverk i 1814

Moss Jernverk gjorde en viktig innsats for landet under krigen 1807–1814. Sommeren 1814 ble imidlertid verket og hovedbygningen (konvensjonsgården) helt sentralt i begivenhetene. Kongen av Danmark-Norge hadde avstått Norge til kongen av Sverige ved fredsavtalen i Kiel, en norsk grunnlovgivende forsamling var avholdt, og stattholderen og tronarvingen Christian Frederik ble vakgt til konge av Norge 17. mai.

Den 21. juli etablerte den nyvalgte kongen sitt hovedkvarter ved verket i påvente av invasjon fra Sverige, og forhandlinger pågikk, ved hjelp av utsendinger fra datidens stormakter, for å forsøke å få en fredelig løsning. Utsendingene ankom til Moss med et siste kompromissforslag den 27. juli,^[90] det ble avvist av den norske siden dagen etter, og krigen mot Sverige var i gang.^[91] De overlegne svenske styrkene rykket raskt frem, omringet Fredrikshald og var klar til å avansere videre inn i Smålenene (Østfold). Da statsråd ble avholdt ved hovedkvarteret i Moss den 3. august, var den norske stillingen kritisk.

Den 10. august begynte våpenhvileforhandlingene, og de svenske generalene Magnus Björnstjerna og Anders Fredrik Skjöldebrand ankom til kongen og regjeringens hovedkvarter på Moss Jernverk. De ble møtt av de norske forhandlerne Jonas Collett, etterhvert også Nils Aall. Etter forhandlinger med de svenske utsendingene ble resultatene fremlagt for regjeringen ved statsråd på Moss Jernverk den 13. august.^[92] Dagen etter, den 14. august, fant så de avgjørende og avsluttende forhandlinger sted, hvor Norge aksepterte å gå i union med Sverige, den norske grunnloven ble akseptert, og i en hemmelig artikkel lovet Christian Frederik å gå av og forlate Norge.^[93] Det hele ble senere kjent som Mossekonvensjonen. Fra norsk synspunkt var et av de viktigste resultatene at partene ble enige om å se bort fra Kiel-traktaten som grunnlag for den personalunionen som skulle inngås.

Christian Frederik oppholdt seg enda noen dager på verket og utstedte den 16. august en kunngjøring til det norske folk, en kort men gripende proklamasjon, som forklarte de siste måneders begivenheter, våpenstillstanden og konvensjonen.^[94] Dagen etter, den 17. august, seilte Christian Frederik fra Moss til Bygdøy. Det norske hovedkvarteret fortsatte ennå noen dager å holde til på verket, først den 31. august besluttet statsrådet etter råd fra generalløytnant Arenfeldt å flytte hovedkvarteret til Christiania.

I mange år så nordmennene den kortvarige krigen, nederlaget og de påfølgende forhandlingene i Moss som et nederlag, og valgte heller å fokusere på Eidsvollsforhandlingene. Gradvis skiftet synet på resultatet, og historikeren Yngvar Nielsen karakteriserte i 1887 begivenhetene i Moss som «tyngdepunktet» i hendelsene på norsk side i 1814.

På Eidsvold Jernverk fikk nordmennene sin personlige frihet. På Moss Jernverk fikk Norge sin frihet og selvstendighet som stat.

Fra boken Moss Jernverk.^[95]

• 
  I 2005 var den svenske østindiafareren «Götheborg» innom Moss. Første gang et slikt fartøy avseilte derfra var i 1791.
• 
  Frederik VI av Danmark og Norge. Som kronprins besøkte han Moss Jernverk. Olje på lerret av F.C. Grøger, 1808
• 
  Christian Frederik malt i Danmark i 1813 før han kom til Norge som stattholder. Han kom aldri tilbake til Norge etter 1814. Olje på lerret av J.L. Lund
• 
  Skisse over Moss Jernverk i 1875, skannet av Moss kommune
• 
  De gamle arbeiderboligene på østsiden av det som en gang var hovedveien mellom Christiania og Gøteborg er blant de få bygningene som er igjen etter Moss Jernverk.

Wedel-Jarlsberg (1824–1875)

Moss Jernverk ble reelt overtatt av grev Herman Wedel-Jarlsberg i 1824, men det juridiske ved eierskapet ble først formalisert i årene 1826–1829.^[96] Situasjonen for næringen var sterkt endret, og i 1820-årene mistet de norske jernverkene også siste rest av tollbeskyttelse mot svensk jern. Av prinsipielle grunner stemte grev Wedel for opphevelsen, selv om han som eier av jernverk personlig tapte stort på utvidelsen av frihandelen.^[97] Etter overtakelsen ble Wedel gjort oppmerksom på at verket fremdeles skyldte staten 50 000 riksdaler, det faste lån fra 1755 som ikke var innløst. Etter årevis med saksbehandling og rettssaker dømte Høyesterett at obligasjonen var gyldig, men uoppsigelig så lenge kanonstøperiet ble holdt ved like.^[98]

I årene 1830–1831 ble det bygget et nytt stort valse- og skjæreverk, og før 1834 ble det i masovnhytten bygget en kupolovn (en miniatyr masovn), som etterhvert supplerte og dels erstattet masovnen. I kupolovnen kunne det smeltes avfallsjern og om ønskelig metall. 1830-årene var en vanskelig tid for jernverkene i Norge, Moss Jernverk var intet unntak, og i femårsperioden 1836–1840 var masovnen ute av drift i tre år.^[99]

I 1840 døde grev Wedel, og hans sønn Harald Wedel-Jarlsberg tok over farens forretninger, deriblant Moss Jernverk. Verket ble nå drevet av bestyreren, fra 1836 tyske Ignatius Wankel. Tiden med glade lag var forbi, og de kongelige ble ikke lenger innlosjert i hovedbygningen når de reiste gjennom Moss.^[100] Moss Jernverk ble etterhvert et underbruk av Bærums Jernverk, særlig etter 1840. Markedsforholdene bedret seg i 1840-årene, norsk jern fikk blant annet innpass i Nord-Amerika,^{[note 32]} og forbedringer ble gjort etter mønster av utenlandske verk.^{[note 33]}

Andre halvdel av 1840-årene var markedsmessig svært gode for verket, og produksjonen økte kraftig:^{[note 34]} malmutveksling og fordeling av spesialiteter mellom verkene i Bærum og Moss fortsatte. Spikerproduksjonen opphørte for eksempel ved Moss i 1830-årene, mens valseverket var det klart største i Norge. Ved slutten av 1850-årene ble det gamle valseverket revet, og et nytt og meget større bygget, bare for maskineriet ble det i 1858 betalt nesten 10 000 spesiedaler. Nå var imidlertid den siste gode perioden for de norske jernverk over. Ved avslutningen av Krimkrigen ble markedsforholdene svært vanskelige, og de norske verk lå igjen under i konkurransen med svenske og engelske.^[101]

Utover i 1860-årene ble de norske jernverkene gradvis lagt ned, presset av billig stål fra den svært effektive Bessemerprosessen.^{[note 35]} Moss Jernverk holdt ut noen år, sannsynligvis fordi det nye valseverket var konkurransedyktig, og mot slutten av 1860-årene kom store mengder jern fra Bærum for valsing.^[102] Et par år etter den tysk-franske krig (1870–1871) trakk det opp til ny krise med den lange depresjonen; dette ble verkets nådestøt. Driften ble også vanskeliggjort ved at jernbanen (Smaalensbanen), som ble vedtatt i 1873, ble prosjektert tvers over verkets tomt. Det siste året jern ble bearbeidet, var i 1873. I 1874 og 1875 var det kun drift ved sagbruk, gårdsbruk og mølle.^{[note 36]} Moss Jernverk ble solgt for 115 000 spesiedaler (460 000 kroner) i 1875 til det lokale firmaet M. Peterson & Søn. Området verket lå på, ble overtatt av og ble brukt av emballasjefabrikken Peterson,^[103] inntil driften ble nedlagt i 2012.^[104] Fabrikkområdet i Moss eies i dag av Höegh Eiendom.^[105]

Perspektiv og ettertid

I over 150 år, fra midten av 1600-tallet og til rundt 1814, spilte de norske jernverkene en meget viktig rolle i landets næringsliv,^[106][107] i årene før og rundt 1814 også i politikk og åndsliv.^[108] Sammen med trelast, fisk og skipsfart var kobber og jern det Norge på den tiden eksporterte.^{[note 37][109]} Jernverkenes nasjonale betydning kulminerte under Napoleonskrigene; mens årene før 1807 var eventyrlige økonomisk,^{[note 38]} så var årene etter tilsvarende dårlige.^{[note 39]} Tiden etter unionsoppløsningen i 1814 var tung for jernverkene,^{[note 27]} noe et dramatisk fall i produksjonsvolumet også viste.^{[note 40]}

Samtidig som verkene etter norske forhold var store virksomheter,^{[note 41]} var de små internasjonalt. Ved slutten av 1700-tallet utgjorde verdens samlede årlige forbruk av jern om lag 2/3 million tonn, hvorav de norske jernverkene produserte rundt 9 000 tonn.^[110] Den svenske produksjonen av jern var for eksempel om lag 8 ganger så stor som den norske.^[111]

Av de rundt 16 jernverk i den sørøstlige delen av Norge^[112] var Moss Jernverk et av de mellomstore når vi ser på selve jernproduksjonen. I årene 1780-1800 var årlig forbruk av trekull ved norske jernverk rundt 140 000 lester (om lag 270 000 m³).^{[note 42]} Av dette forbrukte Moss Jernverk under 10 000 lester.

Både i og etter perioden med jernverk basert på trekull ble det hevdet at trekullproduksjonen bidro til å utarme skogen, men ifølge Vogts fremstilling i De gamle norske jernverk så synes det ikke å være hold i dette, trelasteksporten i samme periode var for eksempel over 7 ganger så stor.^[113] Samtidig var trekull den viktigste innsatsfaktoren, og det var økende trekullspriser som til slutt tvang jernverkene til å stenge.^{[note 43]}

Den dansk-norske staten så jernverkene som strategisk viktig og subsidierte dem på flere ulike måter,^{[note 44]} dels ved at verkene fikk en cirkumferens hvor bøndene som bodde innenfor, hadde plikt til å levere trekull, dels ved en stor beskyttelsestoll og dels ved statlige bestillinger, som kanoner og ammunisjon til hæren og flåten.^[114] Jernverkene måtte betale skatt, såkalt tiende: i praksis beløp den seg til rundt 1,5 % av produksjonsverdien.^[114] Bortsett fra relativt kortere perioder på 1600-tallet, hvor Bærums Jernverk og Eidsvolls Jernverk var eid av henholdsvis en nederlender og en fyrste fra Kurland, var verkene på dansk-norske hender.^[115]

I samtiden var Moss Jernverk særlig kjent for kanonstøperiet, ved etableringen det første i landet.^[116] Blant samtidens eksperter ble verket anerkjent, franske Gabriel Jars nevner for eksempel i 1767 Moss Jernverk sammen med Fritzøe Jernverk og Kongsberg Jernverk som de fremste i Norge.^[117] Man har i ettertid anerkjent jernverkenes viktige bidrag til innføring av teknologi og industrialiseringen av Norge;^{[note 45]} den kjente juristen og sosialøkonomen Anton Martin Schweigaard skrev blant annet i 1840 at: «Bergverksdriften er bleven en Skole for mechaniske og techniske Færdigheder og Indsigte.»^[118]

Det er ikke mye som står igjen etter Moss Jernverk, det meste av bygningene fra verket er revet. Blant det som står, er administrasjonsbygningen (konvensjonsgården) og arbeiderboligene langs gaten nordover fra den. Møllen ved fossen har også blitt bevart.^[119]

Se også

• Eidsfos Jernverk
• Frolands verk
• Fossum Jernverk
• Hassel Jernværk
• Næs Jernverk
• Ulefos Jernværk

Noter

1. «Faktisk ble det efterhvert trekulltilgangaen – skogene – som ble bestemmende for jernverksutviklingen. Alt tidlig foregikk det en desentralisering ved mange verk med sikte på å utnytte skogene best og billigst mulig.», fra Fra jernverkenes historie i Norge, side 57
2. «Mestere og håndverkere som må skaffes fra utlandet til verkets oppførelse og drift, skal uten hinder få komme inn i landet med sine folk og sitt gods, likegyldig hvilken nasjon de tilhører. Like fritt skal de få reise igjen etter lovlig avskjed.», fra Moss Jernverk, side 31
3. «Bergverkene med sine gruver, masovner, hytter, hammer- og smieverk, og med sin cirkumferens, lå som halvt selvstendige enklaver i bondelandet Norge, hvor de frie bønder var forvandlet til tvangspliktige arbeidere og tvangspliktige leverandører til verket.», side 277, Knut Mykland, Norges historie, bind 7, Cappelens forlag, Oslo 1977
4. «Den viktigste grunnen til at driften kom så sent i gang, var kullmangelen, som skulle hvile tungt over jernverket i fremtiden. Det måtte samles kull i 2–3 år for å holde masovnen i drift 9–10 måneder, kan oberbergamtet bevitne i 1714», fra Moss Jernverk, side 36
5. «Både under den store nordiske krig og i 1760-årene rettet aksjonene seg mot ekstraskatter. Aksjoner som rettet seg mot andre offentlige pålegg, slik som produksjon og levering av kull og kjøring av ulike produkter til bergverkene, er beslektet med skatteaksjonene. Allmuen reagerte i alle tilfeller på økte pålegg eller dårligere priser.», fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»
6. «Det finnes en helt pålitelig oppgave som viser at verkets masovn ikke var i drift til sammen mer enn 5 1/2 år på de femten årene fra 1709 til 1723, så vanskelighetene var mange.», fra Moss Jernverk, side 39
7. «Gruberne i Arendalsfeltet spillede uden sammenligning den vigtigste rolle, idet disse gruber, som vi i det følgende skal omtale, leverede med rundt tal to trediedel af al den malm som verkene forbrugte.», side 28, J.H.L. Vogt, De gamle norske jernverk
8. «Jernverkene blev anlagte ved vandfald i skov- eller trækul-distrikter, og for en væsentlig del i ganske stor afstand fra gruberne; malmtransporten blev dog for de fleste verks vedkommende nogenlunde billig, idet den hovedsagelig fandt sted søværts, paa jægter eller slupper.», side 28, De gamle norske jernverk
9. «Bøndene anvendte ulovlige virkemidler for å vinne fram i kampen om å få redusert byrden som pliktleveranser av kull innebar, men vi ser at myndighetene langt på vei aksepterte slike virkemidler som ulovlige allmuesamlinger, bruk av budstikke og leveringsnekt. Dette skyldtes ikke sympati, men resignasjon og maktesløshet overfor bøndene, som hadde mektige allierte i godseiere og trelasthandlere. For forakten for bøndene er lett å spore hos embetsmennene. Samtidig ser vi at Moss jernverk reagerte sterkt på myndighetenes unnfallenhet. Med andre ord var bøndenes ulovlige virkemidler omstridte.» Fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»
10. «Dette kunne på langt nær dekke behovet, som ble anslått til 16 337 lester ved full drift, fordelt således: Til hver masovn 4 320 lester pluss 10 % svinn eller undermål, til hver av de to stangjernshammere 2 916 lester og til rostning etc. 1 000 lester.», fra Moss Jernverk, side 164
11. «Sentraladministrasjonen for den landmilitære etat ble med en fellesbetegnelse kalt Landetaten (til forskjell fra Sjøetaten). Under denne myndighet hørte hæravdelinger, garnisoner og festninger i Danmark-Norge.», fra arkivportalen.no
12. «Lars Semb påstår i 1797 at det fine båndjern fra Moss var mer populært i Frankrike, Madeira og Vestindia enn det svenske.», fra Moss Jernverk, side 185
13. «18 rdl. og 60 sk. kostet det altså å tilføre norsk kunsthistorie et av dens fremste navn i det 18. århundre, Henrich Beck. Ancher & Wærn førte ham hit, og Moss Jernverk skulle bli hans første arbeidssted.», fra Moss Jernverk, side 177
14. «Når verket unnlot å sende sine misdedere til Kongsberg, var det en vesentlig årsak at verket måtte betale den kostbare transport, og selv om det ble tilkjent klekkelige mulkter, var det liten nytte i det, for de dømte hadde som regel ingenting å betale med.», fra Moss Jernverk, side 189–190
15. «Det fortelles at i 1790 ble en kvinne sendt til København for å lære jordmoryrket. Hun ble senere rost sterkt og virket også rundt om i Mossedistriktet. I 1816 fikk hun lov til å flytte fra Verket da dette ikke kunne betale henne den lønn hun fortjente.», fra «Gamle arbeiderboliger i Østfold» Arkivert 23. februar 2007 hos Wayback Machine.
16. «Skjøtet på kjøpet er datert 26. april 1749», fra Moss Jernverk, side 78
17. «Den direkte kjøpesummen var 16 000 riksdaler, men i og med at beholdninger av malm, kull og jern var holdt utenom ble den totale summen større, minst 24 000 og muligens så mye som 50 000 riksdaler.», fra Moss Jernverk, side 78
18. «Wærn bad om at utvidelsen måtte omfatte Ås hovedsogn med Kroer, Nordby og Frogn annekser, Kråkstad hovedsogn med Ski anneks, Skiptvet, Spydeberg, Enebakk Sogn.», fra Moss Jernverk, side 94
19. «I shall always be happy to hear of the welfare & prosperity of three Gentlemen in whose conversation I have had so much pleasure, as in that of the two Messrs. Anchor & of their worthy Tutor Mr. Holt. 28th of May 1762 Adam Smith Prof. of Moral Philosophy in the University of Glasgow», fra Adam Smiths norske ankerfeste Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine., artikkel av Preben Munthe i skriftserien Tilbakeblikk på norsk pengehistorie fra Norges Bank, 2005
20. «... verket skulle bestyres av Ancher i 5 år mot at han betalte Wærn 1750 riksdaler om året. Når denne tid var utløpet, skulle den ene utløse den andre for 25 000 riksdaler.», fra Moss Jernverk, side 108
21. «På Mathias' vegne sluttet han kontrakt med Erich Ancher om at denne skulle overta Moss Jernverk for 14 000 riksdaler. Mathias Wærn fraskrev seg all rett til restanser, tilgodehavender etc. som fantes 15. juni 1761.»Moss Jernverk, side 115
22. «Carsten Anker deltok i verkets ledelse fra 1765–71. Den bekjente franske bergverkskyndige Gabriel Jars oppfatter i 1767 forholdet slik at Moss Jernverk eies av far og sønn sammen. Ved samme anledning uttaler han seg meget rosende om den stand de hadde satt verket i, ikke bare ved utvidelser, men også ved selve arbeidsordningen.»Moss Jernverk, side 120
23. «Den 2. april 1766 utsteder han en pantobligasjon til Christine Wærns arvinger (d.v.s. Mathias, Morten og deres søstre) på 17 131 riksdaler, som skulle avbetales med 2 000 riksdaler i året samt gi 5 % renter, hvis ikke var hele kapitalen oppsagt.»Moss Jernverk, side 120
24. «... aktiva beløp seg til 250 927 riksdaler, mens de 18 kreditorer til sammen hadde 73 238 riksdaler til gode. Bortsett fra den kgl. kasses 50 000 riksdaler var det bare forholdsvis små summer. Verkets regnskapsmessige netto-verdi var altså 177 689 riksdaler.», fra Moss Jernverk, side 132
25. «Vi har eksempler på at bøndene på 1700-tallet greide å tilkjempe seg et større politisk handlingsrom, og dessuten å presse myndigheter og elitepersoner til betydelige innrømmelser, slik som kullbøndene i Oslofjorden greide overfor verkseier Bernt Anker på Moss jernverk i 1780- og 1790-årene.», fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»
26. «Jernverkets protokoller gir mange drastiske vitnesbyrd om den fantastiske inflasjon som kulminerte i 1814 med priser både på kull og stangjern som var opptil 30 ganger så høye som for 25 år siden.», fra Moss Jernverk, side 150
27. ^ «For ingen av landets næringsveie medførte Norges nye politiske stilling saa stor forandring som for jernproduktionen.»Penge og kapital, næringsveie, side 220
28. «Samme dag ble for 3. gang oppropt Moss Jernverk med bygninger, lagre etc., samt gårdene Nøkkeland og Trolldalen foruten Påske-, Kokke- og Berg-sag.», fra Moss Jernverk, side 154
29. «Hovedbygningen var mer enn administrasjonssentret for Moss Jernverk. Den kom til å spille en rolle på mange måter - ikke minst som et kultursentrum i distriktet noen år under Bernt Anker og i enda lengre tid som representasjonsbolig for egnen.», fra Moss Jernverk, side 201
30. «Moss jernverk ble besøkt av alle utlendinger som gjestet landet. Det skyldtes at Verket var eid av landets rikeste mann, Bernt Anker, som holdt hoff i Moss hver høst.», fra Moss bys historie, 1700-1880, side 132
31. «At tradisjonene fra Bernt Ankers tid ennå var levende i 1810, vitner Christian Augusts opphold om. Den populære Augustenborgeren var på vei til Sverige, hvor han var blitt valgt til tronfølger. Sammen med nesten alt hva Østlandet hadde av honoratiores kom han den 4. januar 1810 fra Christiania mot Moss.», fra Moss Jernverk, side 203–204
32. «I begyndelsen af 1840-aarene oparbeidede de norske jernverk sig besynderlig nok et marked i De Forenede Stater, hvor 'Norway Iron' i lang tid stod i høi kurs.»De gamle norske jernverk, side 60–61
33. «Ifølge femårs-beretningen 1841-45 bestod de i å bringe varm luft inn i masovnen, samt anvendelse av den Lancasterske ferskningsmetode. Den førstnevnte forbedring hadde Moss Jernverk for øvrig innført allerede i de foregående decennium.», fra Moss Jernverk, side 251
34. «Produksjonsøkningen fordelte seg slik på de forskjellige fabrikata: rujern 190 %, støpegods 320 %, stangjern 350 %, valsejern hele 500 %.», fra Moss Jernverk, side 252
35. «Det var, som vi forstår, en rekke faktorer som spilte inn ved nedleggingen av de norske jernverk. Men det avgjørende var at man i England omkring 1860 fant frem til en revolusjonerende metode for jernets omdanning til stål.» og «Avviklingen gikk usedvanlig brått for seg; for før Bessemer-prosessen slo definitivt igjennom – både i 1840- og i 1850-årene – hadde det vært meget gode tider for våre jernverk.», fra boken Fra jernverkenes historie i Norge, side 81-82
36. «I 1874 er det helt dødt. Den eneste drift regnskapene kan fortelle om, er ved gårdsbruk, mølle og sagbruk.», fra Moss Jernverk, side 254
37. «Omtrentlige anslag over verdien av norsk eksport i 1805 viser at trelast var størst med 4,5 millioner riksdaler. Deretter kom fisk med 2,7 millioner, skipsfart med 2,0 millioner og jern- og koppereksport med 0,8 millioner riksdaler.», side 25-26, Norsk økonomi i det 19. århundre
38. «Jernverkene blev i disse år rene gullgruber for eierne. Produksjonsprisene holdt sig lave, enda jernverkene måtte konkurrere med trelansthandlerne om skogen.», fra Sverre Steen, Det norske folks liv og historie gjennom tidene, 1770-1814, Oslo, 1933 side 240
39. «The traditional iron export also had hard times after 1815. Norway broke away from Denmark in 1814, at the same time leaving a cozy duty-free area for its iron and glass. Denmark, in turn, imposed heavy import duties on Norwegian iron, at the same time as prices took a downward turn. This was the beginning of the end. As the English coke iron began to compete, the Norwegian iron-foundries, based on charcoal, at the time the most capital-intensive ventures in the country, were forced out, one by one...»fra An Economic History of Norway 1815-1970, side 23
40. «Ogsaa de øvrige jernværker, paa denne tid 12 i tallet, maa i den første tid efter 1814 i det hele have indskrænket sin drift meget sterkt, sammenlignet med forholdene før krigen, idet den hele produktion, som i tiden 1791—1807 udgjorde 9000 tons rujern i gjennemsnit aarlig, i aarene 1813—1817 ikke udgjorde mere end omkr. 3500 tons aarlig.», fra Penge og kapital, næringsveie, side 228
41. «Verkene, som hadde røtter tilbake til 1640-årene, var kapitalkrevende, eksportorienterte og etter norske forhold store foretak.», side 78, Norsk økonomi i det 19. århundre
42. «Paa grundlag af de ovenfor sammenstillede opgaver over størrelsen at produktionen i slutten af det 18de aarh. ved de fire verk Fritzøe, Næs, Eidsfos og Hassel — som sammenlagt leverede henimod halvparten af landets hele jernproduktion — og det samtidig ved disse verk stedfundne forbrug af trækul, og videre paa grundlag af opgaverne over landets hele jernproduktion, kan det samlede aarlige forbrug af trækul ved landets jernverk for denne tid (1780—1800) beregnes til omkring 140 000 læster.», fra De gamle norske jernverk, side 41
43. «Trækulkontoen spillede saaledes for de gamle jernverk oftest mere end dobbelt saa stor rolle, jævnlig endog tre gange saa stor rolle som malmkontoen. Og det var, som vi senere skal omtale, trækullenes stadig stigende pris, som i tiden omkring 1860—65 medførte jernverkenes nedlæggelse.», fra De gamle norske jernverk, side 48, se også side 62–63
44. «Statlig deltakelse i utbygging av næringslivet var vanlig opp til 1814, og støtten omfattet blant annet penger, eneretter, importforbud, skattefritak og rett til brensel innen circumferenser.», side 79, Norsk økonomi i det 19. århundre
45. «I et utviklingsperspektiv fester man seg ved at bergverkene utdannet fagfolk, at de var skole for teknisk og administrativ kompetanse, og at de stimulerte til økt kjøpekraft og utbredelse av pengeøkonomien.», side 79, Norsk økonomi i det 19. århundre

Referanser

1. Fra jernverkenes historie i Norge, side 13
2. Fra jernverkenes historie i Norge, side 28
3. Moss Jernverk, side 22
4. Moss Jernverk, side 20
5. Moss Jernverk, side 33
6. Moss Jernverk, side 35
7. Moss Jernverk, side 41
8. Moss Jernverk, side 42
9. Moss Jernverk, side 42-50
10. Moss Jernverk, side 50
11. ^ Moss Jernverk, side 55
12. Moss Jernverk, side 158–159
13. Moss Jernverk, side 160–161
14. Moss Jernverk, side 56
15. Moss Jernverk, side 57–58
16. Moss Jernverk, side 162
17. Moss Jernverk, side 165–166
18. Moss Jernverk, side 59
19. Moss Jernverk, side 166–167
20. Moss Jernverk, side 167
21. Moss Jernverk, side 61
22. Moss Jernverk, side 63
23. Moss Jernverk, side 170
24. Moss Jernverk, side 168
25. Moss Jernverk, side 171
26. Moss Jernverk, side 65
27. Moss Jernverk, side 66
28. Moss Jernverk, side 183–184
29. Moss Jernverk, side 68
30. Moss Jernverk, side 178–179
31. ^ Moss Jernverk, side 119
32. Moss Jernverk, side 172
33. ^ Moss Jernverk, side 173
34. Moss Jernverk, side 174
35. Moss Jernverk, side 70
36. Moss Jernverk, side 71
37. Moss Jernverk, side 72–73
38. Moss Jernverk, side 188
39. Moss Jernverk, side 73
40. Moss Jernverk, side 187
41. Moss Jernverk, side 189
42. Moss Jernverk, side 264–265
43. Moss Jernverk, side 267
44. Moss Jernverk, side 271
45. Moss Jernverk, side 75–77
46. Moss Jernverk, side 78–79
47. Moss Jernverk, side 80
48. Moss Jernverk, side 80–81
49. Moss Jernverk, side 81–83
50. Moss Jernverk, side 85
51. Moss Jernverk, side 87
52. Moss Jernverk, side 91
53. Moss Jernverk, side 96
54. Moss Jernverk, side 96–103
55. Moss Jernverk, side 99
56. Moss Jernverk, side 105
57. Moss Jernverk, side 106
58. ^ Moss Jernverk, side 107
59. Moss Jernverk, side 108
60. Moss Jernverk, side 109–115
61. Moss Jernverk, side 121
62. Moss Jernverk, side 125
63. Moss Jernverk, side 129
64. Moss Jernverk, side 130
65. Moss Jernverk, side 131
66. Moss Jernverk, side 132
67. ^ Moss Jernverk, side 133
68. ^ Moss Jernverk, side 136
69. Moss Jernverk, side 137–138
70. Moss Jernverk, side 138
71. Lahde & Nyerup 1800: Samling av portretter, med Bernt Ankers selvbiografi skrevet i tredje person. Gjengitt etter Holck, Per: «Bernt Ankers forfatterskap», manuskript i Riksarikvet, privatarkivsamlingen.
72. Moss Jernverk, side 134
73. Moss Jernverk, side 142–143
74. Moss Jernverk, side 139
75. Moss Jernverk, side 135
76. Moss Jernverk, side 142
77. Moss Jernverk, side 143
78. Moss Jernverk, side 141, 145
79. Moss Jernverk, side 146
80. Moss Jernverk, side 147
81. Moss Jernverk, side 148
82. Moss Jernverk, side 149
83. Moss Jernverk, side 151
84. Moss Jernverk, side 155
85. Moss Jernverk, side 185
86. Moss Jernverk, side 201
87. Moss Jernverk, side 204–205
88. Moss Jernverk, side 203
89. Moss Jernverk, side 208–209
90. Side 432, Knut Mykland, Norges historie, bind 9, Cappelen forlag, 1978
91. Moss Jernverk, side 212
92. Moss Jernverk, side 219–225
93. Moss Jernverk, side 226–234
94. Moss Jernverk, side 239–240
95. Moss Jernverk, side 243
96. Moss Jernverk, side 246
97. Moss Jernverk, side 245
98. Moss Jernverk, side 245–246
99. Moss Jernverk, side 250
100. Moss Jernverk, side 251
101. Moss Jernverk, side 252-253
102. Moss Jernverk, side 253
103. Moss Jernverk, side 255
104. Holmsen, Sigrid; Gran, Jon; Henriksen, Magne (11. april 2012). «Slutt for Peterson Paper i Moss». Moss Avis. 
105. «Verket Moss». Höegh Eiendom. Arkivert fra originalen 1. april 2017. Besøkt 31. mars 2017. 
106. De gamle norske jernverk, side 51
107. Fra jernverkenes historie i Norge, side 54
108. De gamle norske jernverk, side 59
109. An Economic History of Norway 1815-1970, side 17
110. De gamle norske jernverk, side 27 og 49
111. De gamle norske jernverk, side 55
112. De gamle norske jernverk, side 45
113. De gamle norske jernverk, side 41–45
114. ^ De gamle norske jernverk, side 56
115. De gamle norske jernverk, side 58
116. Moss Jernverk, side 276
117. Moss Jernverk, side 277
118. De gamle norske jernverk, side 54
119. Moss Jernverk, side 273

Litteratur

• J. Boydell, Picturesque Scenery of Norway, London, 1820 (Ebok fra bokhylla.no)
• Cristophersen, H. O. 1974: Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl & Søn, Oslo, ISBN 82-504-0077-1 (Ebok fra bokhylla.no)
• Knut Dørum, «Opprør eller legitim politisk praksis?», Innlegg på Historiedagene i Bergen 20. juni 2009
  Også som «Opprør eller legitim politisk praksis? : Kommunalisme og folkelige aksjoner i Norge ca. 1750–1850» I: Demokratisk teori og historisk praksis. Redigert av Hilde Sandvik. Scandinavian Academic Press, 2010. ISBN 978-82-304-0054-8
• Fritz Hodne, An Economic History of Norway 1815-1970, Tapir 1975, ISBN 82-519-0134-0
• Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten, Norsk økonomi i det 19. århundre, Fagbokforlaget, Bergen, 2000, ISBN 82-7674-352-8
• Oskar Kristiansen, Penge og kapital, næringsveie: Bidrag til Norges økonomiske historie 1815-1830, Cammermeyers boghandels forlag, Oslo 1925 (Ebok fra bokhylla.no)
• Arne Nygård-Nilssen, Norsk jernskulptur, 2 bind., dr. avh., 1944, utgitt Næs jernverksmuseum, 1998 ISBN 9788276270174
• Lauritz Opstad, Moss Jernverk, M. Peterson & søn, Moss, 1950 (Ebok fra bokhylla.no)
• J.H.L. Vogt, De gamle norske jernverk, Norges geologiske undersøkelse nr. 46, Christiania 1908 (Ebok fra bokhylla.no)

Eksterne lenker

• (en) Moss Jernverk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Moss jernverk - et industrieventyr», fra Moss historielag
• «Kanonen fra Lyngør havn», artikkel på maritimt.net om en kanon fra Moss Jernverk