Et multiplankamera er et apparat som er brukt i tradisjonell animasjonsfilm.
Flere plan, gjerne celluloid-ark (på engelsk: animation cels, der «cel» er en forkortelse for «celluloid») eller glasskiver, er plassert over hverandre i et stativ, med et filmkamera montert på toppen. Filmbildenes forgrunn, figurer og bakgrunn er plassert på ulike plan. Planene er gjennomsiktige, slik at alt kan sees samtidig og gi en følelse av dybde.[1] Objektene på de ulike planene kan også beveges og belyses uavhengig av hverandre, og gi opplevelse av bevegelse og parallakse.[2] Prosessen består i at man bygger opp en filmscene lag for lag ved å bevege ulike flate figurer, tegninger eller malte scener forbi kameraet i ulikt tempo og med ulik avstand fra kameraet. Hver av de flate tegningene eller elementene har partier som er gjennomsiktige, slik at man kan se andre lag som befinner seg lengre vekk fra kameraet. Bevegelsene blir beregnet og fotografert ramme for ramme. Jo lenger borte fra kameraet, jo lavere hastighet. Multiplaneffekten blir noen ganger omtalt som en «parallakseprosess».
En interessant variant skapes når bakgrunnen og forgrunnen beveges i motsatt retning av hverandre. Dette skaper en rotasjonseffekt. Et tidlig eksempel er scenen i Walt Disneys Snehvit og de syv dvergene, der Den onde dronningen får Snehvit til å drikke gift, og omgivelsene deretter ser ut til å snurre omkring Snehvit.
En tidlig versjon av multiplankameraet ble brukt av Lotte Reiniger til innslag i filmen Prins Achmeds eventyr (1926).[3][4] Berthold Bartosch, som arbeidet sammen med Reiniger, brukte et lignende oppsett i filmen L'Idée (1932).[4][5] Reiniger tok aldri patent på sitt multiplankamera, men i 1940 fikk Walt Disney patent på et kamera som i prinsippet var likt hennes. Den største forskjellen fra Reinigers apparat, var at den nederste platen i Disneys versjon var erstattet av en buet tredimensjonal «scene». I patentsøknaden skrev han: «Denne oppfinnelsen gjør at man kan forme en tredimensjonal modell av den ønskede bakgrunnen […] og projisere bildet av forgrunnen på denne tredimensjonale bakgrunnen».[6]
I 1934 eller 1933[7] oppfant Ub Iwerks, som tidligere hadde vært animatør og regissør i Walt Disney Studios, en annen variant av et multiplankamera. I motsetning til Reinigers apparat, var Iwerks' konstruert slik at glassplatene var montert vertikalt bak hverandre.[8] Han stilte opp flere bevegelige lag med flate kunstverk foran et horisontalt kamera, ved hjelp av deler fra en gammel Chevrolet. Iwerks' multiplankamera ble brukt i en rekke av Iwerks Studios' Willie Whopper- og Comicolor- tegnefilmer fra midten av 1930-tallet.[9]
Teknikerne i Fleischer Studios bygget i 1934 noe de kalte Stereoptical Camera eller Setback. Deres apparater brukte tredimensjonale miniatyrsett bygget i målestokken til animasjonskunstverket. Celluloid-arkene som ble brukt som underlag for animatørenes illustrasjoner, ble plassert i oppsettet slik at forskjellige gjenstander kunne passere foran og bak dem, og hele scenen ble skutt med et horisontalt kamera. Slik oppnådde de effekter som for eksempel kan sees i Fleischers Betty Boop-, Popeye the Sailor- og Color Classics- tegnefilmene.
Det mest berømte multiplankameraet ble oppfunnet av William Garity for Walt Disney Studios til bruk i produksjonen av Snehvit og de syv dvergene.[4] Kameraet ble ferdigstilt tidlig i 1937 og testet i Silly Symphonies-filmen The Old Mill, som vant Oscar-prisen for animert kortfilm i 1937. Disneys multiplankamera, som brukte opptil syv lag med tegninger (malt i oljer på glass) skutt under et vertikalt og bevegelig kamera, tillot mer sofistikert bruk enn Iwerks- eller Fleischer-versjonene, og var hovedteknikken som ble brukt i Disney-filmer som Pinocchio[10], Fantasia, Bambi, Adventures of Ichabod and Mr Toad, Askepott, Alice in Wonderland, Peter Pan, Tornerose og Jungelboken.
Reiniger tok aldri patent på sitt multiplankamera, men i 1940 fikk Walt Disney patent på et kamera som i prinsippet var likt hennes. Den største forskjellen fra Reinigers apparat, var at den nederste platen i Disneys versjon var erstattet av en buet tredimensjonal «scene». I patentsøknaden skrev han: «Denne oppfinnelsen gjør at man kan forme en tredimensjonal modell av den ønskede bakgrunnen […] og projisere bildet av forgrunnen på denne tredimensjonale bakgrunnen».[6]
Den lille havfruen (1989) var den siste Disney-filmen som brukte et multiplankamera.[1] Opptakene ble riktignok gjort av et eksternt studio, ettersom Disneys kameraer ikke lenger var i drift da filmen ble lagd. Prosessen ble utdatert da bransjen utviklet en såkalt "digitalt flerkanalkamera"-funksjon som del av den digitale CAPS-prosessen som ble brukt til påfølgende Disney-filmer og i andre dataanimasjonssystemer. Tre originale Disney-multiplankameraer eksisterer fortsatt: ett i Walt Disney Studios i Burbank, California, ett på Walt Disney Family Museum i San Francisco, og ett i Art of Disney Animation-attraksjonen på Walt Disney Studios Park i Disneyland Paris.