Musica reservata (også Musica secreta, av latin reservare; «forbeholdt», «reservert») er et uformelt begrep som brukes om en a cappellastil og oppføringspraksis fra andre halvdel av 1500- og tidlig 1600-tall. Stilen, som kjennetegnes av raffinement, eksklusivitet og et intenst emosjonelt uttrykk, ble dyrket av kjennere og musikkelskere, hovedsakelig i Italia og Sør-Tyskland.
Begrepet er hentet ut fra spredte kilder med formuleringer som «musicam illam, quam vulgo reservatam iactitant» eller «ut fiat, quam vocant musicam reservatam», og det finnes ingen entydig definisjon. Stilen innebærer følgende aspekter:
Mange tekster er skrevet av oppdragsgiver eller komponist, men de fleste stammer fra populære diktere som Boccaccio, Bembo og Michelangelo. Den varierte tematikken kan være geistlig, verdslig, frivol, komisk eller pastoral.
Det er vanskelig å plassere enkeltverk i kategorien musica reservata, da det mer er snakk om omstendighetene rundt tilblivelse og oppføring, og av miljøet det skjedde i, enn om en stilretning eller skole. Musica reservata ble likevel stildannende og bidro i stor grad til utviklingen av musikken i renessanse og tidlig barokk.
Viktige komponister er Nicola Vicentino, Jakob Arcadelt, Adriano Banchieri og Philippe de Monte, men den fremste er Orlando di Lasso. De kromatiske madrigalene og motettene til den noe senere Carlo Gesualdo innehar trekk som viser tilbake til musica reservata.