Nicholas Heath
| Nicholas Heath | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1501[1] London[2] | ||
| Død | desember 1578[1] Chobham | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, dommer, katolsk biskop (1540–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Christ's College | ||
| Gravlagt | Chobham | ||
Nicholas Heath (født ca. 1501, død desember 1578) var erkebiskop av York og rikskansler i England.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble født i London og tok bachelorgrad ved University of Oxford i 1519. Han flyttet så over til Christ's College ved University of Cambridge, hvor han tok en ny bachelorgrad i 1520, en mastergrad i 1522 og ble innlemmet som fellow i 1524. Etter å ha hatt flere mindre verv ble han erkediakon i Stafford i 1534, og året etter tok han en doktorgrad i teologi.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Etter endt studium reiste han som misjonær sammen med biskop Edward Fox. Deres mål var å skape teologisk og politisk forståelse med de lutherske fyrstene i Tyskland.[trenger referanse] At han ble valgt ut til dette antyder at han hadde en viss grad av reformvilje.[trenger referanse] Hans møte med lutheranerne svekket denne tendensen, og hans senere karriere er nært knyttet til den katolske reaksjonen mot reformasjonen i England.[trenger referanse]
I 1539, året Six Articles ble gitt ut, ble han utnevnt til biskop av Rochester. I 1543 etterfulgte han John Bell som biskop av Worcester. Hans katolisisme var mindre ridig enn den Stephen Gardiner og Edmund Bonner.[trenger referanse] Dette skyldtes ikke så mye teologiske innvendinger som at han hadde sympati for den nasjonale motviljen mot innblanding fra utlandet, enten den var kirkelig eller sekulær.[trenger referanse] Han var opptatt av tanken på nasjonal enhet, også i trosspørsmål.[trenger referanse] Da Edvard VIs tidlige reformer kom hadde han ingen problemer med å gjennomføre disse, og han aksepterte også den første utgaven av Book of Common Prayer etter at House of Lords hadde modifisert den noe i katolsk retning.[trenger referanse]
Hans definitive brudd med reformasjonen kom da ordinalet ble satt opp i februar 1550. Det samme verket ble fire århundre senere den mest sentrale begrunnelsen for at Leo XIII nektet å anerkjenne den Den anglikanske kirkes preste- og bispevigsler som gyldige. Heath ble fengslet da han nektet å anerkjenne nyordningen, og i 1551 ble han fratatt sitt bispesete.
Da Maria I tiltrådte ble han løslatt og gjeninnsatt som biskop av Worcester. Han ble også utnevnt til president for rådet for Scottish Marshes og Wales. I 1555 ble han erkebiskop av York, og gjorde mye for å gjenopprette økonomien der.[trenger referanse] Etter Gardiners død ble han utnevnt til rikskansler, antagelig etter Reginald Poles anbefaling; Pole og Heath mislikte begge den spanske fløyen i England.[trenger referanse] I motsetning til Pole var Heath ikke interessert i å drive aktiv forfølgelse av protestanter, og ingen ble brent i hans bispedømme.[trenger referanse] Samtidig hadde han liten innflytelse på dronning Marias kirkepolitikk.
Da Maria døde var det Heath, i egenskap av rikskansler, som proklamerte Elizabeth I som dronning. I likhet med Thomas More mente han at det var nasjonalstaten, representert av parlamentet, som skulle bestemme i spørsmål om tronfølgen.[trenger referanse] Dronningen fornyet ikke hans tillit som rikskansler, men han fortsatte å sitte i Det kongelige råd i to måneder, inntil det endelige bruddet med Den katolske kirke ble bestemt. Så sent som i april 1559 tok han del i å organisere Westminsterkonferansen, og skjente da på sine mer standhaftige trosfeller.[trenger referanse] Han nektet å krone Elizabeth I idet hun nektet å ha en kroningsmesse med elevasjon av hostien. Heath mente at kirkelige seremonier og doktriner ikke kunne endres av en sekulær myndighet.[trenger referanse]
Heath fortsatte å motsette seg stadig flere lover rettet mot Den katolske kirke. I likhet med andre katolske biskoper utnevnt under Henrik VIII ble han under Edward VI overbevist om at Thomas More hadde hatt rett, og at Henrik hadde tatt feil i sin holdning mot pavedømmet og kirken.[trenger referanse] I 1559 mistet han sitt bispesete, men han forble lojal mot Elizabeth. Etter en kortvarig fengsling fikk han leve de siste nitten år av sitt liv i fred og ro. Han deltok aldri i offentlige gudstjenester, men feiret noen ganger den katolske messen privat. Dronningen besøkte ham flere ganger i hans hjem i Chobham i Surrey. Han døde og ble gravlagt der mot slutten av 1578.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 131796089, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]