Nikolaus Gjelsvik | |||
---|---|---|---|
Født | Nikolaus Mathias Gjelsvik 11. apr. 1866[1][2] Vevring kommune | ||
Død | 14. nov. 1938[1][2] (72 år) | ||
Beskjeftigelse | Jurist, Språkpolitiker, Professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Det Norske Samlaget Noregs Ungdomslag | ||
Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1921) |
Nikolaus Mathias Gjelsvik (1866–1938) var en norsk jurist og språkpolitiker. Han var professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) fra 1906.[3][4]
Gjelsvik var av bondeslekt. Han ble uteksaminert fra Stavanger katedralskole[5] i 1887. På Lars Oftedals guttehjem i Stavanger ble han kjent med Peter Hognestad. Gjelsvik, som ble foreldreløs i 1880, ble ofte med Hognestad til Time i feriene. Vennskapet mellom de to fikk betydning for utvikling og utbredelse av nynorsk, blant annet bruk av nynorsk på Jæren. Hognestad holdt den første gudstjenesten på nynorsk i Kristiania[6]
Nikolaus Gjelsvik ble student i 1887 og cand.jur. i 1893. Etter å ha vært sorenskriverfullmektig og ha vært på en stipendreise i utlandet, deltok han i 1897 i konkurransen om et professorat i rettsvitenskap, men tapte til fordel for Fredrik Stang d.y. I stedet ble han samme år utnevnt til dosent i samme fag. Han fikk doktorgraden på en av konkurranseavhandlingene, «Om vildfarelsens indflydelse paa retshandlers gyldighed». I 1906 ble han professor.
Fra 1901 til 1902 var Gjelsvik medlem av komitéen angående Norges tiltredelse til Haag-konvensjonen. Han var konsulent for Nobelinstituttet fra 1904 til 1906, og var sekretær ved Karlstadforhandlingene. I 1906 var han medlem av konsesjonskomitéen. Her leverte han et utførlig responsum i spørsmålet om private brukseiere skulle ha anledning til å regulere vannstanden i Mjøsa. I 1915 var han medlem av Forsvarsdepartementets forsvarskomité.
Gjelsvik var en aktiv skribent i dagspressen. I den norsk-svenske unionens siste år skrev han en rekke bidrag til utredning av de rettslige sidene ved unionsstriden. Han var også en av de ledende i målbevegelsen. Særlig arbeidet han for å gjøre landsmålet egnet som lovspråk, og han brukte dette språket i forelesningene sine ved universitetet og i avhandlingene sine. Fra 1903 til 1919 var han formann i Det norske Samlaget, og var 1906–1915 dessuten formann i Noregs Ungdomslag. Fra 1912 til 1915 var han formann i utvalget som utga Norske Folkeskrifter, og leverte selv en del bidrag til disse.
I 1929 ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Leipzig for sitt arbeid med folkerett.
I 1941 ble det reist en minnesten over Gjelsvik på fødestedet hans i Sunnfjord.